22. juli 2011 ble slutten på naivitet og trygghet for mange. Norges befolkning måtte innse at grusomme ting kan skje innenfor våre grenser, akkurat som andre steder. Vi fikk høre at det som skjedde var det største terrorangrepet på norsk jord siden krigen, og vi fikk føle det også. Hele landet ble påvirket, direkte eller indirekte, med tap i nesten alle kommuner.
Selv husker vi denne sommeren som om det var i fjor. Vi var på ferie i familiens hus i Rauland, og vi gledet oss til å fylle 18 år kommende august. Det skulle bli en feiring i juli med utvidet familie og muligens et par utvalgte venner. Vi hadde blant annet bedt henne vi så på som vår beste venninne, men hun skulle på sommerleir akkurat da. Jaja. Så en dag sa pappa at noe hadde skjedd i Oslo, det hørtes ut som det var krig. Vi fulgte med på nyhetene litt halvveis, men ville nok ikke egentlig vite. Det var for stort. Den kvelden fikk vi kjedemeldinger om å tenne lys for alle ofrene i Regjeringskvartalet og på Utøya, og vi sendte videre, blant annet til den samme venninna vi hadde bedt til bursdagsfeiringa. I dagene etter brukte vi vår godt innøvde kompartementaliserings-evner til å på ene siden stenge det helt ute, og på den andre siden bli helt besatt av å vite alt om det. Vi nekta å høre på når de snakka om det på radioen, altfor ekte, men vi leste absolutt alle detaljer som sto i avisene, som om det var en fryktelig bok. Sånn kunne vi slippe å føle noe, men samtidig være en del av det.
Helt til vi skulle handle inn maten til festen. Vi løp glade rundt og plukket ut alt vi ville ha, og kom til slutt til kassa, der det var store avisoppslag om terrorangrepet. Vi stoppet brått og stirret, og alt vi klarte å gjøre var å ta med avisa til mamma og si «Silje». Ansiktet til vår beste venninne var på forsida av avisa, sammen med 76 andre, med ordet «savnet» under bildet. Vi sendte numne en melding til en annen gammel venninne i Rjukan, og fikk det bekreftet. Hun var nok død. Vi fortsatte å lese alt, og hørte nå på alt som kom på radioen i tillegg. Følelsene vi hadde nå kunne ikke bli verre uansett, og vi tok enhver mulighet til å kanskje høre henne nevnt.
Etterdønningene lot ikke vente på seg. Jens Stoltenberg snakket om kjærlighet, og det ble rosetog i Oslo, samt begravelser og oppreisninger av statuer i hele landet. Selv følte vi oss både innenfor og utenfor alt sammen. Vi hadde mistet noen, men ingen rundt oss visste det, og skolen vår holdt ikke minneseremoni fordi «ingen i vår kommune er påvirket». Vi turte ikke å kontakte våre andre venner fra Rjukan igjen, for det var mange år siden vi hadde flytta, og vi visste at de hadde gått videre, og at de sikkert ikke så på oss som noen av Siljes nærmeste lenger. Det føltes ikke som at vi hadde rett til å sørge, så vi gjorde det i stillhet. Vi putta bildet hennes på russekortene våre da. Ikke det siste bildet hun hadde lagt ut fra Utøya, som ble sirkulert overalt ellers, men et bilde av henne fra da vi bodde i Rjukan og hang med henne hele tiden, da vi var ni år.
Dette fikk oss også til å åpne øynene politisk. Alt vi hadde ignorert og rømt fra hele barndommen (ja, vi rømte bokstavelig talt av ren redsel hver gang nyhetene ble skrudd på) hadde nå truffet oss rett i fleisen. Ingenting av det grusomme som skjedde i verden kunne uansett være noe skumlere enn det vi hadde opplevd nå. Det var på tide å prøve å gjøre noe med det. Det ble naturlig nok AUF, siden vi knapt visste noe om politikk eller politiske partier, men visste at Silje var en god person og at det partiet en rasist som Breivik angrep nødvendigvis måtte stå for de riktige tingene. Som de som kjenner oss vet, har våre lojaliteter naturligvis flyttet seg lenger venstre siden, men det er ikke poenget her.
Poenget er de høyre-ekstreme. Før de fant Breivik på øya mente mange at en muslimsk terrorist måtte stå bak det. Allerede da provoserte det oss grenseløst, og vi lagde vår egen teori om at det nok heller var en blond og blåøyd FRP-er. Ta-da. Vi var ikke akkurat langt unna. Den neste reaksjonen fra langt ut på Høyre-sida var at AP og venstresida brukte dette for å få sympati og velgere til sin side. Og denne gørra har de spydd fram hver eneste gang noen har våget å nevne denne forferdelige hendelsen. Som om det ikke er lov til å sørge over terror bare fordi de ikke tåler at det er de og deres skrudde verdensbilde som blir satt i søkelys som et resultat.
Ikke ga det seg noen gang heller. For ikke lenge siden la Jonas Gahr Støre ut en status angående 15-årsjubileet:
«Om én uke markerer vi 15 år siden 77 mennesker ble drept i de høyreekstreme terrorangrepene 22. juli 2011. Vi bærer fortsatt ansvaret for å huske hva som skjedde denne dagen – og for å stå opp mot hatet som lå bak. Derfor er PST sin rapport i dag alvorlig lesing.
Det er vondt å se at terroren 22. juli og tankegodset bak handlingene i økende grad brukes og deles av høyreekstreme i mørke rom på nettet og i sosiale medier. Spesielt urovekkende er det at svært unge mennesker, som ikke selv husker 22. juli, er en del av dette. Det viser at terrorhandlingene 22. juli ikke vaksinerte oss som samfunn mot hat, vold og voldsforherligelse. Det er noe vi må jobbe med hver eneste dag.
Rapporten viser at det er viktigere nå enn noen gang før å fortsette å snakke om 22. juli, om det som skjedde og om tankegodset bak de grusomme handlingene. Vi må snakke sant og ærlig om det. Det er et ansvar vi alle må ta, både vi som er politiske ledere, men også foreldre og andre, for å sikre at nye generasjoner som kommer, også får kunnskap om terroren som kostet så mange liv for 15 år siden. Det er det viktigste løftet vi har gitt hverandre etter 22. juli, og det må vi holde.»
Rapporten han snakker om forteller om en stadig økning av høyreekstreme som hyller Breivik som et forbilde. Og når FRP stadig topper listene som landets mest populære parti, er det ikke akkurat vanskelig å forestille seg at det stemmer. Det er hinsides frustrerende, provoserende og sørgelig at det finnes sånne mennesker i Norge, spesielt med tanke på alt det grusomme som foregår så mange andre steder i verden på grunn av akkurat samme type mennesker (ja, b.a. Trump).
I skrivende stund sitter vi med kvalmende klumper i magen og kontinuerlige flashback til den vonde tiden og alt vi hørte, følte og opplevde i sammenheng med den syke mannen. For eksempel besøket vi ble med på til Utøya sommeren etter, da vi fikk se kulehullene i kantina der vi visste at Silje hadde blitt skutt, i tillegg til alle de andre fæle scenene rundt om på øya. Og hvert år, når elevene på ungdomsskolen lærer om angrepet som om det er fjern historie, er det vanskelig å ikke bli dratt inn i den samme bobla igjen og igjen. Spesielt når det virker som at veldig få faktisk klarer å lære av fortida. Nordmenn har det kanskje litt for komfortabelt? Uansett er det kanskje ikke så rart at vi til slutt bestemte oss for å flytte ut i skogen.
Folk!