Hun står der nå, ved fjorden klar,
der vinden hvisker, og tiden tar.
Med styrken til en dronning, så vakker og stolt,
en sjel som brant, men som nå er fri. 
Når jeg går, tar jeg fortsatt tak i båndet ditt.
I dag våknet jeg igjen til lyden av deg –
Men du var der ikke.
Dobermannens blikk, så skarpt og rent,
vokter over Isefjær, der hjertet ble tent.
Hun speider på vannet, der solen dør,
en evig vakt hvor ingen tid forfører.
Kort var reisen, men sporene dype,
en venn for livet, en smerte å bære.
Hun løp med vinden, lekte med storm,
og i hennes nærvær føltes alt som norm.
Nå hviler hun der hvor fjell møter hav,
et sted hvor kjærlighet aldri blir grav.
Lia, du lyser i minner så klare,
en evig følgesvenn, selv om du drar.
Vi ser deg i skyggen, 
i brisen som gråter, 
i solens varme 
når dagen består der.
Farvel, kjære Lia, men aldri helt borte,
for i våre hjerter 
vil du alltid være med.
