2. Juni 2003                               20. dags vandring

                                          Lascabanes til Lauzerte ca 25 km

Frokost med egg fra frittgående høns som spiste biomat. Det gir energi. Regnet hadde heldigvis dratt andre steder. Så vi kunne legge trøstig i avgårde. Vi hadde ikke gått lenge før vi passerte et imponerende fornemt gods, Domaine de Saint-Gèry. Fasinerende hvor stor rolle  aristokratiet hadde og har i Frankrike og syd Europa i forhold til hva vi er vant til hjemme i Norge. Etter ca 10 km møter vi byen Montcuq. En populær turistby. Ikke minst på grunn av navnet, som på fransk er synonymt med « rumpa mi» ifølge Wikipedia. Det er en gammel by som skriver seg helt tilbake til romertiden. Vi leter etter en butikk hvor vi kan få kjøpt litt proviant. Alt er stengt. Det er mandag! Vi burde jo ha husket det fra tidligere. Så det var bare å traske videre. Terrenget var ganske kupert så vi får ingenting gratis. Tidligere etapper har gått gjennom fjell- og skog partier. Nå har vi kommet inn i kultiverte landområder med store landbruksarealer. Vi ankom Lauzerte ca kl 15. Byen ligger oppe på en åshøyde så det var en tøff øvelse å komme oss dit opp i den steikende varmen. Men det vi møtte der oppe var virkelig en vakker gammel by. Som hadde tatt godt vare på sine røtter. Den er benevnt som en av de vakreste byene i Frankrike. Det er rester av bastioner, porter og velholdte middelalderhus. Men det er fremdeles mandag så det er ingen steder å få kjøpt proviant. Vi finner en restaurant som er i ferd med å stenge, men vi får verdens sureste servitør til å gi oss linsesuppe som var det eneste de hadde. Men giten var en fin opplevelse. Det var nesten som å ha et sykerom for seg selv. De må ha arvet noen sykesenger. Laila spøkte med at hun følte seg litt syk. Den franske troppen som kjører mest bil eller» bilgrimer» som vi spøkefullt kaller dem, ankommer også giten. Vi får nesten forfølgelsesangst

3. Juni 2003                                21. dags vandring

                                          Lauzerte til St Martin- de- Durfort  14,5 km

En fantastisk natt  i «sykesengen». Kort etappe i dag. Litt småregn i lufta. Skyene beskytter oss mot den verste strålevarmen fra sola. Vi starter ikke så tidlig i dag. Får oss frokost før vi begynner vandringen. Ikke så lurt å komme for tidlig fram. Gitene åpner vanligvis ikke før ved 14 tiden. Ganske kupert terreng i dag, Først mer enn 100 hydemeter ned fra Lauzerte og straks deretter opp igjen til samme høyde. Det var ganske mye frukthager i åssidene. Sikkert et fint klima for fruktdyrking. Vi kom etter hvert fram til stedet vi hadde bestilt overnatting. Men det var ikke lett å få øye på. Etter en del runder fram og tilbake fikk vi til slutt se et hus nede i  en skråning bak noen trær. Hvem kunne tro at det lå et hus der. Det viste seg at vertskapet var et ungt engelsk par med et par barn som hadde dratt over til Frankrike for om mulig å få en bedre framtid. Det skulle vise seg å ikke være så lett. Det var en stor dam nedenfor huset hvor de dyrket vannliljer og andre blomster som de prøvde å selge og livnære seg på. Det gikk vel ikke så godt. Derfor hadde de begynt å leie ut stua si til overnattingsgjester. Vi følte stor sorg for at vi trengte oss på. Det var en vond følelse. Vi kunne se at livet var svært tungt for disse unge menneskene som virkelig hadde prøvd å få et nytt og bedre liv.

1.Juni 2003                                 19.dags vandring

                                                        Cahors til Lascabanes 23km.

I dag starter vandringen over den vakre Pont Valentrè videre oppover fjellet på andre siden, en skikkelig klatring. Så bratt at det er laget noen trinn i steinene og tau til å dra seg opp i. Vel oppe har vi en fantastisk utsikt over den vakre broen og byen.  Vi har en lang tur foran oss. Men etter gårsdagens gode avslapning føler vi oss spreke som unghester. I begynnelsen passerer vi furuskog som senere blir avløst av eikeskog . Etter hvert også dyrket mark. Fikentrær finner vi også langs ruten. Vi forserer ca 200 høydemeter før vi kommer til en Labastide-Marnhac en liten by med rundt 1100 innbyggere. Da hadde vi gått ca 12 km. Her var det muligheter for inntak av ny energi og litt proviant videre på ruten. Der var også et kapell fra 1300 tallet som opprinnelig hadde vært pilegrimsykehus. I dag er det veldig få pilegrimer på veien. Kanskje det er varmen som har lagt en demper på utfartstrangen. Vi ankommer Lascabanes ved 13 tiden. Dette var virkelig en by som priset sommeren. Det var blomster overalt. I vinduene, på veggene, på takene, i gatene, i parken. Midt i den lille byen ligger den kommunale gite`d-etape. Men den er allerede fullbooket av franske bilturister. Sånn er det i Frankrike. Pilegrimer til fots er ikke automatisk prioritert. Vi får kjøpt litt proviant som vi tar med oss til vår gitè privee. Men hvor er den? Den skal ligge  500 meter bortover en vei, og videre 800 meter oppover en annen vei. Vi går og vi går og tenker : 500 +800 meter er svært langt. Til slutt etter å ha gått ca 50 høydemeter og 2 km lengdemeter, det var 35 grader i skyggen. Da får vi se en bonde ute på jordet. Jeg får forklart han at vi leter etter vår gite. Merkelig nok klarte han etter hvert å forstå hva jeg mente. Det skulle vise seg at han var av det godhjerta slaget. Han ryddet plass til oss bak i den antikke varebilen sin mellom sveiseapparater og annen redskap. Og kjørte oss tilbake samme vei som vi nettopp hadde gått. Ned til bunnen av bakken. Der stoppet han foran et hus med et nesten usynlig skilt. Vi hadde passert dette med glans.  Vi fikk plass i verdens beste gite. Til og med økologisk mat fikk vi. Om natta var det et forferdelig regn- og tordenvær. Men heldigvis hadde det gitt seg på morgensiden

30 mai 2003                               18. dags vandring

                                                        Le Pech til Cahors 14 km

Natten forløp helt prikkfritt med søvn hele tida. Om det var pillene eller ikke er ikke godt å si. Vi fikk også frokost på giten. Rundstykker med syltetøy og kaffe. Så er vi klar for dagens etappe, Heldigvis er den kort etter gårsdagens slit. Og sannsynligvis veldig varmt utover dagen i dag. Sola skinner allerede fra skyfri himmel. Det lover ikke godt. Beina er tunge etter gårsdagens anstrengelser i varmen. Terrenget og naturen er ikke av det imponerende slaget. Men vi tar det rolig for i dag har vi god tid på den korte etappen. Varmen blir etter hvert ganske påtrengende. Heldigvis var det ingen stigninger i dag, bare flate landskapet. Etter hvert begynte vi å ane at vi var kommet til målet for dagen. Vi kom til en nedstigning ned mot Cahors. Et fint overblikk fra høyden. Med elva Lot som fløt dovent i en sirkel rundt hele byen.  Vi hadde fått bestilt plass på et herberge som viste seg å være et ungdomsherberge midt i byen. Her var vi heldige å få et tomannsrom. Kan det bli bedre? Cahors er hovedstad i Lot departementet og er en forholdsvis stor by med ca 20000 innbyggere. Kjent for trøffeleksport og vinproduksjon. Det er en spesiell rødvin laget på Malbec druen. Et kjent landemerke i Cahors er Pont Valentrè en vakker middelalderbro fra 1300 tallet med 6 buer og 3 forsvarstårn. Vi har bestemt oss for å ta  en hviledag i Cahors. Våre kanadiske venner har også etablert seg på vårt herberge. I dag traff vi også igjen Cathrine fra Sveits som forlot oss i Beduer for å gå om Rocamadour. Hun hadde blitt bra av senebetennelsen som hun var plaget med sist vi så henne.

31 mai 2003. Hviledag i Cahors.         En dag for total avkopling. En tur ut på byen for å se hva den har å by på. Være turister! Vi fant veien til den flotte katedralen: Saint Ètienne ,hvor Laila tente lys og hadde en samtale med Maria. Etter hvert som dagen gikk, fikk vi en rastløshet i oss. Hva gjør vi her? Vi skulle vært på Caminoen!  Neste natt var det et lurveleven både inne og utenfor. Men heldigvis klarte vi å få oss en god nok nattesøvn.

Bildene viser vakre Cahors med elven Lot og broen Pont Valentrè. Et imponerende skue.

29. mai 2003                              17. dags vandring

                                          Limogne-en -Quercy til Le Pech  26 km

Irriterende og ligge våken store deler av natta når man ikke har noen grunn til det. Laila sov som en engel. En rask frokost så var vi på veien klokka 0630. Lang etappe i dag, så det er om å gjøre å komme tidlig i gang på grunn av varmen. Vi har sikret oss med mat for hele dagen fordi vi ikke vet om vi får kjøpt noe underveis. Så ryggsekken er ekstra tung i dag. De første kilometerne gikk veldig fint. Men hvor lenge var Adam i paradis eller sola bak horisonten? Det var ikke lenge. Snart flommet solstrålene over oss som et varmeskjold. Dette kunne bli tøft. I en liten oase ved stien fant vi en kar som hadde installert seg med stoler og bord. Samt at han trakterte vandrere med kaffe og kjeks. Mot en liten påskjønnelse. Verten var pratsom og hyggelig. Mistenkte at han var litt bedugget. Men et hyggelig avbrekk var det. Ferden gikk videre i et forholdsvis lett terreng , uten store utfordringer. Helt til vi hadde en kilometer igjen. Le Pech ligger nemlig  en kilometer utenfor selve pilegrimsløypa. Det var virkelig en tøff kilometer. Nesten så en måtte klatre, så bratt var det. Hele veien opp. Giten vi kom til virket ganske fin og rolig. Men etter hvert kom det mange franske turister som ble kjørt fra sted til sted. De var jo aldeles ikke slitne. Det er et av problemene med franske billige giter. At de blir oversvømmet av bussturister, og vanskelig for pilegrimer til fots å få plass fordi de kommer sent på dagen. Vi fikk servert middag på giten. Et fint tilbud. Menyen var: Suppe. Cassoulet, bestående av and bønner og pølse. Dessert, Ost og vin.  Vårt rom delte vi med et par fra Canada som vi hadde truffet tidligere. Veldig hyggelige og veldig kristne folk. Siden jeg sov så dårlig sist natt, bestemte vi oss begge for å ta en innsovningstablett. Jeg hadde overkøya, og kan nesten ikke huske at jeg la meg. Laila sa etterpå at jeg sovnet på vei opp i køya

28. mai                           16. dags vandring

                                                        Cajarc til Limogne-en- Quercy 18,5 km

Litt forstyrrende søvn om natten. Den stakkars 17 år gamle hunden i huset hostet og stønnet. Den hadde det ikke bra. Det hadde heller ikke Laila som er en svoren dyrevenn, spesielt hunder. Det virker som om vi er de eneste pilegrimer på veien i dag. Hvor har alle blitt av? Nå er det stigning oppover i terrenget fra Cajarc igjen, opp til samme nivå som vi kom ned i går. I dag går vi igjennom et ganske karrig kalksteinsområde. En del duneik og ellers en del planter som ikke er avhengig av mye vann. Så som tornebusker. Inniblant dukker det opp bebyggelse som består av steinhus. Ellers går stien gjennom duneikeskogen som gir oss skygge, og det er bra for nå begynner varmen å bli påtrengende. Klokka 12 er vi framme i Limogne. Vi finner både campingplassen og vogna vi har fått tildelt. Det var en fredelig plass på jord. Nærmeste nabo til vår campingvogn er et ektepar fra New Zealand som reiser rundt i Europe i caravanen sin. Ut på ettermiddagen oppdager vi to unge jenter som ser helt utslitte ut og de er på vei ut av byen. De forteller at de ikke har fått noe sted å overnatte. Alt er fullt. Vi har to ekstra køyer i vår vogn så vi tilbyr dem å overnatte hos oss. De blir veldig lettet takker ja til tilbudet. Det blir en hyggelig kveld. Vi koker grønnsaksuppe på norsk vis og jentene lager noe annet. Vi har et hyggelig måltid sammen med dem. De var veldig slitne så de gikk tidlig til sengs. Vi tar kaffen i caravanen til våre nye venner fra New Zealand. Det er akkurat som om vi har kjent dem lenge. Merkelig hvordan det er når man er på vandring så er det veldig lett å komme i god kontakt med folk. Verden blir liksom så intim.

Bildet viser et gravkammer som finnes i Limogne en Quercy

27. mai 2003 15. dags vandring
    Beduer til Cajarc 18,5 km
    Dagens etappe var heller ikke særlig lang så vi tok morgenritualet i sakte tempo med varm kaffe og baguetter. Vi går gjennom et fruktbart område med skog og busker.. Men vi finner også mange rester av nedlagte gårdsbruk og bosetninger underveis. Laila er bergtatt av området , og sier at : «Var det noe sted jeg skulle flytte så måtte det bli hit». Etter flere etapper med blytunge bein, er dagen i dag helt snudd om. Beina vil løpe foran hodet. Laila lurer på om vi har fått noe lurium i oss. Det er ikke til å tro. Det er også lite asfaltgåing i dag. Det er fint for føttene. Hele dagen i dag har vi gått oppe på et høydedrag på mellom 300 og 400 moh. Vi nærmer oss Cajarc som ligger på ca 150 moh. Så det blir en temmelig bratt nedstigning nedover fjellsiden. Ser ut til at det et kalkstein. Vi er ganske tidlig framme i byen. Så da er ikke veien lang til nærmeste bar og en skummende øl til meg og kaffe til fruen. Temperaturen her i lavere områder er adskillig høyere enn den var i høyden. Vi har forhåndsbestilt overnatting i et privathus. Jeg må rundt for å prøve å lokalisere hvor det befinner seg, Ingen GPS i den tida. Det lå litt i utkanten av byen. Tilbake til Laila for å hente sekkene og få kjøpt mat som vi kunne lage. Vertskapet viste seg å være et skjønt eldre ektepar som hadde spesiell forkjærlighet for nordmenn. De hadde nemlig vært på ferie til Nordkapp. Vi fikk rom i underetasjen, nærmeste nabo til garasjen, helt supert. De kan litt engelsk så praten går livlig om felles opplevelser både i Norge og Frankrike. Det var mennesker med stor hjertevarme. I dag ble det fisk til middag. Vi var innom en fiskehandler og kjøpte lysing ( merlu). Med lokal vin attåt ble dette et festmåltid.

Cajarc

26 mai 2003   14 dags vandring                                 

Figeac til Beduer ca 12 km

Etter en godnatts søvn og en superb frokost hos vår fantastiske vertinne, er vi klare for en  ny dag. I dag har vi valgt å vandre en særdeles kort etappe, bare  12 km. Vi tar en kopp kaffe med Ann på en restaurant ved elva. Hun har bestemt seg for å ta en dag ekstra i Figeac. Det er faktisk flere pilegrimsvandrere som gjør det samme.  Vi gjorde noen innkjøp av mat for vandringen og tok farvel med vår engelske vandrevenninne. Litt vemodig. For hun var en person som kommer under huden og inn i hjertevarmen. Men slik er livet på caminoen. Folk kommer og går. Det blir litt ut på formiddagen før vi kommer oss av gårde. I dag får vi selskap av nok en koselig medvandrer. Hun heter Catherine og er fra Sveits. En del oppoverbakker til å begynne med, men vi tar det som en utfordring siden dagens etappe er så kort. Vi har fått nyss om at det er en campingplass i Beduer som leier ut hytter og vogner til overnatting. Plassen ligger et stykke utenfor sentrum. Heldigvis er det en liten kiosk der hvor vi kan få kjøpt de mest nødvendige ingredienser til en grønnsaksuppe med noen pølsebiter i. Vi har nemlig invitert Catherine på suppe. Vogna vi fikk hadde sett bedre dager. Og dette var lenge før røykeloven ble innført. Så vogna var godt innrøyka. Nesten så vi ble kvalt. Men med et par timers god utlufting ble det bedre. Suppa kom på bordet og smakte faktisk helt fint. Catherine ble hos oss i flere timer. Hun hadde senebetennelse i det ene benet, så hun fikk masse god massasje og behandling. Hun skulle gå en annen rute, til Rocamadour som går gjennom Cèlèdalen. Vi skulle gå videre til Carjarc og Lotdalen. Vi skulle prøve og treffes igjen i Cahors hvor rutene går sammen igjen.  Natta ble ganske kald men vi sov som steiner.  

25. mai             Trettende dags vandring

                                                        Livinhac -Le-Haut til Figeac ca 24,5 km

I natt hadde vi en aldeles nydelig søvn til tross for at kirkeklokkene kimte to ganger i timen hele natta. Etter tre nokså krevende etapper var kroppen og bena temmelig mørbanket. Laila tror kanskje hun brygger på et virus. Vi forlater nå elven Lot som går gjennom Livinhac-Le-Haut for en stund. Det at Lot har sin vei her gjør dalen, byen og området til et kjempestort dyrkningsområde for grønnsaker. Området er også kjent for en rett som blir kalt «Estofinado» Det er laget av tørket torsk, blandet med potetmos, egg, krem og valnøttolje. Etter hvert vil vi møte elven Cèlè og Cèlèdalen. Vi fortsetter å vandre sammen med vår venninne Anne fra Oxford. Mange personlige problemer og verdensproblemer for øvrig blir løst der og da. Vandringen går liksom av seg selv når man har hyggelig vandrefølge. Merkelig hvordan muskelsmerter og andre smerter blir eliminert. Etter ca 5 km passerer vi etappens høyeste punkt Montredon et lite sted med 200-300 innbyggere. Litt tidlig å spise, så vi får kjøpt brød i kolonialbutikken for å ha til senere dersom det ikke er mer å få kjøpt før Figeac. Vi er innom asfaltstrekninger her og der. Det er ikke optimalt for trette ben. Men plutselig ser vi byen. Vi møter mange pilegrimer her. Folk som vi har hilst på før opptil flere ganger. Vi har jo tross alt gått samme løypa som dem i mer enn 260 km. Vi finner fram til vært overnattingssted litt høyere oppe i byen. Et nydelig gammelt hus. Med nydelige rom og en utrolig fin atmosfære. Vertinnen var vennligheten selv. Her camperte vi sammen med Anne fra England og Katherine fra Sveits

Figeac med sine ca 10 000 innbyggere ligger i hjertet av Cèlèdalen og er en av de større og viktigere byene på den franske delen av pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Byen ble grunnlagt i år 830, og ble bygget rundt et Benediktiner kloster. Pilegrimer har vandret gjennom distriktet her siden 1200 tallet. Langs Cèlèelven finner vi bl a restauranter som ligger nesten ute i elva. Nydelig plassert. Figeac har tatt godt vare på fortiden sin. Bl a museet World Writing Museum som absolutt er verdt et besøk. Ellers mange unike bygninger fra middelalderen. Området er også store på frukt- og grønnsakdyrking

24 mai 2003                               Tolvte dags vandring

                                                        Conques til Livinhac-Le-Haut 24 km

I dag startet vi grytidlig, brent som vi ble av den sterke varmen i går ettermiddag. Fra Conques sentrum går veien bratt ned til dalbunnen og elven Dourdou og pilegrimsbroen Le Pont Romain som vi måtte over for å komme videre. På andre siden ventet det oss en formidabel klatretur til toppen av fjellet. Det var skikkelig tungt med ryggsekk og vannforsyning. Det var faktisk klatring over stokk og stein. Et stykke oppe ligger la Chappele Sainte Foy. Et lite kapell som kanskje er bygget for at pilegrimer skal få en pust i bakken. Vi har brukt en time, og enda er vi ikke oppe. Solen kommer opp og vi frykter at denne dagen vil bli enda varmere enn gårsdagen. Vi har nesten ingen mat igjen så vi finner ut at vi skal ta turen om Noailhac for å prøve å få kjøpt noe spiselig. Den ruten er litt lengre, men det er verdt et forsøk. Skuffelsen var desto større da vi kom fram og alt var stengt. Ingen mat å få kjøpt. Vi spiste vårt siste  brød og håpte å få kjøpt noe i neste sted som lå ca 14 km videre. En bot på skuffelsen var at det brygget opp en del skyer som solen gjemte seg bak slik at vi unngikk den verste varmen. Laila gikk nesten i søvne etter hvert på grunn av koffeinmangel.

 Foran oss dukker det opp en dame som vi er i ferd med å ta igjen. Det er hyggelig å ha noen å gå sammen med. Det viser seg at hun er fra England. Hun har visstnok hatt samme dagsetapper som oss helt fra Le Puy. Hun hadde tydeligvis mange sammenfallende interesser med Laila for praten gikk livlig fra første stund. Glemt var koffeinmangelen for en tid. Hun spør om å få « join us» og det er jo helt i orden. Vi bestemte oss for å gå innom Decazeville. For å få noe å spise for å få opp energien før de siste 5 km til Livinhac le Haut.

 Decazeville har tidligere vært en viktig industriby. Innbyggertallet er ca 6000 i år 2003. På 1930 tallet var det mer enn 15000 mennesker som bodde og arbeidet her. Her har det vært gruvedrift og stålindustri. Den siste gruven ble stengt i 2001. Byen er liksom ikke et typisk pilegrimsmål. Derfor drar vi videre mot Livinhac etter at vi har spist et måltid mat på en bar.

De siste 5 kilometerne til dagens mål gikk veldig fint. Vi passerte først campingplassen hvor vår nye vandrevenn Ann fra England skulle innkvartere seg. Deretter fant vi fram til vår Gite. Ann kommer på besøk til oss i Gite`n om kvelden: Hun får massasje av Laila. Hun fikk også gode råd om helsa og om livet. Til gjengjeld hjelper hun oss med bestillinger av overnattinger noen dager videre. Hun snakker ganske godt fransk.

23.mai 2003                              Ellevte dags vandring

                                                        Golinhac til Conques 21,5 km

Det ble en heller forferdelig natt for mange. Folk sprang ut og inn på toalettet hele natten. Var det noe spesielt med dette huset? Eller var det kanskje noe med maten vi spiste? I tillegg hadde Laila marerittdrømmer. Dårlig start på en krevende etappe. En stor trøst oppe i det hele var at værgudene smilte blidt til oss. Nydelig vær og flott landskap. Laila syntes Frankrike er vakkert, jeg istemmer i det. Hun syntes det ser ut som dyr og fugler har et bra liv her. Frittgående høns og kuer som er nysgjerrige. Og gjøken hilser på oss i dag også. Kanskje den er en pilegrimsgjøk. I dag fikk Laila sitt første gnagsår på vandringen. Det er nok på grunn av varmen som plutselig har kommet. Vi erfarer at vandring i Frankrike er noen hakk hardere enn i Spania. Mye mer kupert terreng.  Etter ca 10 km kommer vi til Espeyrac. Her fikk vi kjøpt brød og pålegg hos bakeren, men ikke kaffe. Vi får ta til takke med brød og vann. Litt påfyll er ikke å forakte. Nedstigningene mot Conques med 10 kg på ryggen tar hardt på knærne. Vi ankom byen ved 2 tiden. Vi var heldige å få et eget rom på den kommunale gite`n. Det er himmelrike i forhold til sovesaler med alle sine lyder. Conques sies å være den viktigste byen på den franske delen av pilegrimsveien til Santiago. Med den imponerende katedralen Sainte Foy som et naturlig sentrum i byen. Bak katedralen finner vi benediktinerklosteret som tilbyr mat og overnatting til pilegrimer. Sett i lys av de mange pittoreske smale gater og flotte bygninger fra fordums tid er vårt inntrykk av byen er at det har blitt en gedigen turistmaskin. Med skyhøye priser og krimskramsselgere  og souvernirbutikker overalt. Langt ifra det vi forbinder med pilegrimsvandring og pilegrimsånd. På gite`n traff vi igjen våre skotske venner. Vi har tydeligvis holdt samme tempo. Det ble en særdeles hyggelig stund sammen med dem, til tross for at vi ikke fant noe mat å kjøpe. Men vi hadde hønsebuljongterninger og brød. Mette ble vi og det er jo det viktigste.