«Det føles ut som jeg kan se lykken, men ikke ta på den. Hvis du skjønner», sier jeg. Jeg får et bekreftende nikk tilbake. Med det mener jeg at jeg har så veldig mye å være glad for, men sliter sånn likevel. Sola skinner, det er en nydelig sommerdag. Jeg er ikke på stranda eller soler meg på verandaen, jeg sitter ovenfor en mann som får betalt for å høre på meg. Han er hyggelig han, altså. Han er ung, sikkert ganske nyutdannet. Jeg merker meg en el-sparkesykkel i hjørnet. «Bruker du den?», spør jeg. «Ja, det er så tunge bakker opp her». Jeg bekrefter nikkende. Jeg lurer på hvordan livet hans er. Er han enslig? Gift? Barn? Hvem er denne psykologen som skal hjelpe meg. Er alt i hans liv perfekt? Det tror jeg ikke, men han har det nok bedre enn meg, det må han jo.
Jeg låser meg inn i leiligheten. Det lukter fortsatt ganske nytt, selv om vi har bodd der i noen måneder nå. Jeg synes vi har fått det koselig. Masse farger og en lun stemning. Jeg føler meg hjemme her. Det var fint i den forrige leiligheten også, men der var det så mye vondt som skjedde. Så mange ganger jeg skrek av angst og uro, jeg ropte at kjæresten min måtte sitte på meg, jeg var redd for å løpe ut på veien, jeg følte meg gal. Det var så mange dager jeg bare lå under dyna. La meg seks på kvelden, noen ganger syv. Tok sovetabletter som sukkertøy. Jeg ville bare sove vekk alt. I naborommet satt kjæresten min og så på tv, lagde mat, levde et parallelt liv i leiligheten men samtidig så annerledes. Det var deilig å flytte til noe nytt.
Det har gått noen år nå siden jeg var ordentlig syk og ble tvangsinnlagt. De satt meg på antipsykotisk medisin og jeg har vært stabil og i full jobb med de medisinene. Faktisk vært lykkelig mange ganger. Det er bare det at jeg er så lei av de medisinene. Det er så mange bivirkninger. Jeg får ikke mensen, og kan ikke få barn. Selv om jeg er en etablert og voksen kvinne. Jeg har prøvd å bytte over på nye medisiner. Det har vært flere forsøk, men jeg blir så dårlig hver gang. Det begynner med at jeg ikke får sove. Jeg kan gå mange dager uten å sove, så føler jeg meg forfulgt. Veldig paranoid. Jeg blir sykemeldt.
Nå har jeg vært uten jobb lenge. Jeg vil jobbe, men jeg er redd for arbeidslivet også. Det kan være hardt. Jeg har en skjør psyke, og jeg er helt avhengig av medisiner. Den siste jobben gikk ikke så bra, jeg var for syk. Jeg møtte ikke mye forståelse fra arbeidslivet på psyken min.
Det er vanskelig å akseptere sykdommen min. Jeg vil gjerne jobbe og ha barn. Sykdommen min er veldig arvelig, så jeg tror ikke barn er så lurt. Kjæresten min vil ha barn, og jeg vil gjerne gi det til han, men jeg kan ikke få barn og hvis jeg kunne er jeg redd barnet blir sykt også. Det er ikke gøy å være redd, paranoid og ende opp på sykehus.
Jeg har et godt liv nå stort sett, men psyken kan svinge. Jeg må ta medisinene mine. Ellers kan det gå riktig ille med meg. Dessverre. Å godta sykdommen min kommer jeg til å bruke hele livet mitt på.