Det har vært en fantastisk dag i øyriket jeg bor i. Havet har vært stille og kystlinjen med strålende sol og svak bris. Ripsbærene er nesten helt modne i hagen og det er i morgen tid for rips og vaniljesaus. Jeg er fattig og lever alene og er uføretrygdet sykepleier på 49 år med mental diagnose. Men det hele handler ikke så mye om diagnoser i verden, men om mentale problemer og hvordan man fikser livet.
Jeg gikk meg en lang tur i dag tidlig og kjente havluften og en bris av blomster og sanset gleden ved å være til. Det finnes mening i hver dag og selv om man har mentale problemer kan man klare å leve godt. Dagen har jeg pleiet godt og er så heldig at jeg kunne ligge ute i vinterhagen og sove.
Sjelen trenger terapi, vi lever alle i en svært urolig verden og det er svært mye å ta inn. Da må vi finne oss soner av fred hvor vi kan vaske sjelen med beroligende musikk, yoga, trening eller andre aktiviteter som skaper mental hygiene og balanse.
Jeg dro med bussen igjennom kystlandskapet klokken 16.41 og kjente dyp ro i bussen. Gleden var stor over en hyggelig bussjåfør som smilte og lo. Jeg dro til min eldre mor og drakk kaffe og spise kjeks, så dro jeg videre til butikken for å handle inn ting jeg trengte.
Livet har vært herlig i dag, men jeg vet av sykdommen min at det kommer utfordrende dager, men å sitte nydusjet og bare kjenne roen etter en herlig dag er fantastisk. Enkelte ganger skal det ikke så mye til. Jeg sliter inn i mellom med overtenkning og enkelte ganger angst og inn i mellom psykoser. Det hele er snakk om problemer og jeg er opptatt av at mennesker ikke blir diagnosen man har. Vi er levende og unike mennesker som bør få uttrykke oss fritt i Norge og få lov til å være oss selv. Ved å være dette, er det beste rådet å gjøre det beste ut av deg selv, med den du er. Hverken større eller mindre. Ved å skape oss selv etter hjertene våre og kjærligheten i oss, kan livet bli trygger å leve og gjøre deg friskere og frisk nok til å leve ditt liv på din beste måte etter drømmene dine.