Folk er fæle på morran. Ikke en og en, men den samla flokken. På trikken og på bussen. Han med ryggsekk, hun som har spist makrell til frokost, ungene som setter seg på seniorsetene med største selvfølgelighet, med mammas velsignelse, mens gamle damer velter i svingen ved Frogner plass, på vei mot Majorstua, fordi de ikke får… plass.
Så jeg kjører bil. På morran. Alle 2,7 km fra ca. Gabels gate til litt forbi Ullevaal sykehus. Ikke bare solgte jeg elbilen, jeg kjøpte 275 hestekrefter koreansk bil, som nok ikke vekker folk når jeg starter opp, men den snur hoder. Vi har nok av shit expensive fire-rørs eksosanlegg på vestkanten, jeg ønsker ikke å bidra.
Jeg tok et tap på min splitter nye Tesla 3, betalte for mye for denne koreaneren, men helvete heller, jeg kjører uansett nesten gratis bil, fordi jeg har flippet såpass mange biler med fortjeneste og tapt på såpass få, at dette tapet kunne jeg ta på strak arm. Livet er for kort, jeg bikket nylig 61 år, og har flere timer bak meg enn foran. Noe moro skal man ha.
Jeg har ingenting imot #ruter. Om konemor ikke skal på Ikea, bruker vi trikken. Eller bussen. Vi går til sentrum, hvis det ikke er for kaldt, så tar vi trikken hjem. Der pleier det å sitte en tykkfallen eldre dame med kontaktbehov, som vi forsøker å unngå – men som vi liker å betrakte. Hun har rød vintercape, hvitt hår, åpent blikk og selbuvotter.
Av og til drar vi til Grønland for å handle frukt og grønt, og ekstra saltet solsikkefrø med skall på. Snacks til fruen. Nå har vi funnet at de har akkurat det på Kiwi i Bygdøy Allé, så vi går aldri tom, men fersk fiken for eksempel, finnes det lite av i norsk dagligvare. De feite dadlene er tre ganger så dyre på Meny, som hos Ali. Hermetikk med samme etikett er også tregangeren Ali vs Jacobs.
Jeg har 20 % rabatt med appen til #ruter. Jeg hadde over 40 %, så moralen er ikke dra på ferie, for du starter på null i august. Vi har råd til det. Det har tatt nesten et helt liv å ha råd til det. Selv om jeg har fått det forholdsvis romslig, merker jeg at jeg har surnet. For ti år siden, så jeg for meg at jeg skulle blitt en godlynt onkel, med frakk, hatt og stokk, som hyttet mildt smilende mot støyete unger som kom i min vei – men merker at jeg ikke har tålmodighet med bygdefolk som ikke vet hvor de skal stå i rulletrappa, eller venninnegjenger som tvinger meg til å gå mellom venninnene for å komme til andre siden av kaoset.
Jeg blir også sur på kødder som hviler bena på setet midt imot på trikken, og på trikkesjåfører som velter disse gamle damene i svingen inn i Dronningensgate eller den nevnte Frogner Plass mot Majorstua. Jeg er også sur på de nye trikkene, fordi de gamle varme. De nye er harde og slipper ut all varme fra alle dører på alle stoppesteder.
20-og 37-bussen er grei, det er bare et fåtall som kjører som de har stjælt bussen, i motsetning til når man må på en grønn buss, som kanskje kjøres av tidligere barnesoldater eller noe. Der er det ofte kort lunte og tung fot, både på gass og brems.
Så livet er kort, og kanskje en søndag, når konemor insisterer på at det kun er hun som lager middag på søndag, kan det tenkes at jeg tar en tur til Töcksfors alene i det kjøretøyet jeg har for tiden, for å kjøpe snus. Eller sigaretter. Bare en ting om gangen, fordi tollere. Neste gang blir det sigaretter. Fem pakker i førersetet og fem pakker gjemt i løsgodisposer. Det koster meg 3 – 400 kroner i drivstoff og bompenger, så besparelsen er ikke allverden, eller ikke der i det hele tatt – men gleden blir større hver gang jeg ikke blir tatt i radarkontroll.
Der har jeg spart mye penger. Titusenvis av kroner.
Hva er det med foreldre, som setter friske unger med gode ben i setene, slik at gamlingene ikke får sitte? Når det er sagt, om noen noen gang reiser seg for å gi meg plassen sin, så får de en lusing.