Tid til hverandre

«Mamma, jeg vil ikke bli voksen», sa eldste dattera mi her om dagen. Jeg så på henne, og spurte hvorfor. Da forklarte hun at voksne bare stresser, og skal rekke ting hele tiden. Hun ville mye heller være et barn, for da kan man leke og ha det gøy.

Denne samtalen satte i gang en tankeprosess hos meg. Hva slags forbilde ønsker jeg å være for barna mine? Hva er det jeg vil at de skal huske meg for, når de vokser opp? Barn tar etter de voksne, og de gjør ikke nødvendigvis det vi sier, men de ser mer på det vi gjør.

Hjemme på kjøkkenet vårt har jeg en god lenestol, som jeg ofte sitter i spesielt på morgenen. Jeg elsker morgenen, når alle fortsatt sover og huset er helt stille. Jeg lager meg en kaffekopp og tar frem Bibelen eller en god bok. Der kan jeg sitte lenge og hvile sammen med Jesus. Noen ganger snakker jeg, og noen ganger lytter jeg; Hva ønsker du å fortelle meg i dag Jesus? Etter hvert som barna våkner, kommer de ned til meg, (for de vet hvor de skal finne meg) og sitter litt på fanget før morgenstellet begynner.

Denne tiden er så verdifull for både meg og barna. Enkelte dager holder det med en klem og stillhet, andre dager leser jeg for de, eller vi har gode samtaler sammen. På samme måten som at jeg kan komme til Gud med alt jeg har på hjertet, ønsker jeg at barna mine skal kunne komme til meg; bruke tid med meg, snakke med meg og dele det de tenker på. Jeg tror det handler om å være tilgjengelig, og da må vi aktivt rydde tid til dette. Gud er alltid tilgjengelig for oss, han er bare en tanke unna. Hvordan kan vi være mer tilgjengelig for de var glade i? Kanskje vi må prioritere litt annerledes, eller tenke igjennom når på dagen/i uka vi ønsker å gi hverandre vår fulle oppmerksomhet.

«La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem» Luk.18, 16

For Gud er vil alle barn, og han inviterer oss til å komme til han.

Kjærlighet staves T-I-D

«Mamma, har vi dårlig tid nå?»

«Hva betyr det egentlig å være sent ute?»

Dette er spørsmål jeg får fra barna mine. Ofte er svarene at «Ja, vi har dårlig tid», og «Nå er vi sent ute, det betyr at vi får gjort mindre. «

Hvordan vi forvalter tiden vår påvirker oss og menneskene rundt oss. Jeg har tid som mitt sterkeste kjærlighetsspråk, og det er ingenting som fyller meg mer opp enn å bruke kvalitetstid sammen med mennesker jeg er glad i. Da føler jeg meg elsket, sett og verdsatt. Jeg tror barna våre har en grunnleggende lengsel etter å bruke tid med oss foreldre. Sånn er det også med gudsforholdet vårt, Gud; vår Far, lengter etter å bruke tid med oss. Når vi bruker tid med Han, fyller han oss opp med sin kjærlighet, og vi begynner å likne mer og mer på Han.

Etter hver ferie og noen ganger helg, bygger det seg opp en følelse av at nå forsvinner tiden vår igjen i jobb, aktiviteter, mas og kjas. Skal vi leve hverdagene våre med en lengsel etter ferie og fri, telle ned dagene. Jeg tror ikke det er galt å glede seg til ferien, samtidig tror jeg vi kan finne glede i hverdagen, det er jo tross alt flest av de. Stress gjør oss urolige, slitne og utålmodige, og stjeler freden og gleden vår. Derfor tror jeg det er viktig å vokte over og bli mer bevisst på hvordan vi bruker tiden.

I vår familie, har vi lagt noen føringer på hvordan vi ønsker å bruke tiden vår, for å gi hverandre et pusterom og mer tid til å være sammen. Kanskje jeg kan inspirere deg til å gjøre noe av dette i din egen familie?

  • Vi har en hviledag i uka, som regel søndag. Den dagen skal vi ikke gjøre praktiske ting, men finne på noe hyggelig sammen som familie. Det kan for eks være å gå en tur, invitere noen på middag eller bare slappe av hjemme.
  • Barna får velge kun en aktivitet de kan være med på, akkurat nå er det turn som gjelder for jentene. 🙂
  • Vi har valgt en «vennefri ukedag». Den ettermiddagen skal vi bruke sammen som familie. Da lager jeg ofte en god dessert, vi leser en andakt, hører en lovsang og ber sammen.
  • Vi prøver å spise middag sammen hver dag, så langt det lar seg gjøre. På dager med aktiviteter, blir ikke dette så enkelt, men de andre dagene får vi det stort sett til.
  • Jeg har valgt å jobbe redusert de siste årene (akkurat nå er jeg i permisjon), som gir meg et pusterom. Det gjør det også mulig å hente barna litt tidligere fra skolen. Da kan de gjøre lekser, og leke litt før middag.
  • Vi er bevisst på å finne på ting med barna alene, noen ganger er det Tormod som tar med en av jentene på en aktivitet, andre ganger er det jeg. Da får de vår fulle oppmerksomhet uten at noen av de andre søsknene tar fokuset. Dette kan være alt i fra å spille et spill i 15 minutter, til flere timer på klatresenteret eller kafé. Her er ikke fokuset hvor lenge vi er sammen, men at barnet skal oppleve vår konsentrerte oppmerksomhet.
  • Tormod og jeg har satt av minst en helg i året uten barn. Da får vi barnevakt, og reiser på en tur sammen, for å pleie forholdet.
  • Tormod og jeg har også en ukentlig «date», der vi lager noe godt å spise og snakker og ber sammen. Da legger vi bort mobiler/skjermer, og bestemmer oss for å snakke om noe annet enn praktiske ting.
  • Vi sier ikke «ja» til alt, noen ganger er det lurt å takke nei til invitasjoner og arrangementer

Enkelte uker glipper det, og vi får det ikke alltid til. Likevel er det hele tiden noe vi strekker oss mot, og får vi det ikke til den ene uka, prøver vi på nytt den neste. Forslagene er ikke ment som krav, men mer som inspirasjon, det trenger ikke å se helt likt ut i din egen familie. Jeg tror at det begynner med bevissthet og samtale rundt hvordan vi bruker tiden vår. For meg har det vært en stor hjelp og be Gud vise meg hvordan jeg kan bruke tiden min på en god måte. Gud kan minne meg på mennesker jeg skal invitere på besøk, eller gi meg tanker om ting jeg skal både takke «ja» eller «nei» til.

Hva tar du med deg videre inn i ditt eget familieliv? Jeg oppfordrer deg til å bestemme deg for minst en ting du ønsker å innføre eller forandre på, for å gi deg og menneskene rundt deg mer pusterom i hverdagen.

Kraften i takknemlighet

Den 1.august ble familielivet vårt snudd opp ned, da vår tredje prinsesse kom til verden. Det var en rask og ukomplisert fødsel, og vår lille jente var frisk og helt perfekt i våre øyne. De første dagene levde vi en slags lykkerus, og følte oss så heldige og takknemlige. Tormod og jeg fikk muligheten til å være sammen på sykehuset et par dager. Det ga oss ro til å være tilstede med Miriam og hverandre. Vi takket Gud for denne fantastiske gaven, tenk at vi får oppleve dette igjen.

De første dagene hjemme fra sykehuset var preget av en følelse av kaos. De to eldste jentene hadde fortsatt sommerferie, og syntes det var superstas med en lillesøster. De ville være med på alt, og hjelpe en sliten mamma. For meg, begynte frustrasjon å bygge seg opp; Jeg var fortsatt hormonell etter graviditet og fødsel, brystspreng gjorde amming smertefull og trøtthet etter mye våkentid på natta gjorde meg mindre tålmodig og mer irritert. Og jeg som burde være glad og takknemlig, jeg hadde tross alt fått et velskapt og friskt barn. Likevel begynte jeg å klage til Gud med barnslige og utakknemlige utsagn. Jeg følte at alle var opptatt av babyen, og at jeg var glemt.

En morgen etter en natt med lite søvn, begynte jeg å snakke med Gud. Da ble jeg mint på Fil 4, 4-7:

«Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere!  La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær.  Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.»

Jeg ble mint på at det å være glad og takknemlig er et valg, vi kan velge å fokusere på det vi er glade for på tross av at vi ikke alltid føler oss glade. Vi kan minne oss på de tingene vi er takknemlige for, på tross av at omstendighetene rundt oss oppleves som kaotiske. Glede, fred og takknemlighet er noe vi bærer på innsiden, og det begynner med hvilke tanker vi velger å fylle oss med og fokuserer på.

Et par dager senere, våknet jeg til at jentene hadde ordnet frokost til Tormod og meg. Det var ikke et eneste frokostprodukt som ikke var satt fram på bordet. 😀 I tillegg kom en god venninne på besøk og hadde med lunsj til oss. Kvelden før hadde jeg fått melding fra gode venner som kom innom med middagspai og dessert etter jobb. Jeg brukte ikke en gang fem minutter på å lage mat den dagen. På ettermiddagen ringte det på døra, og der sto det to koselige naboer med en nydelige rosebukett til meg. Da hørte jeg en indre stemme som sa: «Jeg bryr meg både om de små og de store tingene Ragnhild».

Jeg bestemte meg for at hver gang jeg kjente på mismot eller utakknemlighet, skulle jeg tenke på fem ting jeg var takknemlig for. I dag er jeg takknemlig for:

  • Vi er alle friske
  • Jeg har fått godkjent permisjon fra studiene
  • Jeg har fått sove fem timer i strekk i natt
  • Morgenstund med kaffe og bibel
  • Trilletur i sola

Hvilke ting er du takknemlig for i dag?