Forberedelse til pilegrimsvandringer
Første forsøk på å få noe ned på papiret av det vi har opplevd gjennom 23 år i langvandringens verden. Vi, det er Laila min kone, og meg Rolf.
Opptrening før alvoret tar fatt.
Den første spire til å starte med pilegrimsvandringer i Sør-Europa kom gjennom Sidsel Glad som var en nabo på Solstad som ligger i Larvik kommune, hun hadde foretatt en vandring på den spanske pilegrimsveien Camino Frances som den blir kalt, samt en bok skrevet av Arne Aakermann om pilegrimsvandring i Spania. Jeg må jo også tillegge at jeg lenge hadde hatt en fasinasjon for Spania gjennom mitt sjømannsliv sammen med trivelige spanjoler. Det var i år 2000 at vi bestemte oss for å ta skrittet ut i det ukjente, spennende eventyret. Vi var da 60 og 54 år. Grunnlaget for å starte på et så stort prosjekt var ikke helt optimalt. Jeg hadde noe grunntrening gjennom jobben og innefotball. Laila hadde minimalt med trening. Jobben hennes var ganske stillesittende. Men hun har tæl og viljestyrke skulle det senere vise seg. Forberedelsene vi gjorde var gåturer i nærområdet med ryggsekk lastet med tunge bøker og annet som hadde vekt. Det kunne være fram og tilbake fra Solstad til Helgeroa med vekt i ryggsekken eller opp til Lauvesetra fra Lovisenlund. Slitne ble vi, men det var også en sterk tilfredsstillelse og utfordre seg selv. Godt og vel 20 km pr dag var et minimum vi måtte klare under treningsperioden. Vi ble etter hvert godt kjent i kroker og kriker i Vestfold. Det var mange nye steder som vi knapt hadde hørt om. Det er kyststier, turistløyper og pilegrimsruter.
At det ble pilegrimsvandring som fattet vår interesse var nok etter at vi hadde lest oss litt opp på det, at det synes som om det var et stort fellesskap med vandring som delmål for mange. Og at rutene var godt merket Det religiøse aspektet er svært viktig for mange pilegrimer. Vi var ikke helt der, men det kunne være spennende å få et innblikk i en ny og ukjent verden. Man blir ikke dummere av å utvide horisonten. Kanskje tvert imot.
Vi gjorde en vurdering at vi ville bestemme oss for å ta vandringsstaven fatt i August 2021. Da var jeg 61 år og Laila 55. Så det var på tide å virkeliggjøre drømmen vi hadde. Kanskje det var min drøm som var sterkest. August valgte vi fordi vi trodde kanskje den verste varmen hadde gitt seg i Spania. Aug 2001 valgte vi fordi vi da hadde mer enn et år på oss til å få opparbeidet et bedre utgangspunkt for en slik strabasiøs utfordring. Men det betinget at vi var nitidige og samvittighetsfulle med treningen det neste året. Jeg tok til og med flere spanskkurs på AOF for å være godt forberedt på hva vi kom til å møte. Senere tok Laila franskkurs for å forberede oss på pilegrimsvandring i Frankrike.
Vi hadde noen år tidligere syklet fra Gol til Stavern via Austbygda i Tinn med sykler uten gir, samt at vi også syklet Rallarvegen fra Haugastøl til Flåm. Så vi hadde på en måte bevist at vi hadde en form for stayerevne som kan være en god egenskap å ta med seg når en skal ut på langvandring.
Det å planlegge et slikt prosjekt er ikke bare det fysiske aspektet. Men like mye logistikk mht reise til startstedet, og dag for dag vandringer og overnattinger. Hvor mye vekt orker vi å bære på ryggen. Hva med størrelsen på ryggsekken? Hva skal vi ha av klær? Hva med mat på dagsetappene? Ikke minst fottøy. Mange uklarheter som måtte utredes, før vi kunne starte eventyret. Tida gikk fort fram til august 2001. Vi hadde underveis klarert ut de fleste spørsmål og uklarheter og følte oss så godt forberedt som vi kunne. Men spenningen i kroppen var der. Vi var jo ikke akkurat ungdommer.