Kategori: Ukategorisert

                                                        22. dags vandring

                                          Fra Barbadelo til Portomarin ca 18 km

En kjempegod nattesøvn for oss begge fra kl 2100 til 0700. Vi finner ut at vi må dempe farten noe. Ellers kommer vi for tidlig til Santiago. (Flyet vårt går 16/9).Idag skal vi bare gå 18 km. Til å begynne med ligner naturen på det vi har i Norge.  Senere følger vi en vakker sti omkranset av gamle eiker og kastanjetrær. Noen steder er det nesten som å gå i en tunell.

 Etter hvert dukker de første eukalyptustrærne med sin umiskjennelige lukt. Vi prøver å finne et sted hvor vi kan få oss litt mat og en hvil, men det ser ut til å være vanskelig med maten. Vi går nå mye nedover og plutselig ser vi ned til Portomarin som er dagens endepunkt. Nå har vi virkelig blitt spreke. Portomarin er en by med ca 1500 innb. Den lå strategisk til i dalføret ved elven. Både Santiagoordenen, Tempelherreordenen og Johanitterordenen hadde sitt hovedkvarter i Portomarin. På begynnelsen av 1960 tallet ble det bygget en demning for elektrisitetsforsyning. Dermed steg vannstanden og byen måtte flyttes oppover i dalsiden. Viktige bygninger som kirker ble demontert stein for stein og satt opp igjen på trygg grunn. Vel fremme i byen finner vi en internettkafe. Vi får mange hyggelige hilsener hjemmefra. Og vi sender E mail tilbake med rapport om hva vi har opplevd underveis. I dag føles det som om vi ikke har gått i det hele tatt, så spreke har vi blitt. En fin refugio med masse pilegrimer. Men veldig varmt om natta.

21. dags vandring

                                          Fra Triacastela til Barbadelo ca 22 km

I dag starter vi alene i mørket opp igjennom skogen. Hadde det vært hjemme så tror jeg kanskje at vi hadde vært litt skvetne. Det er ganske underlig å gå her alene. Vi passerer etter hvert bondegårder. Når man går her som pilegrim så føler man seg beskyttet på en spesiell måte. I året 2001 som vi gikk var pilegrimer nesten hellige for folk vi kom i kontakt med. Dette har kanskje endret seg med årene, ettersom pilegrimsvandringen har økt ganske kraftig år for år. Vi får høre at vi som par er spesielle, ei jente forteller oss at hun får energi av oss. Det er ikke så mange par på veien her. Det har også forandret seg radikalt ettersom årene har gått.  Vi passerer etpar tre små landsbyer før vi kommer til Sarria som er en større by. Den gang ca 12500 innbyggere. Her bevilger vi oss et godt måltid. Det er ikke lurt å spise seg veldig mett når man skal gå videre, men vi fant ut at vi tok sjansen siden det bare var 3 km igjen til dagens endemål Barbadelo. Sarria er også et populært startpunkt for pilegrimer som ønsker å få sin Compostela (Credential) i Santiago. Det kan man få når man har gått de siste 100 kilometerne inn. Distansen fra Sarria til Santiago er litt over 100 km. Pilegrimsleden gå gjennom gamlebyen og er godt merket. Galicia er som en grønn oase, i motsetning til mesetaen . Etter godt og vel en times vandring er vi framme i Barbadelo. Stedet består stort sett bare en kirke og en refugio. Ingen butikk eller bar her. Men heldigvis hadde vi proviantert i Sarria så vi kunne lage oss mat på refugiets kjøkken. Det var et litet refugio med 22 senger. Men vi hadde en særdeles koselig ettermiddag og kveld med hyggelig selskap av de andre pilegrimene. Antall pilegrimer hadde økt betraktelig etter hvert som vi nærmet oss Santiago. Særlig etter Sarria. Vi gikk til messe om kvelden.  En utrolig fin opplevelse. Hvor pilegrimer fra forskjellige land kunne komme med sine vitnesbyrd. En kirke for alle uansett tro eller tvil

                                                        20.dags vandring

                                          Fra O Cebreiro til Triacastela ca 21 km.

Ned fra fjellet om morgenen kl 07. Tåken lå under oss nede i dalen. Det så ut som en innsjø med øyer som stakk opp over vannflaten. Har aldri sett maken! På toppen av dette kom sola fram over åskammen i øst. Helt utrolig vakkert. For en fin start på dagen. På vandringen nedover passerte vi tåkehavet som lettet etter hvert som sola fikk overtaket. Etter ca 4 km ser vi en imponerende bronseskulptur. Det forestiller en pilegrim som vandrer i motvind og skuer utover det fantastiske landskapet som han skal vandre gjennom.

Plassen heter Alto de San Roque.  Etter ca 7 km vandring går det bratt oppover igjen til Alto de Poio som er så høyt oppe som 1337 moh. Her oppe har vi en fantastisk utsikt over det galiciske frodige landskapet. Her fant vi også en bar hvor vi fikk oss noe å spise. Deretter bar det nedover gjennom små tettsteder ned til Triacastela som er målet på dagens vandring. Triacastela betyr «Tre slott». I dag finnes det ingen av disse slottene tilbake. De ble ødelagt i krigen mot normannerne og vikingene på 900 tallet. Vi ble enige om at vi i dag skal bevilge oss å ligge på hostal. Det er fint å være for seg selv innimellom. Dette er også dagen da vi skal ta farvel med Juan fra Barcelona som vi har hatt selskap med siden Fromista. Det var ganske vemodig for Juan var en veldig spesiell og fin gutt med mange kloke tanker til å være så ung. I kveld går vi i messe.

                                                        19 dags vandring

                                          Fra Villafranca del Bierzo til O Cebreiro ca 29 km

I dag skal vi gå ca 29 km med ca 800 høydemeter. Grøss og gru. Heldigvis driver Jesus Jato med bagasjetransport til O Cebreiro. Så Laila sendte sin ryggsekk og tok litt vekt fra min oppi hennes. Vi får frokost og kommer oss ikke avgårde før 0715. Det er bra for da har det begynt å lysne.Det er to alternative ruter de første kilometrene.

Vi valgte kanskje feil for de første kilometrene går på en sterkt trafikkert motorvei. Sammen med oss tar også Gunnar, en svenske den ruta. Han bor i Stavanger i et kollektiv med kone og to barn Vi ser til venstre for oss høyt oppe i lufta at de holder på å bygge en ny motorvei over hodene våre. Men det hjelper ikke oss nå. Laila hadde en litt ubehagelig drøm i natt. Hun drømte at jeg forlot henne på caminoen. Jeg hadde også litt ubehag i mine drømmer. Derfor er vi ekstra forsiktig tatt i betraktning den tette biltrafikken. Etter ca 10 km kommer vi til Trabadelo. Her forenes vi med den alternative ruten. Her er det også på tide med en matbit og kaffe. Dette er en ganske tøff etappe. Men heldigvis så er sekken til Laila sendt videre med Jato , så hun føler seg som om hun har vinger. Utrolig hvor spreke vi har blitt. Hun har også tatt på seg joggesko istedenfor fjellstøvler. Det gjør også sitt til at vandringen går lettere. Hun føler at hun slipper noe fra seg på caminoen. Og da er det ikke bare snakk om kilo og fysiske ting. Kanskje blir man bedre rustet til å takle vanskeligheter etter en slik utfordring som en slik langvandring er. Fra Trabadelo følger vi den gamle N-VI som nå blir brukt til lokaltrafikk. Etter hvert passerer vi Ambascasas, Vega de Valcare, Ruitelan og Herrerias. Herfra går stien oppover. Etter en km tar stien av ned mot elva valcare. Vi krysser elva på en steinbro. Herfra begynner en 2 km bratt stigning fram til La Faba. Veien er belagt med store steinheller. Fra La Faba fortsetter klatringen oppover i ennå 2 km. Det er masse røsslyng som følger oss oppover til Laguna de Castilla. En km til så er vi i Galicia. Her står det en merkestein som sier at vi er på grensen mellom Castilla og Galicia og at det er 152 km til Santiago. Galicia er den siste regionen vi går gjennom. Santiago er er hovedstaden i Galicia En kilometer til med klatring så er vi framme i O Cebreiro. Vi er faktisk blant de første.  Det er et stort herberge her med køyer i en kjempestor sal. Vi finner oss en køye hver. Finner dusjen. Det er deilig med dusj etter all klatringen og masse svette. Det er etpar spisesteder her så vi får oss et godt velfortjent måltid. Litt sightseeing på det lille stedet. En pallozo er bevart her som museum. Det er et ovalt steinhus med halmtak. Det er en antikk arkitektur fra keltisk tid. Her inne bodde mennesker og husdyr sammen.

18. dags vandring

                            Fra Molinaseca til Villafranca del Bierzo ca 30 km

I dag starter vi på asfaltvei gjennom ganske flotte villastrøk. Å gå på asfalt over lengre strekninger er ikke optimalt for oss. Det er to alternative ruter til Ponferrada. Vi velger hovedleden som går i en rundtur i byen. Etter ca 4 km kommer vi til Campo. Videre 4 km så er vi i Ponferrada. Den er en forholdsvis stor by ca 55000 innb. Her får vi vår første kaffekopp for dagen da er kl 10. Tempelridderborgen i Ponferrada er et imponerende byggverk fra 1100 tallet og klassifisert som et nasjonalmonument. Vi forlater den gamle bydelen i Ponferrada over Jernbroen Pons Ferrata som ga byen navnet og kommer inn i den moderne delen av byen. Den ble bygget i 1082 med jernrekkverk for pilegrimer. Bierzoregionen rundt Ponferrada har vært og er en rik region. Vi passerer flere små landsbyer underveis til Villafranca del Bierzo. Men mest av alt går vi forbi kilometervis med vingårder. Vi føler at dagen er lys i dag og vi føler trang til å synge. Vi synger sanger som vi har et nært forhold til. Lite aner vi at legen Ricardo som vi sov i teltet med fra Brasil går bak oss og tar opp sangen på en liten båndopptaker. Når vi slutter å synge kommer han opp til oss og spiller av sangene. Litt av en overraskelse. Det var ikke så vanlig med slike duppeditter i år 2001. Bierzaregionen skal etter sigende produsere ekstraordinært gode viner. Noe asfaltgåing på slutten av dagen, men vi var i god form så det gikk bra. Villafranca er en mellomstor by ca 3000 – 4000 innbyggere. En gammel by som vokste kraftig ifm de økte pilegrimsvandringene på 1100 tallet. Den lå strategisk plassert med kryssende elver og veier. Så den tiltrakk seg handelsmenn fra mange land. Derav har den fått navnet. Villafranca betyr «utlendingenes by». På venstre side ved inngangen til byen ser vi Iglesia de Santiago. Den ene porten kalles «tilgivelsens port»  Puerta de Perdon. Straks bortenfor finner vi herberget som vi har tenkt å overnatte i, og som vi har hørt om. Vi er litt betenkt ved første øyekast.  Det ser ut som om tilfeldighetene råder. Bord og benker laget av grove materialer. Men oppe i alt dette er det at Jesus Jato og hans familie regjerer. En fantastisk gjeng. Her blir vi servert Quiemada en drikk som herren i huset lager selv. Sterke saker! Vi er mange pilegrimer samlet her. Alle har hørt om Jesus Jato og Ave Fenix som herberget heter. Det påstås at Jesus Jato har legende hender, så alle pilegrimer som har plager enten psykisk eller fysisk vil bli behandlet, mot en liten skjerv. Her blir det etter hvert dekket opp med middag på det store langbordet til middag for alle gjestene. Om kvelden arrangeres det Ildvannsfest  «Fiesta aqua del Fuerro» etter et gammelt rituale. Det er et rituale med bønn til høyere makter om. å beskytte pilegrimene. Til slutt får hver og en av oss ta en slurk av væske som visstnok skal rense sinnet.

17. dags vandring

                            Fra Rabanal del Camino til Molinaseca ca 25 km

I dag fikk vi frokost på refugiet, en pangstart på ferden videre. Dette refugiet kan anbefales. Ut i løypa kl 0700. Ferden går videre oppover i det vakreste landskapet på hele turen ifølge Laila. Vi skal opp til 1504 moh som er det høyeste punktet på Camino Frances. Etter ca 6 km passerer vi Foncebadon som i tidligere tider var en viktig stasjon for pilegrimer som var på vei over fjellet. Nå var den nærmest for en spøkelsesby å regne. Forfalne bygninger overalt.  

Etter et par timers gange kommer vi til Cruz de Ferro. Her står det en høy stolpe med et kors på toppen. Rundt stolpen har det samlet seg opp en anselig haug med steiner som pilegrimer hadde lagt fra seg som en symbolsk handling for å legge fra seg synder og sorger. Mange hadde også skrevet brev som ble plassert oppe på steinhaugen. Vi hadde også tatt med oss en stein som vi la i haugen sammen med tusenvis av andre. Kanskje kunne det skje under, hvem vet. Videre gikk veien over berg og dal og nydelig grønnkledte åser. Vi passerer Manjarin som viser seg å være en forlatt landsby. Her er det mulig å få et stempel i pilegrimspasset fra en som livnærer seg på å serve pilegrimene med kaffe og et og annet.                                                                             I dag har Laila virkelig fått opp dampen. Ikke vondt noen steder. Jeg hadde mitt svare strev med å holde følge. Caminovandring er helsebringende både for kropp og sjel. Neste lille landsby er El Acebo. Også ganske forfallen. Men i det minste en mulighet for å få noe å spise. Målet for dagen er Molinaseca. Men før vi kommer dit passerer vi enda en landsby Riego de Ambros. Her har de begynt å restaurere noen hus. Antagelig fordi pilegrimstrafikken har begynt å øke, så det er mulig å spe på inntektene med overnatting og også servering. Vi har i dag gått ca 900 høydemeter nedover idet vi ankommer Molinaseca.

Det er tydelig å merke at varmen har økt i takt med antall høydemeter vi har gått nedover. Derfor smakte det særlig godt med en øl i første bar. Slitne og lenge siden vi hadde spist ble det fort en litt oppløftet stemning etter en øl. Vi hadde 500 m igjen til vår overnatting så Laila bestemte seg for å gå barbeint den siste biten til stor munterhet. I natt skal vi ligge i  telt. Refugiet har satt opp store telt i hagen. Vi skal dele teltet med Juan fra Barcelona og Ricardo fra Brasil, to unge menn som vi har hatt god kontakt med underveis. Vi fryktet litt at vi måtte dele telt med « snorkeren fra Madrid» men heldigvis så fant han en annen refugio. Det skal sies at teltet lå i en litt skråbakke, så Laila som lå nederst fikk det litt trangt i løpet av natta.

16. dags vandring

                            Fra Astorga til Rabanal del Camino ca 20 km

Nå bærer det oppover i høyere områder idet vi nærmer oss fjellene Montes de Leon. Det er et storslått landskap som møter oss på vår vei mot Rabanal. I dag går vandringen ganske lett selv om det går oppover hele veien. Det er tydelig at 16 dager med vandring på 20-30 km hver dag gjør at benmuskulaturen blir sterkere og at noen kilo har forduftet fra kroppen. Første landsby på veien er Murias de Rechivaldo Den er en typisk maragatoby . Maragatofolket er et folk av ukjent opphav. Mellom Astorga og Molinaseca er et område som heter Maragateria. Det er her restene av maragatofolket finnes. Det finnes visstnok omkring 4000 personer tilbake av dette folket.  Nå er solen i ferd med å våkne. Det er et fantastisk skue over dette flotte landskapet. Da er det en fryd å være pilegrim. Vi merker at vi kommer høyere opp etter hvert fordi varmen er ikke så påtrengende. Neste landsby heter Santa Catalina de Somoza. Somoza betyr «under fjellet» på latinsk. I dette tilfelle Monte Irago. Vi finner en bar og får oss noe å spise. Laila tar som vanlig en bocadillo. Jeg sverger til tortilla. Da er vi snart klare for siste stuntet mot Rabanal del Camino. Her går veien oppover og oppover. Siste 2 km er seige. Vi er oppe på 1150 m o h. Vegetasjonen blir skrinnere, eik og barskog overtar. Mange trær blir mindre og går etter hvert over til å bli busker. Vel fremme i byen finner vi fram til et refugio som skulle vise seg å være rene luksushotellet. Det ble drevet av jacobsorganisasjonen Confraternity of Saint James som var et fantastisk vertskap. Her ble det adgang til te og kaffe hele dagen. Det var her Laila fikk navnet Caminoens mor Theresa. Hun masserte slitne undersåtter og stive skuldre og nakker. Og de var det mange av på hele pilegrimsruta. Tvers ovenfor herberget fant vi en restaurant som hadde en pilegrims meny som kunne måle seg med det beste kjøkken.                                                                               Når man gjør slike lange vandringer, er det påkrevet å ikke bruke alle tilganger på mat. De aller fleste barer og restauranter langs pilegrimsleden kan tilby pilegrimsmeny som er en rimelig variant av menyen ellers. Ikke alltid like pikant, men er man sulten og fattig så er det et kjempegodt alternativ til en slunken reisekasse. I 2001 året vi gikk var pilegrimsmenyen virkelig billig. Det var faktisk før Euroen sitt inntog i Spania.

15. dags vandring

                            Fra Villar de Mazarife til Astorga ca 30 km

Vi rusler ut i mørket kl 0600. Det er en veldig mørk morgen. Men hodene våre er full av  optimisme og lyse til sinns. Vi prøver oss på en sang eller to eller tre. Verden blir lys og vakker. Vi går langsmed store kornarealer og noen trær hist og pist. Dette er i utkanten av mesetaen. Vi passerer en liten by som heter Villavante. Vi nærmer oss nå Puente de Orbigo. Som er en av Spanias lengste, eldste og best bevarte gotiske broer. Den er 204 m lang og går over elven Orbigo. Byen på andre siden av broen heter Hospital de Orbigo. Her var det et sykehus for pilegrimer som ble etablert og drevet av Johanitterordenen. De hadde hovedkvarteret sitt i denne byen. Etter en matbit på en bar er vi på vei ut av byen. Her treffer vi på en eldre mann. En særdeles hyggelig mann som følger oss et langt stykke. En brunbarket hjulbent kar faktisk litt lik meg. Han heter Emilio Gonzales Natal. Vi tar bilder av ham og oss sammen og får hans adresse. Vi lover å sende ham brev og bilder. Og det har vi gjort. Vi har brevvekslet med ham i flere år i ettertid. Det er slike møter som sitter spikret i minne for all evighet.  Veien videre mot Astorga bød ikke på de store synsopplevelsene når det handler om natur og terreng. Vi fant en bar i landsbyen San Justo de la Vega hvor vi bevilget oss en øl. Like før vi entret Astorga må vi ha gått litt feil. For vi måtte krysse minst ti jernbanespor. Det var med hjertet i halsen og fullt firsprang så ryggsekkene hoppet og danset. Vi kom inn på torget i Astorga. Her var det mange spisesteder så det var bare å velge. Vi fant en fin restaurant som hadde fisk på menyen. Det ble merluza som er vår fiskefavoritt med god drikke dertil. Vi fikk ordnet med overnatting på et pencion hos et gammelt ektepar. Det var et gammelt hus som ikke hadde hatt oppgradering på agendaen på mange år. Det resulterte i at senga til Laila knelte og måtte bygges opp med kasser som understøttelse. Men vi sov godt hele natta. Faktisk helt til kl halv åtte.                                                                                                                     Astorga er en større by med ca 12000 innbyggere. Byen ble grunnlagt av keiser Augustus i år 14 før Kristus. Franz av Asissi bodde i Astorga på sin pilegrimsvandring i året 1214. I Astorga finner vi også et sjokolademuseum. Et annet imponerende byggverk er Gaudis mesterverk «Biskopens Palass». Bygningen inneholder et veimuseum som viser hvordan veiene gjennom tidene har gått gjennom Astorga og nordre Spania. Inklusive Camino de Santiago.

13. dags vandring

                            Fra Calzadilla de la Cueza til Sahagun.ca 21.km

I dag forsov vi oss. Var ikke på veien før kl 0730. Begge var i fin form  etter den strabasiøse gårsdagens etappe. Etter ca 8-9 km kommer vi til Terredillos de Templarios. Navnet kan tyde på at dette kan ha vært et senter for tempelridderne. Tempelridderordenen ble opprettet i år 1118 for å beskytte pilegrimene.Dette var nærmest en militær orden. Denne byen ligger akkurat midt mellom Saint Jean Pied de Port og Santiago de Compostela som utgjør Camino Frances. Vi passerer Moratinos etter etpar tre km. Navnet på byen sier at den engang i tiden har vært under innflytelse av muslimer (Maurere). Som i sin tid okkuperte store deler, ja nesten hele Spania. Neste lille by er San Nicolas del Real Camino som i sin tid tilhørte Tempelridderordenen. Her fikk vi oss en bocadillo de jamon y quesa og kaffe. Et godt og nødvendig påfyll for resten av etappen inn til Sahagun. Litt tung i bena den siste biten inn mot byen, men det er ganske vanlig når det lir ut mot kl 14 på dagen. Vi har bestemt oss for å ta transport fram til Leon fra Sahagun fordi vi er usikre på om vi klarer å komme fram til Santiago før vi må sette nesa hjemover, Ca 50 km. Men før vi finner et tog bevilger vi oss en bedre middag på en bra restaurant. Vi får hjelp med bestillingen av en velvillig mann fra Portugal som snakker godt engelsk. Til så god mat hører jo også god vin med. Det ble i overkant mye av sistnevnte så vi ble ordentlig på en snurr etter hvert. Laila sovner nesten på stasjonen mens vi venter på toget.

                           

12. dags vandring

                            Fra Poblacion de Campos til Calzadilla de la Cueza ca 34 km

I dag startet vi kl 0600.Formen var god etter en god natts søvn. Vi har bestemt oss for å ta hele strekningen over mesetaen. Det begynte fint, vi visste egentlig ikke hva dette innebar i steikende varme, uten noe form for skygge. Laila hadde hatt en merkelig lengsel etter å møte mesetaen uten å kunne forklare hvorfor. Vi passerer 3-4 landsbyer blant annet Villacalzar som har vært baseleir for tempelridderne som beskyttet pilegrimene på 1100 tallet, det var de som bygde den storslagne kirken. Etter hvert kommer vi til Carrion de los Condes som er en litt større småby med et par tusen innbyggere. Her tar vi en matbit før den lange strekningen over mesetaen. Det er nå 17,5 km til neste vannhull og butikk.  Sola steker nådeløst over Calzada Romana som veien heter.

Dette er en romersk vei som består av stein fraktet fra andre steder. Veien er bygget slik at den ligger høyere enn terrenget slik at flomvær ikke ødelegger veilegemet. Til dette gikk det etter sigende 100 000 tonn med stein. Etter at vi har gått litt mer enn 30 km fikk vi problemer. Vi hadde gått tom for vann! Vi må hvile på grunn av varmen. Det er ikke noe skygge så det er så det er bare å legge seg ned i veikanten i solsteiken. Jeg bestemmer meg for å gå videre alene for å finne neste vannhull. Jeg finner Calzadilla de la Cueza etter etpar km. Får tak i vann der og skynder meg tilbake til Laila. Jeg møter henne da hun kommer mot meg. Det ser ut som om har blitt ladet opp. Hun er i god form. Hvor har hun fått kreftene fra? Høyere makter holder handa over de fromme. Da var det bare å vandre fram til målet for dagen Calzadilla de la Cueza. Så er det bare for Laila å ta klesvasken, to truser og to par sokker og kanskje  et par T skjorter. Jeg finner en butikk og kjøper noe vi kan lage middagsmat av. Etter det er tid for avslapning og forhåpentlig en god natts søvn.