1.Juni 2003                                 19.dags vandring

                                                        Cahors til Lascabanes 23km.

I dag starter vandringen over den vakre Pont Valentrè videre oppover fjellet på andre siden, en skikkelig klatring. Så bratt at det er laget noen trinn i steinene og tau til å dra seg opp i. Vel oppe har vi en fantastisk utsikt over den vakre broen og byen.  Vi har en lang tur foran oss. Men etter gårsdagens gode avslapning føler vi oss spreke som unghester. I begynnelsen passerer vi furuskog som senere blir avløst av eikeskog . Etter hvert også dyrket mark. Fikentrær finner vi også langs ruten. Vi forserer ca 200 høydemeter før vi kommer til en Labastide-Marnhac en liten by med rundt 1100 innbyggere. Da hadde vi gått ca 12 km. Her var det muligheter for inntak av ny energi og litt proviant videre på ruten. Der var også et kapell fra 1300 tallet som opprinnelig hadde vært pilegrimsykehus. I dag er det veldig få pilegrimer på veien. Kanskje det er varmen som har lagt en demper på utfartstrangen. Vi ankommer Lascabanes ved 13 tiden. Dette var virkelig en by som priset sommeren. Det var blomster overalt. I vinduene, på veggene, på takene, i gatene, i parken. Midt i den lille byen ligger den kommunale gite`d-etape. Men den er allerede fullbooket av franske bilturister. Sånn er det i Frankrike. Pilegrimer til fots er ikke automatisk prioritert. Vi får kjøpt litt proviant som vi tar med oss til vår gitè privee. Men hvor er den? Den skal ligge  500 meter bortover en vei, og videre 800 meter oppover en annen vei. Vi går og vi går og tenker : 500 +800 meter er svært langt. Til slutt etter å ha gått ca 50 høydemeter og 2 km lengdemeter, det var 35 grader i skyggen. Da får vi se en bonde ute på jordet. Jeg får forklart han at vi leter etter vår gite. Merkelig nok klarte han etter hvert å forstå hva jeg mente. Det skulle vise seg at han var av det godhjerta slaget. Han ryddet plass til oss bak i den antikke varebilen sin mellom sveiseapparater og annen redskap. Og kjørte oss tilbake samme vei som vi nettopp hadde gått. Ned til bunnen av bakken. Der stoppet han foran et hus med et nesten usynlig skilt. Vi hadde passert dette med glans.  Vi fikk plass i verdens beste gite. Til og med økologisk mat fikk vi. Om natta var det et forferdelig regn- og tordenvær. Men heldigvis hadde det gitt seg på morgensiden