Det er alltid noe som mangler. Ikke i teorien, men i praksis. Det står aldri i rundskrivet hvordan det faktisk blir når ting møter virkeligheten.
Papirene er i orden. Skjemaene er sendt. Alle har gjort det de skal. Likevel står man der, litt på siden, og venter. Ikke fordi noen har gjort noe galt, men fordi ingen helt har tenkt på hvordan dette funker i hverdagen.
Det kan være åpningstider som ikke passer med været. Regler som forutsetter at folk har samme utgangspunkt, samme utstyr, samme tid. Det kan være små detaljer som ikke er verdt å nevne i et dokument, men som avgjør om dagen går rundt eller ikke.
Ingen er uenige. Ingen krangler. Det bare gnager. For det er alltid den som står nærmest praksis som må tilpasse seg. Litt ekstra her. Litt fleksibilitet der. På egen regning, på egen tid.
Det står aldri i rundskrivet hvem som tar støyten.
Men det er som regel lett å se det fra kaikanten.