🖤 Depresjon er tungt.
Ikke bare fordi alt føles mørkt, men fordi det ofte er så vanskelig å forklare hvordan man egentlig har det. Noen ganger vet man det ikke selv.
Når selvtilliten er på bånn, skammer man seg over ikke å være som «alle andre» – de som virker lykkelige, trygge og fulle av liv. Man trekker seg unna, mister venner… eller tror i hvert fall at man er en byrde for dem.
Men det vi egentlig trenger, er ikke råd.
Ikke «kom deg ut litt» eller «tenk positivt».
Vi trenger nærhet.
En klem.
Noen som bare er der – stille, lyttende, uten å dømme.
Noen som inviterer oss med, hjelper oss å se små glimt av lys igjen, og lar hjernen få øve seg på å fokusere på det gode, ikke bare det vonde.
For det er sånn man langsomt finner veien tilbake — ikke alene, men sammen. 💛