𝙉å𝙧 𝙠𝙧𝙞𝙜 𝙤𝙜 𝙜𝙧ø𝙣𝙩 𝙨𝙠𝙞𝙛𝙩𝙚 𝙢ø𝙩𝙚𝙨 𝙞 𝙜𝙧ø𝙛𝙩𝙚𝙠𝙖𝙣𝙩𝙚𝙣

Forestill deg dette: Vi er samlet på klimatoppmøtet i «𝗚𝗿ø𝗻𝗻 𝗣𝗮𝗿𝗮𝗱𝗶𝘀 𝗔𝗿𝗲𝗻𝗮», der statsledere fra hele verden har fløyet inn med private jetfly. Foran oss står en verdensleder og peker triumferende på en plansje som viser årets klimagass kutt. Vedkommende unnlater imidlertid å nevne at den største kilden til utslipp – verdens væpnede konflikter – er plassert under kategorien «𝘀𝗽𝗲𝘀𝗶𝗮𝗹𝘂𝘁𝘀𝗹𝗶𝗽𝗽». Her er de trygt unntatt fra all rapportering, akkurat som om krigføringen er en slags miljø nøytral hobby på linje med hjemmebrygging av økologisk kombucha. Og for å gjøre bildet komplett: Per januar 2025 pågår det over 𝟭𝟭𝟬 𝘃æ𝗽𝗻𝗲𝗱𝗲 𝗸𝗼𝗻𝗳𝗹𝗶𝗸𝘁𝗲𝗿 𝗴𝗹𝗼𝗯𝗮𝗹𝘁. Disse konfliktene er spredt over flere regioner:

– 𝗠𝗶𝗱𝘁ø𝘀𝘁𝗲𝗻 𝗼𝗴 𝗡𝗼𝗿𝗱-𝗔𝗳𝗿𝗶𝗸𝗮: Minst 45 væpnede konflikter.

– 𝗔𝗳𝗿𝗶𝗸𝗮 𝘀ø𝗿 𝗳𝗼𝗿 𝗦𝗮𝗵𝗮𝗿𝗮: Over 35 konflikter.

– 𝗔𝘀𝗶𝗮: 21 konflikter.

– 𝗘𝘂𝗿𝗼𝗽𝗮: 7 konflikter.

– 𝗟𝗮𝘁𝗶𝗻-𝗔𝗺𝗲𝗿𝗶𝗸𝗮: 5 konflikter.

Samtidig anslås det at militær sektor alene står for 𝟭–𝟱,𝟱 % 𝗮𝘃 𝗱𝗲 𝗴𝗹𝗼𝗯𝗮𝗹𝗲 𝘂𝘁𝘀𝗹𝗶𝗽𝗽𝗲𝗻𝗲, basert på direkte utslipp fra operativ aktivitet, som drivstoff bruk, produksjon av militært utstyr og logistikk under operasjoner. Men dette er bare toppen av isfjellet – tallene gir ikke engang et fullstendig bilde.

—

𝙃𝙫𝙖 𝙫𝙞𝙡𝙡𝙚 𝙚𝙣 𝙇𝘾𝘾-𝙖𝙣𝙖𝙡𝙮𝙨𝙚 𝙖𝙫 𝙠𝙧𝙞𝙜 𝙖𝙫𝙨𝙡ø𝙧𝙚?

En total livssyklusanalyse (LCC) av væpnede konflikter ville inkludere langt mer enn det vi vanligvis ser i statistikken. Vi snakker om faktorer som:

𝗣𝗿𝗼𝗱𝘂𝗸𝘀𝗷𝗼𝗻 𝗼𝗴 𝘁𝗿𝗮𝗻𝘀𝗽𝗼𝗿𝘁: Utslipp fra produksjon og transport av våpen, kjøretøy, og annet militært utstyr over hele forsyningskjeden.

𝗜𝗻𝗳𝗿𝗮𝘀𝘁𝗿𝘂𝗸𝘁𝘂𝗿: Bygging og vedlikehold av militære baser, flyplasser og forsynings nettverk, som alle krever enorme mengder ressurser.

𝗚𝗷𝗲𝗻𝗼𝗽𝗽𝗯𝘆𝗴𝗴𝗶𝗻𝗴 𝗲𝘁𝘁𝗲𝗿 𝗸𝗼𝗻𝗳𝗹𝗶𝗸𝘁: Ressurser og utslipp relatert til å bygge opp ødelagte byer, infrastruktur og økosystemer etter krig.

𝗟𝗮𝗻𝗴𝘀𝗶𝗸𝘁𝗶𝗴𝗲 𝗺𝗶𝗹𝗷ø𝘀𝗸𝗮𝗱𝗲𝗿: Ødeleggelse av naturressurser, forurensning og klimaeffekter fra bombing, brann eller kjemikalier brukt i krigføring.

𝗜𝗻𝗱𝗶𝗿𝗲𝗸𝘁𝗲 𝘂𝘁𝘀𝗹𝗶𝗽𝗽: Konsekvenser for økonomisk aktivitet, migrasjon og ressursforbruk som følge av krigen.

Hvis slike indirekte og langsiktige effekter ble inkludert, ville det totale utslippet fra væpnede konflikter sannsynligvis øke 𝗯𝗲𝘁𝘆𝗱𝗲𝗹𝗶𝗴. Dessverre er slike omfattende analyser sjeldne – både fordi det er metodologisk krevende og fordi militære kilder gjerne holder denne informasjonen tett til brystet.

—

𝙀𝙧 𝙙𝙚𝙩 𝙢𝙪𝙡𝙞𝙜 å 𝙣å 𝙙𝙚𝙩 𝙜𝙧ø𝙣𝙣𝙚 𝙨𝙠𝙞𝙛𝙩𝙚𝙩 𝙪𝙩𝙚𝙣 å 𝙨𝙩𝙖𝙣𝙨𝙚 𝙠𝙧𝙞𝙜𝙚𝙣𝙚?

La oss være ærlige: 𝗜𝗸𝗸𝗲 𝗵𝗲𝗹𝘁. Mens vi sorterer plast og investerer i el-sparkesykler, slipper militære operasjoner ut tonnevis av CO2 hvert eneste minutt. Stridsvogner kjører ikke akkurat på biodrivstoff, og granater kommer neppe med klima merke. Så hva skal vi gjøre? Kanskje foreslå at hver tanks må ha et klistremerke med «EU-godkjent energiklasse C»? Eller vi kan vedta at bombefly må dele luftrom med kommersielle fly for å spare drivstoff?

—

𝙇𝙖𝙣𝙙𝙚𝙣𝙚 𝙢å 𝙠𝙖𝙣𝙨𝙠𝙟𝙚 𝙛𝙤𝙠𝙪𝙨𝙚𝙧𝙚 𝙥å å 𝙨𝙩𝙤𝙥𝙥𝙚 𝙠𝙤𝙣𝙛𝙡𝙞𝙠𝙩𝙚𝙣𝙚… 𝙢𝙚𝙣 𝙝𝙫𝙤𝙧 𝙚𝙧 𝙋𝙍-𝙫𝙚𝙧𝙙𝙞𝙚𝙣 𝙞 𝙛𝙧𝙚𝙙?

Tenk deg hvordan det ville sett ut:

«Land X har redusert sine utslipp med 30 % etter å ha droppet krigen!»

Ikke like sexy som «Land X investerer 1 milliard i nye sol paneler,» er det vel? Det er noe tragikomisk ved hvordan verdensledere bruker mer energi på å posere med en skogplante kampanje enn på å diskutere hvorfor halve budsjettet deres går til våpen.

—

𝙁𝙮𝙨𝙞𝙠𝙠𝙚𝙣𝙨 𝙝𝙖𝙧𝙙𝙚 𝙡𝙚𝙠𝙨𝙟𝙤𝙣𝙚𝙧: 𝙃𝙫𝙤𝙧 𝙫𝙖𝙣𝙨𝙠𝙚𝙡𝙞𝙜 𝙚𝙧 𝙙𝙚𝙩 å 𝙧𝙚𝙫𝙚𝙧𝙨𝙚𝙧𝙚 𝙨𝙠𝙖𝙙𝙚?

Hvis vi ser til fysikken, finnes det flere eksempler som illustrerer hvor vanskelig det er å reversere en utvikling når den først er satt i gang. Dette gjelder også for klima og krig:

𝗧𝗲𝗿𝗺𝗼𝗱𝘆𝗻𝗮𝗺𝗶𝗸𝗸𝗲𝗻𝘀 𝗮𝗻𝗱𝗿𝗲 𝗹𝗼𝘃: Energien i et system går alltid mot større uorden (entropi). Når en by bombes sønder og sammen, kreves det enorm energi – både økonomisk og fysisk – for å gjenoppbygge infrastrukturen og redusere kaoset. Jo lenger konflikten varer, jo mer ressurser kreves for å rydde opp.

𝗞𝗻𝘂𝘀𝘁𝗲 𝗴𝗹𝗮𝘀𝘀: En gang knust, kan et glass aldri settes sammen igjen slik det var. Det samme gjelder økosystemer som ødelegges av krig. Selv om vi prøver å reparere naturen, kan konsekvensene forbli irreversible.

𝗗𝗼𝗺𝗶𝗻𝗼𝗲𝗳𝗳𝗲𝗸𝘁𝗲𝗻: Når en prosess settes i gang, påvirker den andre systemer på en måte som ikke alltid kan stoppes. Et eksempel er flyktningkriser som utløses av krig – og medfører økt ressursbruk og klimautfordringer i land som tar imot de fordrevne.

—

𝘽𝙧𝙪𝙠𝙚𝙧 𝙫𝙞 𝙩𝙞𝙙 𝙤𝙜 𝙧𝙚𝙨𝙨𝙪𝙧𝙨𝙚𝙧 𝙥å 𝙩𝙞𝙡𝙩𝙖𝙠 𝙨𝙤𝙢 𝙞𝙠𝙠𝙚 𝙡ø𝙨𝙚𝙧 𝙥𝙧𝙤𝙗𝙡𝙚𝙢𝙚𝙩? 𝘼𝙗𝙨𝙤𝙡𝙪𝙩𝙩.

Et skarpt eksempel: Mens vi diskuterer hvorvidt sugerør bør være av plast eller papp, kan vi samtidig ignorere at militærindustrien er en av verdens største forbrukere av fossilt drivstoff. Det er som å sette opp en bøtte for å samle regnvann mens taket er i ferd med å rase inn. Eller som å skifte ut alle lys i hjemmet ditt med LED-pærer samtidig som du fyrer opp en kull grill på stua for oppvarming.

—

𝙀𝙧 𝙩𝙞𝙡𝙩𝙖𝙠𝙚𝙣𝙚 𝙨𝙩𝙮𝙧𝙩 𝙖𝙫 ø𝙠𝙤𝙣𝙤𝙢𝙞𝙨𝙠𝙚 𝙞𝙣𝙩𝙚𝙧𝙚𝙨𝙨𝙚𝙧? 𝙊𝙝 𝙮𝙚𝙨.

La oss ikke late som noe annet: 𝗙𝗿𝗲𝗱 𝘀𝗲𝗹𝗴𝗲𝗿 𝗱å𝗿𝗹𝗶𝗴, 𝗺𝗲𝗻𝘀 𝗸𝗿𝗶𝗴 𝗲𝗿 𝗲𝗻 ø𝗸𝗼𝗻𝗼𝗺𝗶𝘀𝗸 𝗴𝘂𝗹𝗹𝗴𝗿𝘂𝘃𝗲.

Land som produserer våpen tjener godt på at konflikter holdes i live – og samtidig bruker de klima agendaen som et skalkeskjul for å eksportere «militære løsninger» som bidrar til enda mer utslipp. Det er omtrent som en tobakk produsent som samtidig investerer i nikotin plaster: De tjener uansett hvilken side av saken du står på, som også Norge gjennom sitt nye industrieventyr;

– 𝟮𝟬𝟮𝟰: 𝗞𝗼𝗻𝘁𝗿𝗮𝗸𝘁: Rammeavtale mellom Forsvarsmateriell og Oskar Pedersen AS (Skydio X10D drone) – 𝗞𝗼𝗻𝘁𝗿𝗮𝗸𝘁𝘀𝘀𝘂𝗺: 101 millioner kroner.
– 𝟮𝟬𝟮𝟮: 𝗞𝗼𝗻𝘁𝗿𝗮𝗸𝘁: Rammeavtale mellom Forsvarsmateriell og Teledyne FLIR (Black Hornet 3 drone) – 𝗞𝗼𝗻𝘁𝗿𝗮𝗸𝘁𝘀𝘀𝘂𝗺: 475 millioner kroner.
– 𝟮𝟬𝟮𝟮: 𝗞𝗼𝗻𝘁𝗿𝗮𝗸𝘁: Intensjonsavtale mellom Norge og Danmark om drone samarbeid – 𝗞𝗼𝗻𝘁𝗿𝗮𝗸𝘁𝘀𝘀𝘂𝗺: Ikke oppgitt spesifikk sum.

—

𝙃𝙫𝙖 𝙣å?

Og her er det kanskje på sin plass å nevne et ubehagelig faktum: Enkelte politikere har gått så langt som å implisitt fremstille færre mennesker som en «positiv effekt» av krig i klimasammenheng. Dette er ikke bare kynisk, men også dypt problematisk.

𝗧𝗮𝗹𝗹𝗲𝗻𝗲 𝘁𝗮𝗹𝗲𝗿 𝗳𝗼𝗿 𝘀𝗲𝗴 𝘀𝗲𝗹𝘃:

Et menneske slipper ut omtrent 𝟱 𝘁𝗼𝗻𝗻 𝗖𝗢₂-𝗲𝗸𝘃𝗶𝘃𝗮𝗹𝗲𝗻𝘁𝗲𝗿 𝗽𝗲𝗿 å𝗿, inkludert transport, energi, mat, og avfall. Over et gjennomsnittlig liv på 𝟳𝟮 åɾ tilsvarer dette 𝟯𝟲𝟬 𝘁𝗼𝗻𝗻 𝗖𝗢₂.

I rike land, som USA og Norge, er utslippene enda høyere – opptil 𝟭𝟬–𝟮𝟬 𝘁𝗼𝗻𝗻 𝗖𝗢₂ å𝗿𝗹𝗶𝗴, eller 𝟳𝟮𝟬–𝟭 𝟰𝟰𝟬 𝘁𝗼𝗻𝗻 𝗖𝗢₂ 𝗽𝗲𝗿 𝗽𝗲𝗿𝘀𝗼𝗻 over et livsløp.

I lavinntektsland er utslippene langt lavere, rundt 𝟭–𝟮 𝘁𝗼𝗻𝗻 𝗖𝗢₂ å𝗿𝗹𝗶𝗴, tilsvarende 𝟳𝟬–𝟭𝟰𝟬 𝘁𝗼𝗻𝗻 𝗖𝗢₂ 𝗽𝗲𝗿 𝗹𝗶𝘃.

Men å påstå at krig – ved å redusere antallet mennesker – bidrar til klima gevinst, er ikke bare en farlig argumentasjon. Det er også et totalt avvik fra den grunnleggende verdien vi må ha: Å løse klimaproblemet på en måte som ikke ofrer menneskeliv.

Kanskje det enkleste tiltaket vi kan gjøre, er dette: 𝗦𝗹𝘂𝘁𝘁 å ø𝗱𝗲𝗹𝗲𝗴𝗴𝗲 𝗸𝗹𝗼𝗱𝗲𝗻 𝗺𝗲𝗱 𝗯𝗼𝗺𝗯𝗲𝗿 𝗳ø𝗿 𝘃𝗶 𝗱𝗶𝘀𝗸𝘂𝘁𝗲𝗿𝗲𝗿 𝗵𝘃𝗼𝗿𝗱𝗮𝗻 𝘃𝗶 𝗸𝗮𝗻 «𝗿𝗲𝗱𝗱𝗲 𝗱𝗲𝗻» 𝗺𝗲𝗱 𝘀𝗼𝗹𝗽𝗮𝗻𝗲𝗹𝗲𝗿 𝗼𝗴 𝘃𝗶𝗻𝗱𝗺ø𝗹𝗹𝗲𝗿.

𝗗𝗲𝘁 𝗴𝗿ø𝗻𝗻𝗲 𝘀𝗸𝗶𝗳𝘁𝗲𝘁 𝗸𝗮𝗻 𝗳å 𝗵𝗮𝗿𝗱 𝗺𝗼𝘁𝘀𝘁𝗮𝗻𝗱 𝗺𝗲𝗱 𝗗𝗼𝗻𝗮𝗹𝗱 𝗧𝗿𝘂𝗺𝗽 𝘁𝗶𝗹𝗯𝗮𝗸𝗲 𝘃𝗲𝗱 𝗿𝗼𝗿𝗲𝘁. Ø𝗸𝘁𝗲 𝗳𝗼𝗿𝘀𝘃𝗮𝗿𝘀𝘂𝘁𝗴𝗶𝗳𝘁𝗲𝗿 , 𝗽𝗼𝗹𝗶𝘁𝗶𝘀𝗸 𝗺𝗼𝘁𝘀𝘁𝗮𝗻𝗱 𝗺𝗼𝘁 𝗸𝗹𝗶𝗺𝗮𝗮𝘃𝘁𝗮𝗹𝗲𝗿 𝗼𝗴 𝗽𝗿𝗶𝗼𝗿𝗶𝘁𝗲𝗿𝗶𝗻𝗴 𝗮𝘃 𝗳𝗼𝘀𝘀𝗶𝗹𝘁 𝗼𝘃𝗲𝗿 𝗳𝗼𝗿𝗻𝘆𝗯𝗮𝗿 𝗲𝗻𝗲𝗿𝗴𝗶 𝗸𝗮𝗻 𝗯𝗿𝗲𝗺𝘀𝗲 𝗸𝗹𝗶𝗺𝗮𝗶𝗻𝗻𝘀𝗮𝘁𝘀𝗲𝗻. 𝗟𝗮𝗻𝗱𝗲𝗻𝗲 𝗶 𝗡𝗔𝗧𝗢 𝗸𝗮𝗻 𝗯𝗹𝗶 𝗽𝗿𝗲𝘀𝘀𝗲𝘁 𝘁𝗶𝗹 å 𝗸𝘂𝘁𝘁𝗲 𝗶 𝗴𝗿ø𝗻𝗻 𝘁𝗲𝗸𝗻𝗼𝗹𝗼𝗴𝗶 𝗳𝗼𝗿 å 𝗺ø𝘁𝗲 𝗺𝗶𝗹𝗶𝘁æ𝗿𝗲 𝗺å𝗹. 𝗗𝗲𝘁 𝗴𝗿ø𝗻𝗻𝗲 𝘀𝗸𝗶𝗳𝘁𝗲𝘁 𝘁𝗿𝗲𝗻𝗴𝗲𝗿 𝗶𝗻𝘃𝗲𝘀𝘁𝗲𝗿𝗶𝗻𝗴𝗲𝗿 – 𝗺𝗲𝗻 𝗵𝘃𝗮 𝘀𝗸𝗷𝗲𝗿 𝗻å𝗿 𝗺𝗶𝗹𝗶𝘁æ𝗿𝗲𝘁 𝗳å𝗿 𝗳ø𝗿𝘀𝘁𝗲𝗽𝗿𝗶𝗼𝗿𝗶𝘁𝗲𝘁?

#Klimakrise, #KrigOgMiljø, #GrøntSkifte, #MilitærUtslipp, #KlimaSatire, #Militærindustri #Klimapolitikk, #KrigensØkologiskeAvtrykk #KlimaOgFred, #BærekraftigFremtid #GlobalKonflikt, #Klimahandling