27. dags vandring

                            Fra Monte del Gozo til Santiago de Compostela ca 5 km

Vi starter den siste vandringen kl 0800 så vi kommer inn omtrent når pilegrimskontoret åpner. Her skal man registrere seg og motta Compostelet som bevis på at vi har gjennomført turen fra Pamplona til Santiago de Compostela. En strekning på 750 kilometer. Underveis treffer vi igjen de to spanske brødrene som vi var sammen med i Villafranca del Bierzo. De som var så plaga med gnagsår den gangen. Og fremdeles hadde de store gnagsår, men hadde trosset smerten i alle disse dagene. De var sterke i troen og tok lidelsen med seg helt til Katedralen. Pilegrimsmessen starter kl. 12. Det blir mange sterke scener etter det som skjedde for to dager siden. Det var jo blant annet flere amerikanere der.  Et høydepunkt i alt det tragiske var for oss når det ble utbasunert fra alteret alle pilegrimer som hadde kommet til Santiago denne dagen. Hver og en ble ropt opp, hvilken nasjonalitet de var og hvor de hadde startet vandringen. « Dos Noruegos peregrinos a pie de Pamplona» Det var et stolt øyeblikk for oss. Jeg må takke Laila, min kone for å ha holdt ut gnagsår, lange etapper, brennende sol og av og til lite mat og drikke. Men nesten alltid optimistisk. En imponerende dame.

                                                                       Hviledag i Santiago

På plassen foran Katedralen var det mange tilbud om overnatting. En eldre dame kom til oss og tilbød husrom. Og vi takket ja til det. Vi fikk et rom oppe i 3 etg i en gammel leiegård. Jeg tror hun leide ut til fremmedarbeidere for det var mye tråkking ut og inn og flere tungemål. Vi bestemte oss for å ta bussen til Cabo Finisterre dagen etter. Vi tok med oss de gamle vandrestøvlene våre ut dit. Der er det en seremoni at pilegrimene brenner sine klær for å begynne et nytt liv. Så våre støvler ble flammenes bytte. Det var også litt vemodig. Jeg følte en slags tomhet over at vandringen var over. Felleskapet på caminoen var borte og man sto alene tilbake. Jeg fikk en viss tristhet over at det var slutt. Jeg tror ikke Laila hadde så sterke følelser for dette som jeg hadde. Men så hadde jo hun hatt en tøffere vandring enn meg.

 Flyturene hjemover var til tider et mareritt. Etter at tårnene falt i New York var det fullstendig kaos på flyplassene.