Det er rart med det. Alle kan være enige, og likevel skjer ingenting.
Alle nikker. Alle forstår problemet. Alle sier det samme, bare med litt ulike ord. Så går tiden. Og hverdagen fortsetter akkurat som før.
Det er ikke uvilje. Det er ikke sabotasje. Det er bare fraværet av noen som faktisk tar tak i det som er upraktisk, tungvint eller unødvendig. Små ting som ikke er store nok til å bli prioritert, men store nok til å irritere folk hver eneste dag.
Fra utsiden kan det se ut som bagateller. Fra innsiden føles det som sand i maskineriet. Ikke nok til å stoppe alt, men nok til at alt går litt tregere enn det burde.
Når alle er enige, blir ansvaret ofte liggende igjen et sted mellom stolene. Og det er der det blir liggende. Ikke fordi ingen bryr seg, men fordi ingen eier det.
Enighet er billig.
Løsninger koster alltid litt mer.