Det er noe eget med hvordan vi snakker om havet. Som om det er uendelig. Som om det alltid ordner seg. Som om det er en slags naturens søppelkasse kombinert med matfat, motorvei og moralsk hvilepute.
Vi bruker ord som ressurs, potensial og bærekraft, men oppfører oss som om havet er et system uten minne. Som om det ikke husker hva vi har tatt, dumpet, slept og regulert i stykker.
Mennesker er flinke til å romantisere naturen i ettertid. Først fisker vi. Så effektiviserer vi. Så regulerer vi. Så skriver vi rapporter. Til slutt lager vi plakater om hvor viktig det er å ta vare på havet. I den rekkefølgen.
Det mest slitsomme er ikke bruken. Det er selvbedraget. Vi later som alt skjer fordi “det er nødvendig”, samtidig som det meste handler om tempo, volum og hvem som skal ha kontroll. Småskalaen snakkes det varmt om, helt til den faktisk er i veien for et skjema, et regelverk eller en plan som allerede er vedtatt.
Havet bryr seg ikke om intensjoner. Det responderer på handling. Trålspor. Støy. Plast. Grenser som flyttes litt hvert år, alltid begrunnet, aldri reversert. Når noe først er tatt, er det sjelden snakk om å gi det tilbake. Bare om å ta litt mindre neste gang.
Det er her avstanden oppstår. Mellom de som bestemmer hvordan havet skal brukes, og de som faktisk forholder seg til det. Mellom powerpoint og praksis. Mellom kart og virkelighet.
Jeg tror ikke mennesker er onde. Jeg tror vi er effektive, korttenkte og glade i forklaringer som gjør det mulig å fortsette som før. Havet blir stående igjen som den tause parten i forhandlingene. Det har ingen stemme, bare konsekvenser.
Dette er ikke et kamprop. Det er en observasjon. Fra kaikanten ser ting annerledes ut enn fra kontoret. Mindre abstrakt. Mer konkret. Mer slitasje. Mindre retorikk.
Vi later som havet tåler alt.
Det gjør det ikke.
Det har bare ikke begynt å svare høyt nok ennå.