En ny begynnelse

Kjære leser!

Jeg vet ennå ikke hvordan jeg skal starte denne bloggen. Likevel føler jeg på en trang til å dele med dere erfaringer, kunnskaper, refleksjoner og tanker. Håper dere er tålmodige med meg. Jeg er ikke så flink med ord, heller ikke med skriving. Men jeg håper det kan være underholdene nok selv med skrivefeil og mangler.

Jeg kan jo starte med mine første leveår. Når jeg ennå var i mors liv sparket jeg vilt fra meg. Da jeg endelig kom ut var jeg lilla som en lavendel blomst, og uttrykte mitt første behov for nærhet og omsorg.

Når jeg ble to år var jeg viljesterk og vanskelig å ha med å gjøre. Aldri har du sett et så egenrådig vesen. Mors venninner som elsket barn ville helst slippe å passe meg da jeg var veldig trassig. Dessuten kunne jeg ennå ikke forskjellen på noen lyder som f.eks. e og a. Derfor ble Elisabeth til Alisabeth, noe som hørtes helt greit ut i mine ører da jeg ikke klarte å høre at jeg sa noe annet enn de andre.

Jeg var ennå to år da jeg ikke ville kle på meg en morgen vi skulle til legen for en undersøkelse. Jeg som var opptatt med å leke på teppet på gulvet, syntes det var ille å skulle avslutte den for å ta på meg noen ubehagelige og kløende klær. Jeg hadde sensitiv hud og jeg foretrakk å ha så lite på huden som mulig. Til min frustrasjon kunne ikke mamma vente og hun avbrøt meg i leken, bærte meg utfor inngangsdøra og satte meg ned i snøen som var kommet over natten. Det siste jeg fikk høre var at jeg fikk ikke komme inn før jeg tok på meg klær. Jeg hutret og sa med kraftig og høy stemme et klart: NEI! Jeg skulle ikke ha på meg klær selv om jeg måtte stå der å fryse tærne, fingrene og rompa av meg. Mor sjekket nå og da og spurte; Vil du ta på deg klærne? Der jeg svarte mer og mer skjelvende nei. Til slutt fikk mor ta meg med inn og jeg fikk på meg klærne med mors hjelpende og varme hender.

Hahaha, som jeg må le av dette i dag. Genialt at det var på vintertid så effekten av å bli satt ut på trappa naken gjorde det veldig klart og tydelig hvorfor man trengte å ha på seg klær, spesielt når man skulle ut. Det var vel bare det at jeg skulle så gjerne ha blitt inne å lekt med de fargerike klossene. Vel, vel…

Etter de forferdelige trassige to årene ble jeg fra nei- til ja menneske da jeg innså at kampene med mor og andre barn og voksne ei var verdt å styre med. Det var da jeg oppdaget sammenhengen med å bli usynlig for å få gjøre ting jeg heller ville, sammenliknet med å skulle ta kampen og tape og uansett måtte utsette egne aktiviteter. Alle ville ha det litt bedre i hverdagen om jeg var litt mindre egen og storsinnet.

Som ungdom utviklet jeg egenskapen å se et behov og dekke det delvis eller helt alt ettersom hvilke ressurser jeg hadde tilgjengelig gjennom tidene. Jeg har gjennom årene brukt mye tid, penger og energi på å støtte, besøke, hjelpe og tjene andre. Det har gitt meg mye glede, erfaring og tanker, som jeg nå håper å dele med dere.

Jeg håper dere vil være med på reisen videre. Her blir det mye smått om smått som jeg håper dere vil kunne le, gråte og frustreres over.

Velkommen med på livsreisen.

Med vennlig hilsen
Et Nytt Kapittel