Hun står der nå, ved fjorden klar,
🌬️ der vinden hvisker, og tiden tar.
Med styrken til en dronning, så vakker og stolt,
en sjel som brant, men som nå er fri. 🐾
Når jeg går, tar jeg fortsatt tak i båndet ditt.
I dag våknet jeg igjen til lyden av deg –
Men du var der ikke.
Dobermannens blikk, så skarpt og rent,
👑 vokter over Isefjær, der hjertet ble tent.
Hun speider på vannet, der solen dør,
🌅 en evig vakt hvor ingen tid forfører.
Kort var reisen, men sporene dype,
💔 en venn for livet, en smerte å bære.
Hun løp med vinden, lekte med storm,
🌪️ og i hennes nærvær føltes alt som norm.
Nå hviler hun der hvor fjell møter hav,
🏞️ et sted hvor kjærlighet aldri blir grav.
✨ Lia, du lyser i minner så klare,
en evig følgesvenn, selv om du drar.
Vi ser deg i skyggen, 🌫️ i brisen som gråter, 🌿
i solens varme ☀️ når dagen består der.
Farvel, kjære Lia, men aldri helt borte,
for i våre hjerter 💖 vil du alltid være med. 🐾
