Hei, verden!

Uro i stillheten – et sted for deg som ikke skjønner hvorfor det plutselig renner over.

Hei alle dere! Dette er min første post og jeg har laget denne bloggen fordi jeg vil at andre skal skjønne at man ikke er alene med følelsene sine. Spesielt med de følelsene man ikke skjønner noen ting av. For å si det mildt så skjønner jeg ingen verdens ting selv, men her prøver jeg hvertfall å sette ord på hva som foregår inni hodet mitt og håper noen av dere kan relatere til dette 🙂

Det kommer til et punkt hvor det absolutt renner over. Den siste tiden har vært tung, alt for tung. Jeg vet ikke hva som gjør den så tung, jeg har absolutt alt hvem som helst kan ønske seg. Fine venner, bra familie, trygt og fint hjem og en bra helse. Likevel er det noe som gjør alt så ufattelig tungt. Jeg synes det er så vanskelig, for jeg føler meg så ufattelig dum og teit fordi jeg klarer ikke sette ord på hva det er som gjør at jeg har det slik. For det er ingenting konkret, det er tusen forskjellige småting som har ballet seg opp og blitt til ting jeg ikke klarer å bære selv lenger. 

Jeg er lei av hvordan alle hjemme får lov til å oppføre seg som de vil og være de slemmeste menneskene på jorden og i det jeg sier i fra eller blir sur tilbake så er alt min feil og jeg skulle ikke sagt noe. 

Jeg er lei av å bli mikrokontrollert av alle rundt meg, som sier de vil det beste for meg, men som ikke lar meg ta noen valg selv. Eller ser ned på valgene jeg selv vil ta og tingene jeg selv vil gjøre med mitt liv. 

Jeg er så jævlig lei av å høre at jeg er lat, at jeg ikke gjør noe, at jeg må gjøre noe med livet mitt. 

Jeg er lei av å bli satt forventninger til, jeg er lei av at alle forventer så mye og lei av at jeg blir helt knust og ødelagt når jeg ikke lever opp til andres!!!!!!!!!!!!!! Forventninger. Ikke mine egne, men andres forventninger. 

Jeg er lei av den konstante sammenligningen jeg lever med, alt jeg gjør blir sammenlignet med søstrene mine og hva de gjorde på min alder. Av alle, men spesielt mine egne foreldre. 

Jeg er lei av at jeg ikke blir sett på som bare meg, som helt vanlige meg, men som enten hun late eller som lillesøsteren til – 

Jeg er lei av de konstante tankene om døden som flyr rundt i hodet mitt. For jeg vil absolutt ikke dø langt i fra. Jeg bare vil ha en pause, jeg vil ha en pause fra alt og alle. Der alt er stille, inkludert hjernen min. Hjernen min er det som sliter meg mest ut, jeg vet ikke hvorfor den holder på sånn, men jeg trenger sårt en pause. Jeg får aldri fred, de rareste tankene går gjennom hodet mitt og av en eller annen grunn gjør det alt så dystert. 

Jeg er lei av å ikke kunne sove. Jeg sliter så mye med søvnen. Jeg er lei av mareritt, jeg er lei av søvnparalyser, jeg er lei av å gå rundt og være sliten konstant, men likevel ikke få til å sove når jeg trenger det og jeg er lei av å ha konstant hodepine fordi jeg har fått i meg så lite søvn. 

Jeg er så lei av å bare være sint eller frustrert hele tiden fordi jeg ikke aner hvordan jeg skal prosessere følelsene mine.