Det er vanskelig å begynne på denne teksten, og disse tankene. Jeg er født og oppvokst i en kommune i nord, der fjellene er høye og mange, der innsjøene ligger gjemt i naturen og sjøen strekker seg så langt man kan se. Folket som bor her blir vant med været, som endrer seg til alle tider, på alle årstidene, og samfunnet som har akseptert det. Men en ting som er merkbart fra år tilbake, og årene nå, er at enkelte mennesker enda føler seg usynlig. Jeg er en av dem. Det er nok ikke bare her i vår lille kommune det oppstår, men gjennom hele Norge, og enda lengre. Jeg forventer ikke at disse ordene blir å strekke seg til noen, eller spres for andre å se, men det finnes en trang i meg å kjempe i motvind. Samfunnet generelt har greid i min tid å normalisere avstand mellom mennesker, og at empati skal kun strekkes til dem du kjenner, eller noen de igjen kjenner. Men hva med de folkene man går forbi hver dag, og dem man enda ikke vet hvem er. Man distanserer seg fra én person, fordi man hører noe om familiene deres fra andre munner. Ville voksne mennesker ha behandlet et barn på samme vis? Svaret er ja. Det fikk jeg oppleve mange ganger gjennom oppveksten. Det at et barn som er kommet til verden uten å bestemme det selv er en selvfølge, men er det en selvfølge at det barnet skal dømmes over noe foreldrene eller familiemedlemmer har gjort? Det synes i alle fall ikke jeg. Nå vet jeg ikke om ordene mine vil noen gang bli tatt seriøst, fordi jeg skriver om noe folk ikke vil lese, skriver uten å fortelle hvem jeg er, og skriver uten å være en av de flotte menneskene som har høy utdanning og god jobb. Det plager meg. Mange ganger i media så vil folk kun høre fra kjendiser, influencere, eller høyt utdannet personer som kler seg rikt og ter med omhu. Hører man fra en vaktmester, vaskedame, kontoransatt, butikkansatt, arbeidsledig, pensjonist, eller noen som er ufør, så er ikke ordene deres like viktig. Kanskje de ikke veier nok for å fange interessen til folk, eller rett og slett fordi samfunnet har satt dem i båsen under ordet “skam”. Usynlighet er noe jeg tror alle kjenner på en gang i livet, om det er på lekeplassen i barnehagen og skole, arbeidslivet og livssituasjonen, alderdommen og omplasseringer, eller kjærlighet og vennskap. Men det er en egen usynlighet som jeg mener er farlig, og det er den som gjelder alle situasjonene på en og samme gang. Når man har fått opplevd flere ganger at man ikke strekker til med å bli sett, uansett hvor mange ganger man prøver, hvor mange ganger man jobber med seg selv, og hvor mange ganger man gir en ny sjanse. Det er en usynlighet som kan være like farlig som ensomhet. Det er da selv verdien knekker, og de stygge ordene til seg selv vokser. Mange kan si at man må elske seg selv, før man elsker noen andre, men i min mening så lærer man å elske andre først, og med deres oppbygning og kjærlighet, så elsker man seg selv til slutt. Når man ikke får det, og må jobbe seg gjennom å alltid være siste valget til andre, den som ingen andre binder seg like sterkt til som andre mennesker, og den som folk tenker på sist, så er det ikke så underlig at man føler seg usynlig, og lite verdt.

Det har vært mange historier bare fra min kommune, om både unge og eldre som har forlatt denne verden av egen vilje, og selv om mange ting kan spille inn for slike valg, vil jeg tro at ensomheten og usynligheten er en av de grunnene som kan sakte bygge på andre plager. Til slutt har man ikke bare en plage, men flerfoldige plager, og spesielt når man havner helt på bunn og kan se plagene klart som en skyfri himmel. Håpet mitt er at en dag så er det mindre mennesker som føler seg slik som meg, og at samfunnene åpner seg mer til å se hver enkelt person for den de er, og ikke hvor de kommer fra, hva de jobber med, og hvor høy utdannelse de har. Ønsket er at det norske folk lærer seg å være mindre kald, og ta mindre avstand, og åpne seg mer for å ta inn han eller hun ene man ofte ser alene. Selv om noen har mange i livet som virker flott, kan usynligheten fremdeles ha festet seg i en, og den oppstår så enkelt som at man tar alle andre rundt seg mer seriøst enn den ene personen. Når jeg skriver dette hører jeg “Vi er alle sammen like verdt”, så hvorfor føler jeg meg mindre verdt? En endring skjer ikke av seg selv, det skjer når flere går sammen. Det er en grunn til at det er mer styrke i flertall, fordi vi mennesker er ikke ment å være i entall. Mine ord bærer ikke nok styrke, men en dag håper jeg at de blander seg med andre, og flere vil bli sett fullt og holdent for den de er, og blir hørt når de bruker sin egen stemme.

Hilsen,
Den Usynlige Piken