Jeg var 112 kilo. BMI 32. Snorket. Søvnapné. Ikke feit nok til offentlig slankeoperasjon, men tjukk nok til snarveien på Ibsensykehusene. De skulle bare ha 99000 kroner. Fordeler og ulemper?
Først fordel ved å betale seg ut av en eventuell kø. Jeg måtte nok ha hatt en del høyere BMI for å få dekket operasjon av det offentlige. I tillegg er man pålagt fra det offentlige å ta kurs i forkant, og prosessen tar noen måneder før operasjon kan skje. I tillegg må vise til vektreduksjon før operasjon. Gå privat, og det er noen ukers ventetid. Det holder med penger på konto, eventuelt tilbyr de deg finansieringsalternativer.
Selve operasjonen går greit. Gjør deg klar til et kirurgisk samlebånd. 10 personer om dagen fra torsdag til lørdag – 30 personer, tre millioner kroner. En natt på overvåking, jeg kjørte hjem fra Gjøvik til Oslo selv. Ikke behov for nevneverdig smertestillende, og tre ukers minst med flytende føde. Deretter øke på med klumper i maten.
Åtte måneder senere – 183 cm, 76 kilo, BMI under 25. Mye tomskinn, masse bein som stikker ut. Jeg kjenner meg ikke igjen alltid i speilet på morran, og jeg nå forsikre folk jeg ikke har sett på en stund, at jeg ikke har eller har hatt kreft.
Jeg kan knyte sko uten å øffe når jeg bøyer meg, men energinivået er lavt. Tempo er ikke like høyt som det var, jeg loffer mere enn å spasere med spenst. Jeg ligger ikke som en steinkobbe i ektesenga, har antakelig (forhåpentligvis) kjøpt meg noen år ekstra levealder – men… Det er et men.
Man skal leve med en viss form for kvalitet. For meg har livskvalitet alltid vært forbundet med mat. Sex også, naturligvis – pluss et velfungerende vann- og avløpssystem, heis i bygget, et kjøretøy naboen ikke har – og minst en god og en dårlig venn.
Det er fremdeles slik at måltidene stopper seg selv, gjerne på første bit av måltidet. Det går over etter hvert, men det kan skje at maten blir kald før jeg kan fortsette. Det er ikke det verste. Jeg har mistet evnen til å glede meg over mat, slik jeg gjorde tidligere. Jeg får ikke vann i munnen av forventninger, av å se et bilde av et saftig stykke kjøtt, eller den umiddelbare fryden av å sette tennene i noe godt.
Umamieffekten er så godt som borte. Jeg sliter med å like proteiner. Munnen min forteller meg at smaken er til stede, hodet gir ingen respons, akkurat som når man går på røykepiller (Champix), tar en sigarett, mens gledesreseptorene i hodet har lagt seg permanent. Jeg kan heller ikke spise en rå gulrot (eller andre rå grønnsaker) uten å kaste opp eller ha ubehag over lengre tid.
Jeg ønsker meg denne gleden tilbake så sterkt, at jeg vurderer å bestille en reset av operasjonen. Ibsensykehusene har på et vis ikke tatt meg på alvor, jeg måtte purre på en oppfølgingssamtale i november, hvor jeg adresserte dette. Vi ble enig om at vi tar en fot i bakken i januar. Jeg tror (men er ikke sikker) at jeg nok kan spise mindre porsjoner hvis de setter meg i stand igjen, bare jeg får spise en bit ribbe istedenfor to, to biter pinnekjøtt med stappe istedenfor fire.
Den gode nyheten oppi dette, er at fisk nok fungerer mye bedre enn kjøtt og pasta, men det holder ikke.
«Det går seg til, hold ut, se hva du har vunnet, ikke hva du har mistet!»
Dette, kjære ernæringsfysiolog, holder ikke for meg. Jeg vil ha matgleden tilbake. I’m to old for this shit.