✨ Godt nytt år, Norge! ✨
Fra en helt vanlig arbeiderklassevelger:
«Stolt norsk – å bo i Norge er som å vinne i lotto hver eneste dag.»
Men seriøst: Hva er det jeg ikke forstår?
Kjære politikere – Hva vil Norge egentlig?
Hva er planen? Hva er visjonen?
Vi lever i et av verdens rikeste land, men det virker som vi står i kø for å betale en høyere pris – ikke bare i kroner og øre, men også i tillit, trygghet og troen på fremtiden. Hvordan har vi kommet hit?
⚡ La oss starte med strømmen:
Norge produserer over 140 TWh strøm årlig – dobbelt så mye som Sverige og flere ganger mer enn de fleste andre europeiske land. Likevel betaler vanlige folk 4 kroner per kWh, til tross for enorme overskudd av billig, grønn vannkraft.
Hvordan gikk vi fra å være selvforsynte til å selge strøm til utlandet – og samtidig sende regningen hjem til oss selv?
Hvor ble det av det norske, sunne bondevettet?
Dere har koblet oss til EUs marked og gjort strømkrisen til vår nye daglige virkelighet. Hva skjedde med politikk som faktisk beskytter folk, og ikke bare aksjeporteføljer?
💨 Og så har vi vindmøllene:
I jakten på grønn energi har vi latt oss blende av det «bærekraftige» narrativet rundt vindkraft. Men til hvilken pris?
Gigantiske vindmølleparker rulles ut over noen av Norges vakreste naturområder, ødelegger økosystemer, fortrenger dyreliv og forstyrrer balansen i naturen. Fuglestasjonene på Lista og Jomfruland rapporterer de svakeste fangsttallene på 35 år. Ni av ti spurvefuglarter er i tilbakegang.
Dette er ikke bare et varsel om økologisk kollaps, men et skremmende eksempel på hva som skjer når kortsiktige politiske prioriteringer får råde.
Vindmøllene produserer strøm, ja – men på bekostning av naturens grunnleggende funksjoner. Vi erstatter ekte bærekraft med grønnvasket ødeleggelse. Hvorfor må naturen betale prisen for politiske feilgrep?
🛡️ Så var det sikkerheten:
227 russiske kapteiner styrer i dag skip i den norske handelsflåten. Ja, du leste riktig. Med dispensasjoner på opptil fem år har vi gjort vår egen forsyningssikkerhet til et geopolitisk risikospill.
Hva skjer den dagen lojaliteten deres blir satt på prøve? Er dette virkelig den norske forsvarspolitikken vi skal være stolte av?
Det er som å stole på et brennende bål og håpe at vinden aldri snur.
💬 Politikken fremstår som fragmentert,
og symbolpolitikk har blitt en del av norsk hverdag. Dette minner om noe Nicholas Carr peker på i The Shallows – den overfladiske tilnærmingen som preger mye av den politiske debatten. Vi hopper fra idé til idé uten dybde eller langsiktighet, og det koster oss dyrt.
Men hvem er egentlig politikerne våre?
Mange er fanget i et system hvor det akademiske elitenettverket har overtatt styringen. Flere politikere har egne økonomiske interesser i politiske vedtak – enten direkte eller gjennom nære familierelasjoner. Samtidig kommer mange andre rett fra partienes «broilerkurs» – ungdomspolitikere med lite mer enn videregående skole og null arbeidserfaring.
Hva skjer når disse uten erfaring møter akademikerne med sine nettverk og skjulte agender? De blir overkjørt. Den norske politikken har blitt en arena hvor de som skulle representere folkets interesser, ikke lenger evner å kalle en spade for en spade.
⚖️ Det moralske dilemmaet: Demokratiets pris
Ta «industrieventyret» rundt Black Hornet-dronene. Små, avanserte nanodroner produsert i Norge, hyllet som høyteknologisk innovasjon og en støtte til frihetskampen i Ukraina. Men bak applausen for vår rolle som leverandør til en krigsherjet verden, lurer et større spørsmål:
Hvordan balanserer vi våre verdier med virkeligheten i et Ukraina som før krigen var alt annet enn et demokratisk ideal?
Før invasjonen var Ukraina et land preget av dypt forankret korrupsjon, kjøpte domstoler og begrenset pressefrihet. Demokrati på deltid, hvor oligarkene styrte festen og folket sjelden fikk plass ved bordet.
Vi i Vesten lot dette passere, distrahert av behovet for en alliert mot større trusler. Men nå, i krigens skygge, risikerer vi å overse hvordan de gamle strukturene fortsatt eksisterer. Korrupsjon og maktkonsentrasjon forsvinner ikke med krigens raketter – de finner bare nye måter å overleve på.
Og dette reiser et ubehagelig spørsmål: Hvordan kan vi rettferdiggjøre å bidra til militær maktoppbygging i et land hvor de grunnleggende verdiene vi kjemper for – demokrati, rettferdighet, frihet – lenge har vært utfordret?
Som Maggie Jackson beskriver i Distracted, risikerer vi å miste oversikten i en tid preget av hastverk og kortsiktige beslutninger. Vi sender våpen og ressurser uten å reflektere over konsekvensene på sikt – verken for Ukraina eller for oss selv.
Norges industrieventyr kan gi oss økonomisk gevinst, men til hvilken moralsk kostnad? Når våre droner flyr over slagmarken, bidrar de ikke bare til forsvar – de blir en del av et maktspill hvor friheten vi ønsker å forsvare, ofte blir en fjern drøm.
Kjære politikere, dette handler om mer enn våpen og støtte.
Det handler om hvordan vi definerer oss selv som nasjon. Når vi står skulder til skulder med Ukraina, må vi også stille spørsmål ved hvilken fremtid vi støtter. For å bygge et virkelig fritt Ukraina, kreves mer enn seier over Russland. Det krever et oppgjør med de gamle strukturene som risikerer å overleve selv etter krigen.
Vi kan ikke la prinsippene våre bli krigens ofre.
⛏️ Mineralutvinning: En gyllen mulighet – ignorert.
Verden skriker etter kobolt, litium og nikkel – råvarer som kunne gjort Norge til en leder i det grønne skiftet. Med havbunnen full av verdifulle ressurser, har vi muligheten til å bygge en ny økonomisk motor.
Men hva gjør vi? Ingenting. Regjeringen sitter på hendene, mens andre land rykker frem i køen. Vi kunne ha lært av oljeeventyret – gjort det bedre, smartere, grønnere. Men det virker som viljen til å gripe fremtiden har blitt borte. Hvordan kan det være at vi ikke ser potensialet?
Her ser vi kanskje et klassisk eksempel på Dunning-Kruger-effekten – at de som har minst kunnskap om et emne, ofte har mest selvtillit til å styre det. Det er på høy tid at vi som nasjon tar ansvar for å gjøre det bedre.
⚙️ Arbeiderpartiet – hva skjedde?
En gang symbolet på fellesskap og handlekraft, nå redusert til en skygge av seg selv.
Meningsmålingene raser, men hva gjør dere? Skriker etter «stemningsskifte» i stedet for å ta grep. Plastposeavgiften er et godt bilde på politikken som føres i Norge: En avgift som førte til en 600 % økning i bruk av poser på rull. Hvordan gikk det fra dårlig idé til enda dårligere løsning?
Samtidig ser vi småskandaler på rekke og rad – en kontinuerlig strøm av feiltrinn, kreative unnskyldninger og politisk spill. Det gir inntrykk av en lederklasse som mangler både moral og bakkekontakt. Kanskje dere heller burde skrive manus til neste sesong av Exit eller en ny serie – En Moderne Saga: «Kong Snehvit», med Marius Borg Høiby i hovedrollen?
Kanskje det er akkurat det vi trenger for å illustrere absurditetene i norsk politikk: et eventyr uten substans, hvor alle skaperne tror de skriver historie – mens publikum sitter igjen med regningen.
Som Maggie Jackson beskriver i Distracted, har vi blitt så hektet på de korte, umiddelbare løsningene at vi mister fokus på de virkelige problemene som kan sikre Norge en bærekraftig fremtid.
🔑 Hva trenger Norge?
👉 Handling, ikke flere floskler og symboltiltak.
👉 Rammevilkår som lar næringslivet bygge noe bærekraftig og varig.
👉 Politikere som lytter til ekspertene og tar ansvar for fremtiden.
Kjære politikere,
Det norske folk fortjener mer. Dere kan ikke snakke dere ut av dette, og dere kan heller ikke benåde dere selv.
💡 Lykke til med valget i 2025.
Signert:
En som tror på fellesskapet – på styrken i folket – og at Norge fortsatt kan bli bedre.
