Hvordan alt begynte

Dette er en ganske lang historie. Jeg vet egentlig ikke hvor jeg skal begynne. Jeg må kanskje starte med historien om meg og mitt liv før jeg får barn, for at du skal forstå hele bildet.

Jeg var ett barn som vokste opp med en mor som hadde ett ganske kaotisk liv, jeg flytta mye, mamma drakk, pappa bodde i utlandet.

Jeg hadde 3 eldre søstre og en lillebror, bare lillebror bodde hjemme med meg. Jeg byttet mye skole, venner, men egentlig følte jeg at jeg hadde en fin oppvekst. Jeg tålte ihvertfall barndommen min ganske greit.

Jeg møtte faren til mitt eldste barn når jeg var 16 år, jeg var gravid innen ett år og fikk mitt første barn når jeg var 3 mnd unna å fylle 18 år. Han var nydelig, jeg var forelsket, kort tid etter han var født så ble det slutt med barnefar. Jeg bodde hjemme hos moren min og følte ting gikk ganske greit.

Så møtte jeg faren til mitt neste barn, kaotisk, han var ikke bra, men jeg endte opp med å gifte meg med han. Jeg fikk min andre sønn når jeg var 21 og relasjonen til barnefar var dårlig. Han stakk ofte av og var utro. Jeg ville skilles og sånn ble det. Han ville ikke stille opp for sønnen sin så jeg var alene med to barn og det er egentlig her historien begynner. Historien om min kamp med barnevernet.

Jeg hadde en svoger som lagde kvalme mot flere i familien, inkludert meg. Han begynte å melde anonymt til barnevernet og jeg måtte undersøkes. Jeg ønsket hjelp også fordi jeg mente eldste sønnen min hadde adhd og jeg trengte hjelp i forhold til det. Kanskje avlastning også for jeg hadde blitt gravid med enda en sønn jeg skulle bli alene med.

Jeg hadde hjemmebesøk og møter, jeg følte egentlig det gikk fint, rapportene sa også at det gikk fint. Jeg fikk ingen inntrykk at noen var veldig bekymret. Undersøkelsen ble avsluttet og jeg skulle på ferie til Spania med minstesønnen og en venninne og hennes barn for å feire. Vi sto ved innsjekk på flyplassen og plutselig prikket noen meg på ryggen. Det var sivilpoliti, de var der med barnevernet. Noen hadde ringt inn og sagt jeg var psykisk syk og skulle flytte til Spania.

Det var svogeren, han ødela alt. Jeg var sint, knust og ødelagt og ikke minst gravid. De akuttplasserte barna, eldste hos faren og yngste i beredskapshjem.

Jeg tapte i nemnda og jeg tapte i tingretten. De brukte de anonyme meldingene imot meg, det var helt forferdelig.

Etter en stund fikk jeg mer og mer samvær med eldste sønnen min, men jeg så yngste bare 4 ganger i året. Jeg vant til slutt i lagmannsretten og fikk han hjem, da var mye tid tapt og hans lillebror var over 1 år.

Det som er sjokkerende med denne historien er at dette skulle skje igjen. Jeg fikk en ny runde med mange anonyme meldinger, uten forvarsel og etter at jeg hadde samarbeidet lenge. Så fikk jeg beskjed om at de skulle ta barna fra meg igjen. Jeg kunne ikke tro det, kan de virkelig bare gjøre sånn??

Jeg fikk aldri noe plan på hva jeg skal forbedre, hva jeg har gjort feil eller veien videre. Jeg bare surret rundt i ett vakuum hvor jeg prøvde å finne ut av om min virkelighet var feil eller om en kommune og ett barnevern faktisk kan gjøre så store inngripen i folks liv uten nok grunnlag.

Jeg kjempet og fikk tilbake yngstesønnen min etter 2 år, mellomste har jeg sagt skal bli i fosterhjem da han er så knyttet der etter å ha bodd der i 2 runder. Det som er forferdelig med denne historien her er at den er mye mer komplisert enn det den har hørt ut som til nå.

Det fosterhjemmet sønnen min var i, det var ikke bra, det er så surrealistisk for meg å tenke på nå, det er nok derfor jeg skriver dette, for å prosessere det.