Vi startet Oslo sammen i 2015, på Bjørndal, konemor, hennes barn og jeg. Ungene var de eneste norske i sine respektive klasser, og de gikk fort inn i sosiolekten, wolla.
Et par år senere, havnet vi i Nordre Follo, i en legokloss på tre etasjer – med takterrasse, der vi måtte ned fire etasjer på sommeren for å låse opp til gjester som ringte på, hvis vi satt på taket. Det ble for mye gymnastikk, så vi flyttet til Oslo.
Jeg vil bo i Oslo Vest sa fruen. Jeg visste bedre, akkurat som da hun sa hun ville bo på Bjørndal, og jeg sa det ikke var smart. Selv om jeg visste bedre, fikk hun viljen sin. Igjen. Vi kommer til å oppdra kravstore drittsekker hvis vi flytter til Oslo Vest, sa jeg.
Hun har trippet på Louboutines på Manhattan i flere år tidligere i karrieren, så hvis hun skulle bo i by’n var nærhet til Bogstadveien et krav – derfor kuppet vi en leilighet samme dag som den ble publisert på finn.
I et tidligere liv har jeg bodd overalt i Oslo, livet mitt er delt inn i før og etter fruen, før og etter flere fruer faktisk. Nedenfor den blå moskéen i Åkebergveien, kjente vi (med en tidligere frue) alle beboere i gården en halvtime etter at vi flyttet inn. Det var flyt (kanskje bortsett fra med denne tidligere fruen).
I Oslo Vest not so much. Prøv å trekke et hei ut av en nabo en vinterdag, som ikke har hørt at du er på vei ned trappen og ikke rekker å gjemme seg.
Tilbake til kravstore drittsekker: Jeg har forsøkt etter beste evne å gni litt finnmarking på ungene, litt humor, litt sarkasme – så det gikk stort sett greit å fjerne drittsekkfaktene. Kravene derimot, de er der. Ønskelista til jul er nå jeg vil ha betalt sertifikat. Ikke en ting under 3000 kroner på noen lister. Hadde vi bodd på Dæl’enga ville ønskelista bestått av ullsokker og nye boksere.
Det kan du fikse selv, svarte jeg – skal du ha sertifikat kan du snakke med faren din, din jævla gjøkunge. Faren har fått titalls millioner i erstatning for tapt karriere som helikopterpilot, på grunn av øresus. Tryg ble sågar dømt til å betale saksomkostningene hans etter dom i Høyesterett for et par uker siden.
Heldigvis, da – så går det greit med begge gjøkene. Junior, som fremdeles bor hjemme, og går på Handelsgym, har forståelse for butikk, så han tjener penger litt her og litt der. Han handler seg jakker og sko og bukser og ting med pels som gjør selv katta sjalu. Penger kommer fra prosjekter, fra import av brukte merkeklær som andre har kassert, fra den 3. verdens søppeldynger, og som havner på finn til blodpriser, og fra produksjon av russemusikk til blåruss som har alt for mye pappapenger.
Så jeg kommer til at jeg kanskje ikke hadde helt rett. En skole i Dæl’engas nærhet, ville kanskje skapt en karriere som (uten forkleinelse) IT-konsulent eller innholdsprodusent – eller i verste fall sjåfør for Bring.
Så får det være at folk gjemmer seg bak inngangsdørene Oslo Vest, hvis de hører noe komme ned trappa. Og betaler ikke pappa sertifikatet, så kan han betale det selv.