«Mamma, jeg vil ikke bli voksen», sa eldste dattera mi her om dagen. Jeg så på henne, og spurte hvorfor. Da forklarte hun at voksne bare stresser, og skal rekke ting hele tiden. Hun ville mye heller være et barn, for da kan man leke og ha det gøy.
Denne samtalen satte i gang en tankeprosess hos meg. Hva slags forbilde ønsker jeg å være for barna mine? Hva er det jeg vil at de skal huske meg for, når de vokser opp? Barn tar etter de voksne, og de gjør ikke nødvendigvis det vi sier, men de ser mer på det vi gjør.
Hjemme på kjøkkenet vårt har jeg en god lenestol, som jeg ofte sitter i spesielt på morgenen. Jeg elsker morgenen, når alle fortsatt sover og huset er helt stille. Jeg lager meg en kaffekopp og tar frem Bibelen eller en god bok. Der kan jeg sitte lenge og hvile sammen med Jesus. Noen ganger snakker jeg, og noen ganger lytter jeg; Hva ønsker du å fortelle meg i dag Jesus? Etter hvert som barna våkner, kommer de ned til meg, (for de vet hvor de skal finne meg) og sitter litt på fanget før morgenstellet begynner.
Denne tiden er så verdifull for både meg og barna. Enkelte dager holder det med en klem og stillhet, andre dager leser jeg for de, eller vi har gode samtaler sammen. På samme måten som at jeg kan komme til Gud med alt jeg har på hjertet, ønsker jeg at barna mine skal kunne komme til meg; bruke tid med meg, snakke med meg og dele det de tenker på. Jeg tror det handler om å være tilgjengelig, og da må vi aktivt rydde tid til dette. Gud er alltid tilgjengelig for oss, han er bare en tanke unna. Hvordan kan vi være mer tilgjengelig for de var glade i? Kanskje vi må prioritere litt annerledes, eller tenke igjennom når på dagen/i uka vi ønsker å gi hverandre vår fulle oppmerksomhet.
«La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem» Luk.18, 16
For Gud er vil alle barn, og han inviterer oss til å komme til han.