Kategori: Ukategorisert

20 Mai 2003 Åttende dags vandring

                                          Fra Saint-Chely-d`Aubrac til Saint-Còme-d`Olt   17 km

Etter en heller slitsom natt med snorkere i særklasse, var vi på veien kl 0730. Først over den vakre pilegrimsbroen som en fin start på dagen. Ma

n får liksom en tilhørighet til veien og følelsen av å være en deleier av det hele. Det er også med ærbødighet vi setter våre føtter på de samme stedene som pilegrimer med samme mål som oss har gjort siden 1100 tallet. Vi har tross alt en mye lettere reise enn de tidligere pilegrimene hadde. Selv om vi synes det er stritt nok. Etter broen begynte oppstigningene. Det tar på en kropp som er fullstendig stokk stiv etter åtte dagers vandring. Det gjorde ikke saken bedre at det regnet tollekniver og underlaget ble tidvis glatt som en skøytebane pga leire. Det var null mulighet til å sette seg ned å hvile. Jeg blir gang på gang imponert over Laila som godtar omstendighetene og nesten alltid er optimistisk.  Vi går igjennom vakker bøkeskog med trær høyere enn de vi har i Larvik. På et sted som het Roziere fikk vi faktisk kjøpt en matbit og drikke fra en trivelig dame som hadde åpnet huset sitt for slitne vandrere. Herfra gikk det nedover og nedover, det gikk hardt utover legger og knær. I dag var det heldigvis en kort etappe ettersom været ikke helt var på vår side, bare 17 km. Vi kom tidlig fram til St Come -d`Olt. Her fikk vi en fin liten leilighet i underetasjen hos en hyggelig vertinne. Her var det muligheter til å vaske og tørke våte klær. Samt en liten kjøkkenkrok hvor vi kunne lage egen middag. Det var bare å dra ut på markedet å finne gode varer til et gourmetmåltid som er norsk suppelapskaus.

  Vi er nå ferdig med Sentral Massif. Og har kommet ned i lavereliggende områder. For første gang møter vi elven Lot som renner gjennom byen.  Kirken i denne byen har et vridd klokketårn som på fransk kalles «clocher tors» Det er et ganske merkelig syn. Det er historier som sier at det er alver eller demoner som hadde en finger med i spillet den gang kirken ble bygget. Saint- Come-d`Olt er også i gruppen som blir nevnt som en av de vakreste landsbyene i Frankrike.  

19. mai 2003                              Syvende dags vandring

                                          Fra Nasbinals til Saint- Chely- d`Aubrac 17 km

På grunn av tidlig vekking av raslende plastposer, var vi i dag ganske tidlig på stien. Ingen grunn til å vente. Vi hadde litt å bite i fra kvelden før. Samt en kopp kaffe fra en automat så var vi klar til dagens dyst. I dag skulle vi over Aubracplatået som på det høyeste var på 1360 moh. Turen ut fra byen var en ren nytelse. Jeg la merke til at det var mye bøketrær. Det hadde vi ikke sett så mye av underveis. I dag hadde vi raske bein. Dette skulle bli en flott dag, bare 17 km. Sola kommer opp over det storslagne landskapet. Etter hvert kommer vi til beiteområder for storfe. Sikkert mange hundre dyr. Ikke alle pilegrimer er vandt med å være så nær slike store dyr. Så det er mange som tar omveier for å komme forbi. Men vi kom oss helskinnet gjennom flokken. Vi kommer nå opp på det høyeste nivået på hele Chemin du Puy. Her treffer vi Jomfru Maria med barnet. Et vakkert skue oppe i høyfjellet. Litt etterpå befinner vi oss i den lille landsbyen Aubrac.

Her får vi kjøpt litt påfyll til energien. En baguett og kaffe smaker bra etter mye oppstigning som tar på kreftene.  Aubrac har gitt husly for trette pilegrimsføtter i mange hundre år. Faktisk helt fra 11 hundretallet. Litt forfallent har stedet blitt med årene. Men fremdeles er det mange som overnatter her. Herfra går veien nedover og nedover til Saint-Chely-d`Aubrac som ligger på ca 800 moh. Det ser ut til at mange av gårdene er fraflyttet. Mange bygninger er i en svært dårlig forfatning. Sentral Massif og Aubracområdet er visstnok blant de fattigste i Frankrike. Nedstigningen setter sin spor i ankler og knær. Men ned kommer vi. Og her finner vi også en bar som serverer god lunch. Vi ankommer giten (herberget) ganske tidlig og finner to ledige køyer. Her treffer vi igjen våre franske venner fra tidligere som inviterer oss på middag. Vi må dessverre si nei fordi vi er stappmette etter lunchen. Det har også dukket opp et skotsk ektepar på giten som vi kommer i prat med. Aldeles nydelige mennesker. Vi sitter på rommet og samtaler til langt på natt. Ei svensk dame tilbyr oss å bestille herbergeplass. Vi får bestilt for to dager

17 mai 2003                               Femte dags vandring

                                       St Alban sur Limagnole til Amont Aubrac 17 km

Etter en heller grusom natt med masse snorking og bråk fra naboleiligheten, var vi tidlig på veien. Noen startet pakking ved 5 tiden med diverse knitring fra plastposer etc, Så da var det like godt å stå opp. Vi hadde en ganske god rutine med morgenritualet, så vi var alltid først ute på veien. I dag fungerte alt! Været, sekken, beina og km ( bare 17 km). Landskapet i dag  var om mulig enda vakrere og overveldende enn gårsdagens. Vi vil vandre i randsonen av Sentral massif i flere dager til. Siden det er 17 mai ringer vi barna ganske tidlig for å gratulere med dagen. De er allerede ute i Oslos gater for å feire den store dagen. En rar følelse å ikke være hjemme med dem.  Vi var ganske tidlig framme i Amont Aubrac siden det var så kort etappe og bestemte oss raskt for å ta inn på hotell. Det var en lur beslutning. Vi har sovet og badet og bare sett ut i lufta. Hotellet hadde en kjempestor spisesal. Her kunne folk ha med seg hundene sine inn. Det lå hunder under annenhvert bord. Vi fikk en middag som var  17.mai feiring verdig. Samt L`Aligot som er kortreist og tradisjon i Aubrac. Det er en spesiell smelteost og potet. Det begynner å bli mange pilegrimer på veien nå. Mange kjente møter vi igjen i denne byen. Det har blitt litt varmere i været nå så det er mange folk ute i gatene. I morgen skal vi gå til Nasbinals som er en strekning på 27 km.

18. mai 2003                   Sjette dags vandring

Fra Amont Aubrac til Nasbinals 27 km

Fortjent pust i bakken

Etter en nydelig natt på hotellet, startet vi vandringen kl 7. Et flott landskap fra første skritt. Det ble en fantastisk fin vandring i dette vidunderlige terrenget. Man får assossiasjoner til Hardangervidda med sine vidder og utsyn, Island og Jæren med sine steingjerder som møysommelig er bygget opp gjennom generasjoner. Laila har virkelig funnet formen og indre styrke i dag. Jeg hadde faktisk problemer med å holde følge med henne. Vi befinner oss omkring 1000 meters høyde og mer enn det hele dagen. Selv om været har blitt varmere så er det en ganske kald gjennomtrengende vind hele tiden. Laila ble litt sliten på slutten av etappen. Men så dukket det opp en fransk pilegrim som hadde med seg et esel. Trettheten var som blåst bort hos henne, dyrevenn som hun er. De skulle helt til Santiago. Ikke bare det , de skulle også gå hele veien tilbake også. Laila syntes synd på eselet som også hadde mye bagasje på ryggen. Det spørs om han greide å få det med seg på en så lang vandring. Esler er jo kjent for å være veldig stae.                    Vel fremme i Nasbinals fant  vi fram til en privat Gite. Den hadde en stor sovesal med 15-20 køyer. Samtidig med oss ankom også 6 østerrikere godt voksne karer samt en litt skrudd kanadier fra Quebeck. Østerrikerene trodde de var alene i verden. Men da støyen ble for kraftig grep kanadieren inn. Det hjalp! Resten av natta ble stille som et gravkammer. Helt til klokka 5 om morgenen. Da startet kanadieren å gjøre istand alle sine plastposer for ferden videre. » Tålmodighet vær min venn «. Det er en del av lærdommen med det å sove på herberger i sovesaler.

15. mai 2003                             Tredje dags vandring.                                                                                                              Fra Saugues til Domaine du Sauvage 19,3 km

 I dag fikk vi oss en fransk frokost ( Kaffe i store boller, kjeks med søtt pålegg. Syltetøy og honning) før vi kom oss i gang med vandringen. Saugues ligger på ca 930 moh. I dag skal vi opp til over 1300 moh. Det er en ganske kald morgen -3 gr. Faktisk er det is på vanndammene. Vi har litt lite klær med oss, men vi tar på oss alt vi eier så det går bra. Vi går gjennom landbruksarealer før vi treffer på furuskog. Etter ca 7 km kommer vi til et lite samfunn som heter La Clauze. Like i nærheten kommer vi forbi en liten farm hvor vi setter oss  ned på en benk i gården for å spise en medbrakt baguett. Ut kommer ei blid dame for å hilse og prate. Praten blir mest gestikulering og fingerspråk. Men jeg tror vi forsto det meste. Hun inviterte oss inn i ysteriet for å vise oss hvordan hun ystet ost. Vi ble kledt i forklær og hetter for hygienens skyld. Det var en interessant prosess vi ble vitne til. Utrolig moro å se hvordan råvarene ble til ost. Vi fikk med oss smaksprøver. Og hvilken ost!!!

Kom ikke å si at ikke pilegrimsvandring  er variert og spennende. Vi passerer etter hvert tre fire små tettsteder innimellom beitende storfe og sauer og mange pratsomme og blide bønder. Det virker som det er mye vennlighet her.  Tydelig at bøndene her i området satser på husdyrhold i stor skala. Etter ca 19 km vandring kommer vi til  Domaine du Sauvage hvor vi skal tilbringe resten av dagen og natten. Stedet har vært viktig for Via Podiensis i mer enn 700 år. I år1216 ble hospitalet donert  til Hotel-Dieu du Puy av William den andre. Hotel-Dieu var i utgangspunktet tiltenkt de fattige og trengende. I 1857 ble stedet overtatt av familien Chirac. Senere ble Jaques Chirac Frankrikes president.  Vi har muligheter for å få kjøpt matvarer så vi kan lage seg vårt eget måltid. Samt også en liten pub. Eller så kan man få servert mat fra deres kjøkken. Laila mener at det er en god energi på dette stedet.

Vi blir sittende og prate med andre pilegrimer utover kvelden. Det er faktisk en av de beste sidene ved pilegrimsvandringen det å ha gode samtaler med mennesker fra andre land og kulturer. Horisonten blir kraftig mye videre. Det finnes uendelig mange inspirerende mennesker å samtale med. Det er en stor åpen peis i rommet som gir en koselig og god varme.

16 mai 2003                 Fjerde dags vandring

                                                                                     Domaine du  Sauvage til St Alban sur Limagnole  13 km

Inatt var det virkelig kaldt på rommet. Laila frøs til en istapp. Men etter en varm dusj og  en halv time foran peisen på kjøkkenet tinte hun opp. I dag har vi bestemt oss for å gå til St Alban sur Limagnole som bare er 13 km borte. Beina kjentes blytunge ut fra morgen av så det var godt vi hadde bestemt oss for en kort etappe i dag. Det var et fantastisk vakkert landskap vi gikk igjennom i dag. Vi er fremdeles i sentral massif. Ca på 1000 moh hele veien. Byens navn kommer visstnok fra Albanus, den første engelske kristne martyr. Han hadde visstnok gjemt og beskyttet en prest som var på flukt.

Jomfru Maria gir mange pilegrimer hjelp og trøst  Vi er ganske tidlig framme i St Alban så vi må vente etpar timer før vi kan komme inn på et overnattingsted. Vi fant fram til et sted som var både hotell og gite. Vi fikk plass i en sovesal i 2. etasje. I dag tar vi lettvint middag. Poteter på glass og en kjøttbit i handa på en benk ute i parken. I morgen er det 17. mai som er Norges grunnlovsdag. Det er en stor festdag i Norge, så da har vi bestemt oss for å bevilge oss en bedre middag.                                                                     I dag tok vi farvel med vår sveitiske venninne. Hun skulle gå noen lengre etapper så det er mulig vi ikke ser henne igjen. Hun het Sonja Zimmermann og var fra Bern. Vi har nå også hatt selskap med en franskmann som snakker engelsk og en ung dame fra Australia et par dager. Hyggelig med selskap på vandringen. Folk kommer og går, men det er artig og bli kjent med nye mennesker

13. mai 2003   Første dags vandring                             Fra Le Puy en Velay til St. Privat d`Allier   24 km

                   Ved frokosten på hotellet treffer vi en dansk pilegrim. Han venter på en venn som skulle komme til Le Puy senere på dagen. Vi drar sammen ut i byen for å kjøpe kartbøker til Chemin du Puy. Vi går så til kirken for en pilegrimsseremoni før vi legger ut på første dags vandring.Nå får vi også det første stempel i våre pilegrimspass som vi har hatt med fra Norge. Her forlater vi vår danske venn. Et hyggelig bekjentskap. En sprek 70 åring. Til forskjell fra Spania som har gule piler som veimerking, skal vi nå følge røde og hvite merer. Vi hadde beregnet å gå til Mont Bonnet første dagen det var ca 18km. Vi mente det var langt nok siden vi startet litt sent fra Le Puy. Vel framme i Mont Bonnet prøvde vi å finne overnatting. Det viste seg å være umulig. Her måtte det være bestilt på forhånd. Det hadde ikke vi tenkt på. Vi får en barkeeper til å prøve å bestille herbergeplass på neste plass som er St Privat d`Allier. Dessverre var alt opptatt der også. Derfor måtte vi ta hotell igjen. Fint å bo på hotell, men pilegrimsfølelsen blir litt borte samt at det blir grove innhogg i kapitalen hvis det blir mange hotellovernattinger. Klok av skade får vi bestilt plass på et herberge på neste sted.

14. mai 2003         Andre dags vandring                             Fra St. Privat d`Allier til Saugues 19 km

I dag var vi på veien kl 0800. Deilig vandretemperatur.  etter Monistrol d`Allier gikk det skikkelig bratt oppover og oppover før det stupte nedover igjen.. På veien traff vi en ung dame fra Sveits. Hun hadde startet hjemme i Sveits og skulle hele veien til Santiago. En strekning på ca 2100 km. Snakk om pågangsmot! Hun hjalp oss med å bestille soveplass for de to neste dagene. Det var en stor lettelse. For her er det store grupper med franskmenn som har følgebil og okkuperer omtrent alt av sengeplasser. Vi vandrer gjennom barskogområder som ligner veldig på det som vi har hjemme i vårt distrikt. Det er litt kaldt i været så det er perfekt temperatur for langvandring. Vi fikk overnatting i et nedlagt kloster, og ble servert middag og frokost i et forsamlingslokale sammen med andre medvandrere, Et fint opplegg for oss. Natta ble i kaldeste laget. Vi hadde ikke med sovepose og det var bare tynne laken til å ha over seg. Vi la oss inntil hverandre i en enkeltseng for å holde på en smule varme. Ikke hver natt man ligger sammen på herberger.Der er det som oftest køyesenger. Faktisk en fin opplevelse. Saugues er en forholdsvis liten by med noe over 2000 innbyggere. Dette har med årene sunket ned mot 1600. En brann i året 1788 la det meste av byens historiske senter i aske. De franske herbergene blir kalt Gite. De offentlige herbergene heter Gite Communal eller Gite Rural eller også Gite d ètape. De private kalles Gite Privee eller Chambre d `hotes. De er oftest en del mer kostbart, men det hender vi må benytte oss av dem.

Pilegrimsvandring i Frankrike år 2003.

Etter at Laila og jeg i 2001 gjennomførte vår første pilegrimsvandring på Camino Frances i Spania. En vandring på ca 800 kilometer, var sommeren 2002 satt av til å besøke Lailas familie på Island. Hun har mye familie der. Tanter, onkler, fettere, kusiner osv. Så det ble ingen pilegrimsvandring dette året. Men vi hadde en kjempefin opplevelse med gjestfrie islendinger. Blant annet med lange rideturer over store vidder som det er på Island.

I året  2003  har vi bestemt oss for å starte vandringen i Frankrike. Nærmere bestemt i den lille fjellandsbyen Le Puy en Velay som ligger i det franske Sentral Massif. Ikke veldig langt fra Lyon. Le Puy er et av de viktigste, ja kanskje det viktigste startstedet for pilegrimsvandring fra Frankrike til Santiago de Compostela. Byen er utgangspunktet for Via Podiensis som er en av de fire hovedrutene  i Frankrike for pilegrimer til Santiago. Veien er også kjent som Chemin de Puy som er den mest populære av de franske rutene. Katedralen i Le Puy er et imponerende skue. Den er klassifisert som verdens kulturarv av UNESCO. Den er  av romansk stil  , men ble bygget i den gotiske perioden.Her er bl.a den Sorte Jomfru som blir tilbedt her på den 25 mars, Marias budskapsdag.  Oppe på en topp ligger Chapelle St Michel d`Aiguilhe fra  900 tallet.

Den 12 mai 2003 tok vi flyet fra Sandefjord Lufthavn Torp til Lyon i Frankrike via Schiphol i Amsterdam. Flyskrekken var fremdeles tilstedeværende. Men denne gangen var det en veldig forståelsesfull purser om bord som skjenket doble konjakker både på flyet til Amsterdam og videre til Lyon. Det ble faktisk en litt løssluppen stemning etter hvert. Flyturen ble rent koselig.                                                   Vel framme i Lyon ble det en del stress med å finne det rette toget som skulle ta oss videre til Le Puy. Kanskje det var litt mangel på konsentrasjon etter all serveringen på flyturen Men lykken står den fromme bi. Vi fant et koselig lokaltog som skulle vår vei. Framme i Le Puy måtte vi lete rundt i byen før vi fant et hotell som hadde plass. Det var på tide for Laila gikk nesten i transe. Vi fikk i oss et godt måltid og gikk tidlig til sengs, og sov som steiner hele natta.

                                                         27. dags vandring

                            Fra Monte del Gozo til Santiago de Compostela ca 5 km

Vi starter den siste vandringen kl 0800 så vi kommer inn omtrent når pilegrimskontoret åpner. Her skal man registrere seg og motta Compostelet som bevis på at vi har gjennomført turen fra Pamplona til Santiago de Compostela. En strekning på 750 kilometer. Underveis treffer vi igjen de to spanske brødrene som vi var sammen med i Villafranca del Bierzo. De som var så plaga med gnagsår den gangen. Og fremdeles hadde de store gnagsår, men hadde trosset smerten i alle disse dagene. De var sterke i troen og tok lidelsen med seg helt til Katedralen. Pilegrimsmessen starter kl. 12. Det blir mange sterke scener etter det som skjedde for to dager siden. Det var jo blant annet flere amerikanere der.  Et høydepunkt i alt det tragiske var for oss når det ble utbasunert fra alteret alle pilegrimer som hadde kommet til Santiago denne dagen. Hver og en ble ropt opp, hvilken nasjonalitet de var og hvor de hadde startet vandringen. « Dos Noruegos peregrinos a pie de Pamplona» Det var et stolt øyeblikk for oss. Jeg må takke Laila, min kone for å ha holdt ut gnagsår, lange etapper, brennende sol og av og til lite mat og drikke. Men nesten alltid optimistisk. En imponerende dame.

                                                                       Hviledag i Santiago

På plassen foran Katedralen var det mange tilbud om overnatting. En eldre dame kom til oss og tilbød husrom. Og vi takket ja til det. Vi fikk et rom oppe i 3 etg i en gammel leiegård. Jeg tror hun leide ut til fremmedarbeidere for det var mye tråkking ut og inn og flere tungemål. Vi bestemte oss for å ta bussen til Cabo Finisterre dagen etter. Vi tok med oss de gamle vandrestøvlene våre ut dit. Der er det en seremoni at pilegrimene brenner sine klær for å begynne et nytt liv. Så våre støvler ble flammenes bytte. Det var også litt vemodig. Jeg følte en slags tomhet over at vandringen var over. Felleskapet på caminoen var borte og man sto alene tilbake. Jeg fikk en viss tristhet over at det var slutt. Jeg tror ikke Laila hadde så sterke følelser for dette som jeg hadde. Men så hadde jo hun hatt en tøffere vandring enn meg.

 Flyturene hjemover var til tider et mareritt. Etter at tårnene falt i New York var det fullstendig kaos på flyplassene.   

                                          26. dags vandring

              Fra Arca til Monte del Gozo ca 14 km. + 4 km ekstra pga veiarbeid.

Ut på veien kl 07 Bare en liten søndagstur trodde vi. Men det ble 4 km ekstra pga omlegging av veien. Først var det eukalyptusskog før vi kom til flyplassen Lavacolla som vi måtte gå rundt. Vi nærmet oss nå urbane strøk. Videre til endemålet for dagen som var en enorm refugio i San Marcos eller Monte del Gozo. Plass til bortimot 1000 overnattinger. Her var første natt gratis. Det var åttemannsrom. Etter en time på ryggen og ferdig dusjet og klesvask unnagjort, fant vi ut at vi skulle finne en spiseplass for en liten feiring at nå var det bare ca. 5 km igjen til katedralen i Santiago.

Vi fant en hyggelig restaurant med god mat og godt drikke. Vi fikk i oss en hel flaske vin, så stemningen ble etter hvert ganske løftet. Så var det bare å sjangle seg til herberget å finne senga si. Og kanskje drømme om neste dags etappe som er den siste på denne forunderlige og spennende reisen vi har klart å gjennomføre i løpet av 4 uker.

25. dags vandring

                                          Fra Arzua til Arca ca 19 km

Tross kort etappe i dag så ble det en tidlig start. Vi har blitt vant til å våkne ved fem, halv sekstiden hver dag. Kanskje fordi vi legger oss veldig tidlig. Gjerne kl ni, halv ti. Så totalt så blir det jo nok søvn. Ut kl 0600 og i bekmørket. Ca 2,5 timer i mørket gjennom enorme eukalyptusskoger. Det lukter himmelsk. Vi passere flere små landsbyer på veien til Arca. Vi er fremme i Arca kl 1115. Så det blir masse tid til avslapping. Jeg fant ut at håret mitt var litt langt så jeg tok en tur til frisøren. Her i byen var det visstnok ingen barer som hadde matservering, Men refugien vår hadde et fint kjøkken så vi handlet mat og lagde fiskemiddag. Ut på ettermiddagen tok vi en tur på byen for å leske oss med noe drikke. Vi fant en bar og kjøpte øl. TVen sto på. Plutselig kom det direktebilder fra New York. Dette var jo 11 september 2001! For en tragedie. Verden ble liksom snudd på hodet. Vi ble jo som alle andre svært oppskaket, men vi fikk faktisk sove ganske godt på tross av hendelsene.

24. dags vandring

                                          Fra Palas de Rei til Arzua ca 29 km

I dag ligger vi lenge, en god natts søvn på en kjempefin refugio. Etter en lett frokost. Baguett fra dagen før, som er ganske seige, og smøreost eller syltetøy er standardfrokost etter hvert. Vi er i gang kl 0730. Ruslet gjennom nydelig landskap. Store eiketrær og annen løvskog som gir god skygge på vandringen. Etter hvert går terrenget over i lavere vekster og lyngheier. Etter den lille landsbyen Furelos som ånder av middelalder atmosfære begynner oppstigningen til Melide som er en forholdsvis større by. I dag hadde vi bestemt oss for å ta en kort etappe og stoppe i Melide for overnatting. Men underveis følte vi oss så fantastisk spreke at vi ombestemte oss og satte Arzua som endemål for dagen. Det betyr 15 km til. Når vi nærmer oss Melide hører vi nydelig musikk. Vi går over en liten steinbro og der foran oss er det en liten middelalderkirke hvor den skjønne musikken kommer fra. Ave Maria strømmer imot oss. Det er så vakkert at tårene lurer i øyekroken. Presten står på trappa og tar imot oss. Vi blir bergtatt av stemningen. Etter ukesvis med vandring og anstrengelser blir man transformert til et følelsesmenneske og blir veldig emosjonell. Vi setter oss ned inne i kirken. Til venstre for oss står en statue av Jomfru Maria, kledt i rødt. Det røde symboliserer Jesu lidelse. Laila begynner å gråte. Hun tar inn over seg sin yngste søster Sølvis lidelse. Hun sender sine gode tanker til henne. Dette var sterke vibrasjoner.    

                                                                                                                                                     Etter kirkebesøket følger vi de gule pilene gjennom gamlebyen og finner en park hvor vi setter oss og spiser bocadillo con queso y jamon som lunsjmat. Ellers er Melide ganske kjent for pulperiarestauranter. De siste 15 kilometerne går ganske lett. Vi entrer Arzua og finner et herberge i enden av byen. Her er det ingen kokemuligheter så vi må finne en bar som serverer pilegrimsmeny som er rimelig, ettersom 4 uker på flyttefot har tæret på oppsparte midler. Litt urolig og avbrutt søvn uten noen forklarlig grunn den natten.