Hei alle sammen.
Mange av dere vet at jeg i mange år har slitt med depresjon og angst. I mange år har jeg tenkt at jeg ikke er verdt noe, at alle har det bedre enn meg. Heldigvis har jeg opp gjennom årene forstått at jeg ikke er alene om å ha disse tankene. Men, å vite at andre også har slike tanker om seg selv har dessverre ikke hjulpet på hva man tenker om seg selv. Jeg tenker fremdeles mye på det, jeg tenker ofte, bare tenk om jeg hadde levd et annet liv, tenk om jeg hadde valgt en annen vei når jeg skulle begynne på utdanningen. Hvorfor har jeg tatt de valgene i livet som jeg har gjort?
I tankene om at andre har det så mye bedre er det mye sjalusi, og selv om jeg vanligvis ikke er av den sjalue typen gjør tanken at sjalusien er ganske så kraftig, og om man som meg, har et selvbilde som oftest ligger på det nederste trinnet på stigen, så er det vanskelig å klare å holde depresjonen i sjakk. Men jeg håper dere alle forstår, jeg gjør alt jeg klarer for ikke å gå helt til grunne.
Noen synes kanskje man hører lite fra meg, når jeg har perioder hvor jeg jobber ekstra hardt med depresjonen klarer jeg rett og slett ikke å være den positive og glade jeg tror jeg er når jeg har en bra dag, men selv om dere ikke hører så mye fra meg betyr ikke det at dere skal la meg være, tvert imot, det er når jeg har det som tyngst at jeg trenger noen som bryr seg. Noen som kan ta meg med på noe, en gåtur, kjøretur, kafé og lignende. Jeg vet at jeg ikke er flink til å være den som finner på ting med andre når tankene raser, så ta gjerne kontakt om du synes jeg trenger en pause 