Det er 17 trappetrinn mellom hver etasje. 51 trappetrinn helt hjem. Jeg teller tre ganger 17 hver gang jeg går trappene. En gang kom jeg til 15 trinn mellom andre og tredje. Heldigvis var de to siste på plass etter en umiddelbar kontrollsjekk.
Vi har heis nå. Vi hadde ikke heis de tre årene vi bodde på Majorstua. Der var det 73 trinn. Gitt at jeg gikk ut en gang om dagen, og så hjem igjen, har jeg telt trappetrinn 159’870 ganger bare på Majorstua. Jeg antar at det er nærmere det dobbelte, fordi jeg liker ikke å bare være i leiligheten. Det skjer det ikke en verdens ting, kanskje annet enn at det skal lages og spises middag. Alt annet som skjer, er det fruen (eller vaskedamen hver 14. dag) som tar seg av.
Så se for deg en dobling, 319’740 trinn telt på tre år. Jeg startet å telle så raskt jeg kunne telle. I Parkveien 44 i Kirkenes var det 15 trappetrinn opp i andre. Så jeg var seks, kanskje sju. Hvor mange millioner tellinger som er gjort, vet jeg ikke. På jobb er det 17 trinn i etasjen ned til kjelleren og 19 mellom etasjene oppover.
Vi har heis nå. Det er godt å hvile, når heisen fra 1936 faktisk går. Den hadde en sånn gitterdør man måtte stenge før heisen gikk, for noen år siden. Nå er det installert automatiske dører. Jeg henter heisen fra sjette eller sjuende, det tar tid – det tar lengre tid å få heisen ned, enn det tar å gå 3 x 17. Det tar lengre tid å ta heisen til fjerde hvis den allerede står i første, enn å gå trappene. Det er en jævla treg heis.
Men jeg venter på heis, entrer heis, trykker på fire, venter på at døra endelig skal lukke seg, teller sammen med telleverket, en, to, tre, fire – venter på at døra skal åpne seg, går ut av heisen og til inngangsdøren – innenfor: der konemor, som tok trappa, allerede har kledd av seg, tisset – og satt på kaffen.