Da min far til slutt slapp ut av fengsel var mine foreldre blitt separert og senere skilt. Vi hadde flyttet på oss og min far hadde kjøpt seg en bolig i nærheten. Han fortsatte å jobbe i flere år før han på jobb ble kalt inn til bedriftshelsetjenesten fordi flere hadde reagert på at han snøvlet når han snakket. Etter flere tester og undersøkelser ble det konstantert hjerneskade og han ble tvangsinnlagt på Gaustad sykehus. På lukket avdeling. Vi merket at han med tiden mistet taleevnen og balansen ble så dårlig at han omtrent ikke klarte å gå uten å falle.
Han var i flere omganger inne på Gaustad, både lukket og åpen, under tvang og frivillig. Min bror og jeg fikk jobben med å ordne alt, økonomi, jobb, bolig og livet generelt. Min bror var veldig sint over situasjonen, så det var ikke mye hjelp fra den kanten, så det meste måtte jeg ordne.
Siste sted min far bodde var på Gamlebyen alders og sykehjem. Siste gangen jeg så min far var på besøk, det var som oftest bare jeg som besøkte han, ofte var det for å få signaturen hans på regninger og lignende. Samme natt fikk jeg telefonen fra Gamlebyen, han hadde under natten sovnet inn.
Det er alltid trist å miste noen, men her skal jeg være ærlig og si, jeg var også glad for at det skjedde, glad for nå slapp jeg alt styret med å passe på han, alt det rundt han, samtidig som at jeg skulle leve mitt eget liv.