Kjære leser!
I natt har jeg sovet litt bedre enn på lenge. Siden jeg var barn har jeg slitt med søvn. Oftest på grunn av av gjentagende mareritt. I dag drømmer jeg ikke noe særlig, og aner derfor ikke hva søvnmangelen kommer av.
Mest sannsynlig virker ikke mine drømmer så skremmende på deg, som de har gjort på meg. Dessuten vil jeg ikke skremme deg, kjære leser, unødvendig. Derfor skal jeg gjøre en kort beskrivelsene da drømmer i seg selv kan være vanskelige å gjengi, spesielt for en som drømmer med følelse som hovedmoment.
Som du kanskje kan forstå ville jeg ikke som barn legge meg da jeg var redd jeg kom til å ha enda et mareritt. Leggetid var derfor en tid jeg helst ville glemme og kunne bli ganske aktiv før sengetid.
I det jeg legger meg i pappas hjemmelagde sengekøye (var tre senger to paralelle og en på tvers i den ene enden langs veggen) faller jeg i en urolig søvn. Rundt meg er det tett med trær, og stien jeg står på er bred. Bakfra kommer det et forferdelig støynivå. Lyden av et dusin to labber ramler mot meg i stor fart. Når jeg snur meg ser jeg et hav av rødt. Hva er det for noe? tenker jeg, idet jeg oppdager de hvite tippene på halene, de smale snutene og den forferdelige lyden av reveprat. Skremselen sveller opp i meg, og jeg tror de kommer etter meg! Følelsen av å bli jaget av ville rever er dramatisk og skremmende. Hjertet slår raskere, selv i drømme, og jeg vil instinktivt flykte så fort beina kan løpe. I drømmen derimot var beina mine som klistret til bakken i en dyp og tykktflytende honning som fikk det til å gå forferdelig sakte. Det var som om vare jeg var i en slow motion film, og jeg kunne umulig unnslippe den buldrene flokken, som frådet rundt munnen, og som hastet mot meg. Det var først når flokken innhentet meg at jeg våknet brått med herjende hjerte i brystet. Ubehaget gjorde at jeg satte gråt ganske så høylytt. Rommet jeg delte med mine tre søsken våknet også da og lurte på hva i all verden som foregikk. Det var bare første gang mine søsken ble vekket. For opplevelsen av å bli overlatt til å takle marerittet på egenhånd var dramatisk.
Faren min kom inn da det var umulig å ignorere den høye gråtingen på den andre siden av veggen. Han var trøtt og utålmodig, og sa: Hvorfor gråter du? med sin dype og litt bryske stemme. Det var jammen meg skremmende det også. Fra ett mareritt til det neste, tenkte jeg, før jeg fikk svare ham så godt jeg kunne. Mareritt kunne han ikke gjøre noe med. Vi ba en bønn, og så fikk jeg prøve å sove igjen. Etter dette ble jeg forsiktig med å gråte høyt. I ettertid ble det liten trøst i en bønn da marerittene fortsatte å innvandere mitt indre blikk.
Det tok ikke mange netter før jeg innså at jeg måtte ta tak i problemet selv. Derfor bestemte jeg meg for å bli mer og mer bevisst når jeg drømte. Så i stede for å bråvåkne idet revene inntok meg, vekket jeg meg selv opp. Jeg husker ennå følelsen av å komme i kontakt med øyelokkene som dekket øyeeplet, og som åpnet seg nærmest motvillig til et mørkt barnerom.
Når jeg hadde gjort dette noen ganger tok jeg neste steg videre og begynte å undersøke valgene mine i drømmen, for så å bestemme hva jeg ville drømme.
Opplevelsen av å kunne velge i drømme var stimulerende. Når jeg valgte å snu meg mot flokken av ilende rever, fikk jeg oppleve den utrolige lettelsen av å bli totalt ignorert av trusselen. Opplevelsene har gjort at jeg i senere tid har kunnet tenke på situasjoner som jeg først tolker som farlige, har gjort at jeg står imot trangen til å løpe min vei. Derfor, kjære leser, lar jeg ikke førsteinntrykkene mine råde over meg. Likevel vil jeg påpeke at det er en krevende prosess. La meg forklare litt nærmere ved å ta deg med videre i prosessen min til å bli fri for ubehagelige drømmer.
Etterhvert kunne jeg velge i den grad at jeg kunne bestemme hva jeg ville drømme. En annen drøm som gjentok seg var en der jeg svevde i luften som en fri fugl, og idet jeg slappet av og nøt den friske vinden mistet jeg plutselig evnen og dalte ned i en brå oppvåkning i nattemørket. Regner med at noen av mine kjære leserne kan ha opplevd noe lignende om de fremdeles kan huske drømmene sine som barn. Det tok litt øvelse før jeg lærte å holde meg i lufta. Ved noen anledninger endret scene fordi det ble for vanskelig å opprettholde flyvningen.
Øvelsene var krevende, og det endte med at jeg skrudde av drømmene for godt så jeg kunne unnslippe ubehaget ved marerittene. For marerittene var så ufattelig skumle og ubehagelige at de gir meg ubehag den dag i dag. Vet ikke om dere, mine kjære lesere, har noe fra barndommen som fremdeles vekker ubehag i dere.
Jeg kunne ha fortsatt å beskrive drømmer jeg har hatt, endret eller som forteller noe om ubevisste tanker og følelser. Det er spesielt en drøm som kom etter at lillesøsteren min døde i en tragisk bilulykke, som jeg håper å gjengi på et senere tidspunkt, og som vil være essensiell i livshistorien min. Jeg tenker det kan være relevant å ta opp igjen når jeg blir å snakke om ettervirkningene av bilulykken.
Drømmene har vært intense og episke. Følelsen av virkelighet gjenkjenner dem uansett hvor usannsynlige de måtte være.
Kjære lesere! Håper det ikke blir for kjedelig å lese alt dette. Forhåpentligvis finner dere det noe underholdende.
Med vennlig hilsen
Et Nytt Kapittel