Sønnen min Liam startet i 1. klasse på en skole der klassen hans hadde flertall av jenter. Skolegangen gikk passe greit det første året, men så kom 2. klasse.. Han begynte å grue seg til skolen hver dag. Han gråt og tryglet om å få slutte på skolen hver dag. Vi tvingte han på skolen hver dag. Han hadde fått en lærer som i følge han var det strengeste, sinteste og sureste mennesket han hadde møtt. Og slik fortsatte det. Coronanen og hjemmeskolen kom, og sønnen min hadde det helt fantastisk hjemme med meg og småsøstrene sine. Han hoppet og spratt rundt på gulvene, sang og danset, lo og smilte.. Men så var det skolebenken igjen, og gleden forsvant sammen med lockdownen. Jentene i klassen løp rundt ustoppelig og skrek i ørene på guttene, og kløp guttene i tissen og rumpa gjentatte ganger i uker og måneder. Liam holdt nesten ikke ut i klassen. Når han skulle begynne i 4. klasse kom det en kristen privatskole i nærområdet, og dette ble hans redning. I alle fall i 3 år. Han hadde havnet i en fantastisk klasse med få elever og bare gutter. Men i begynnelsen av 7. klasse hadde alt endret seg. Det var mange nye elever. Mobbing og dårlig giftig miljø hadde tatt over klassen. Selv kontaktlærer og andre lærere deltok i mobbing og spydige kommentarer til eleveme. Liam virket deprimert. Han var helt uttafor. Han snakket mindre og mindre med oss i familien. Vi så han ikke smile på flere måneder, nesten år. Han isolerte seg mer og mer. Vi lurte på om vi måtte sende han inn i psykiatrien.. Han var kommet tilbake til å trygle om å få slutte på skolen. Til slutt kom det dager der jeg lurte på og ble livredd for om sønnen min skulle komme hjem i live eller ikke.. Liam begynte å snakke om vennen sin som hadde hjemmeskole. Jeg sa til Liam at hjemmeskole er helt uaktuelt! Ingen normale folk har vel hjemmeskole, svarte jeg uvitende. Liam trives i små grupper. Til slutt sa jeg at jeg skulle vurdere det hvis han endret på ting. Mindre skjerm, mer skolearbeid og endre holdninger ble de nye reglene. Han har vært en sprudlende og glad gutt siden. Han er veldig skoleflink, og er et skikkelig datageni.
Eline skulle starte i 1. klasse som 5-åring. Vi sendte henne på den samme kristne privatskolen Liam gikk på. Det tok 2 uker før jeg innså at Eline ikke klarte å gjenkjenne enkle ord hun leste som «Vivi» eller «vi.» Hun stammet over de samme korte ordene om og om igjen hver gang. Jeg ga beskjed til lærer at det er noe galt med lesingen hennes, men fikk beskjed hver gang jeg nevnte det at alt var normalt. En og en halv måned etter skolestart ble Elines kontaktlærer sykemeldt. Eline hadde også leksefri skole der vi ikke fikk noe informasjon om hva de gikk gjennom på skolen, og heller ingen øving hjemme. Jeg etterspurte info, men fikk beskjed om at de heller skulle si ifra om de merket noe galt. De hadde nye vikarer hver dag og hver uke, og jeg kunne ingen navn på de. Jeg nevnte til alle vikarene av det var noe galt med lesingen og skrivingen hennes, men alle sa at de kun så at hun hang med og alt var ok. Kontaktlærer droppet innom skolen jevnlig med 1-2 måneders mellomrom, for så og bli sykemeldt igjen etter få dager eller 2met par uker. I slutten av 1. klasse kunne Eline hverken tall eller bokstaver. I 2. klasse fikk Eline ny kontaktlærer i tillegg til en annen fast lærer. Jeg sa til de også at det var noe galt med lesingen og skrivingen til Eline, men de sa i flere måneder at alt er ok. Eline og venninna hennes fra klassen var vant til å ikke ha noen trygge voksne å forholde seg til, og tok seg friheten ofte til å være ute i timene. Jeg ble ofte ringt opp av lærere og vikarer som sa at Eline ikke ville komme inn fra friminutter. Jeg måtte reise ned på skolen og sa enkelt ifra til Eline at hun skulle gå inn, og hun gjorde det. Etter hvert ble jeg oppringt flere dager i uka hver uke med samme problemer. Til slutt fikk jeg nok. Jeg og mor til Elines venninne reiste ned og hentet jentene våre. Helsesøster skyldte på problemer hjemmet vårt, og rektor truet meg med at jeg skulle være veldig forsiktig med hva jeg sa om hvorfor vi tok henne ut av skolen. Jeg svarte at det var ingen fare, for jeg skulle si den fulle og hele sannheten om noen spurte. Eline startet så på offentlig skole. Jeg informerte lærere og rektor om lese og skrivevansker. I sutten av 2. klasse kunne fremdeles ikke Eline alfabetet eller tall. Vi håpte at noen endelig skulle kunne se det samme som vi gjorde og hadde gjort i snart 3 år! 6 måneder senere fikk jeg en melding om innkalling til møte om at Elines kontaktlærer hadde blitt helt sjokkert over hvor store lese og skrivevansker Eline hadde! Dette hadde de nemlig oppdaget nå- 6 måneder etter jeg informerte de om dette.. Eline hadde mistrivdes fra dag 1 i den nye klassen. Læreren er verdens sureste og strengeste, og er alltid sint på meg, sa Eline. Det var samme lærer Liam hadde tidligere og sa det samme om. Eline havnet under PPT, som har vært helt fantastiske, og fikk endelig den hjelpen hun trengte. Men likevel skulle det gå enda 2-3 år før hun fikk ordentlig hjelp og diagnosen alvorlig dysleksi, dyskalkuli og ekspressiv språkvanske.. Og utredningen er fremdeles pågående i skrivende stund. Eline ble behandlet dårlig av lærer, og medelever i klassen begynte raskt å mobbe henne. Eline har problemer med å uttrykke seg, og klarte derfor ikke å fortelle oss hvor ille hun hadde det på skolen. Læreren tok med seg klassen og forlot Eline med vilje i skogen på skoletur en gang, gutter som var medelever var stygge med Eline så hun brukte friminuttene til å gråte og gjemme seg under trappa. Til slutt ble hun syk. Hun klarte ikke å fungere ordentlig. Læringsevnene gikk drastisk ned. Hun ble sendt til sykehuset på en barneavdeling som konkluderte det med at Eline hadde en veldig alvorlig forstoppelse som hadde utvidet tarmene hennes for mye. Hun måtte starte med medisinsk behandling øyeblikkelig. Hverken vi eller legen visste noe om skolesituasjonen enda da. Men han sa at det er noe galt på skolen og vi må finne ut av det. Stresset må ned, sa han. Så fant vi ut av alt, og valgte å flytte Eline og lillesøster Marie over til den kristne privatskolen igjen, sammen med storebror Liam som fremdeles gikk der. Eline startet i 5. klasse der. Trivselen til Eline skjøt i været, hun ble glad og sprudlende igjen, og plutselig ble hun veldig mottakelig for læring igjen. Dessverre har selvtilliten til Eline sunket drastisk, og hun har svært få venner på denne skolen. De har også lurt på om Eline har ADHD fordi hun ikke klarer å konsentrere seg. Men de de ikke snakker så mye om er at Eline enda ikke har fått tilpasset et ordentlig læringsopplegg som passer til henne. De jobber fremdeles med det.
Marie har hatt noen sosiale utfordringer hele livet. Hun trives best alene, og liker ofte best at ingen snakker til henne. Hun er svært selvsikker. I barnehagen sa de at Marie er nok litt høyere opp på autismeskalaen enn oss andre. I 1. og 2. klasse gikk Marie på samme offentlig skole som storesøster Eline. Marie lekte ikke med noen i friminuttene i hele 1. klasse. Hun skulle være med Bamse. I 2. klasse fikk Marie ei venninne. De to har gått sammen siden. I 3. klasse begynte hun på den kristne privatskolen. Marie trenger slaviske rutiner for å ha det bra. Hun lekte med andre i klassen de første månedene, men plutselig fant hun ut av at hun egentlig ikke vil være med noen. Friminuttene går med til å sitte oppe på fjellet og se på de andre. Og hun har det best når hun kan gjøre det. Den siste måneden har Liam begynt å sitte der sammen med henne. Marie er veldig skoleflink, men trives sammen med de hun er trygg på.
Vi har nå valgt sammen med barna at vi skal prøve hjemmeskole. Vi har allerede et stort nettverk av hjemmeundervisende foreldre og barn som vi er med i. Jeg har to venninner der hun ene har hjemmeskolet barna sine hele livet, og jeg er med i Facebookgrupper der vi ofte avtaler treff og eventer. Vi er så heldige at vi i Norge har en lov som gjør det mulig å velge å ha hjemmeskole for barna våre. Ikke alle passer inn i systemet. Om du er nysgjerrig på hjemmeskole, kan du lese alt om dette her:
http://www.nhuf.no/
Alle våre tre barn har vokst opp i en stor familie med mye mennesker rundt seg hele tiden. De leker med nabovenner og klassevenner mye, og er alle tre med i fritidsaktiviteter. Vi reiser mye og elsker å oppleve nye ting. Jeg har vært hjemmeværende husmor til mine 3 barn der jeg fikk alle i løpet av 5 år. Vi har alltid vært en sammenspleiset familie. Nå har vi også en liten hund på slep, Teddy. Viktigst av alt har vi alltid hatt et fredfullt hjem som barna våre elsker.
(Alle navn i bloggen er byttet ut med andre navn pga personvern og privatliv.)
-Lina
