Det er lett å tro at det er havet som tar knekken på folk. Været, kulda, bølgene. Det er den historien folk liker. Den er enkel. Den lukter litt heltemot.
Sannheten er at havet sjelden er det verste. Det er alt rundt som tapper deg. Ventingen. Logistikken. Tida som forsvinner mellom avganger, leveringer og beskjeder som ikke helt henger sammen. En dag som starter tidlig, men egentlig ikke kommer i gang før langt utpå.
Papirarbeidet tar ikke mange timene i seg selv, men det ligger der som en konstant bakgrunnsstøy. Små krav, små frister, små endringer. Ikke store nok til å stoppe deg, men akkurat store nok til å spise konsentrasjon og overskudd.
Prisene beveger seg hele tiden. Drivstoff, utstyr, service. Marginene gjør det samme, bare motsatt vei. Du lærer deg å regne raskt i hodet. Hva som tåler å vente. Hva som må tas nå. Og hva som egentlig ikke lønner seg, men som likevel må gjøres.
Når dagen er over, er det sjelden kroppen som er mest sliten. Det er hodet. Havet var der, gjorde det havet gjør. Resten tok resten.