Del 1 – dævva
Da mutter døde, var hun allerede borte i mitt hode. Ok, hun lå i sengen sin på sykehjemmet, uten språk, uten spesielt liv i blikket annet enn denne bebreidelsen kvinner kan gi, ordløst, uten å si noe.
Vi gutter (senere menn) idoliserer moren vår. Hun er ufeilbarlig. Og vakker. Gud så vakker mamma er. Hun var vakker veldig lenge, og så finner menn ut at de er ikke så ufeilbarlige som vi skulle ha det til, men fremdeles vakker. Vi finner det ut, antakelig fordi vi blir eldre, og i en alder av over 40, også noe i nærheten av voksen. (Ting tar Tid). Men selv om vi finner ut av disse mødrene våre, elsker vi dem til… faktisk forbi døden.
Mutter var sterk til hun ikke var det lengre. Skilte seg, bygde hus alene til min fars store overraskelse. Han trodde at hun tulla, helt til huset hennes sto ferdig og hun flyttet fra ham til nytt. Enda verre for ham, hun solgte huset etter en stund, og flyttet. Ikke for seg selv, men for en syk søster. De var da om lag 2000 kilometer fra hverandre, og jeg antar at det i alle fall da demret for fatter. Da syk søster døde, ble mutter handelsreisende i helse, tok på seg lederoppgaver i helse og omsorg. Lødingen, Dokka, Stonglandseidet, Nes i Ådal – og så skjedde det noe.
Hun gikk av med pensjon. Hun begynte å leve, ikke for seg selv, men for alle andre, akkurat som da hun pleide sin søster, som jo hadde en hel jævla familie rundt seg. Hun stilte opp. Som da hun fulgte først sin far, og deretter sin mor inn i døden.
Jeg tror å stille opp var et utslag av ensomhet. Jeg tror hun var engstelig for å miste relevans. Hun brukte trygda si på andre enn seg selv, nye datamaskiner, nye sko, nye gensere, nye forbrukslån. Bare for å slippe inn noe sted. «Jeg har med meg noe til dere, en varm jakke, ferske hjemmebakte brød.» Så var hun velkommen til hun ikke var det. Den gamle Opel Corsaen hennes, gikk 50000 kilometer i året.
Til oss kom hun, satt ytterst på sofaputen litt, en kjapp kopp kaffe, før hun kjørte tilbake til der hun kom fra. 200 km tur retur. Vil du ikke være til middag? Nei takk, jeg må hjem. Hun begynte å rote. Hun hadde med min hjelp fått kommunal leilighet, men det funket ikke. Jeg skaffet henne en 200 meter fra der vi bodde. Hun rotet enda mere. Varmet rå svinenakke i soyasaus, spiste det varmt, men ukokt. Forvirret. Så knuste hun skulderen sin i bakken på vei ned til oss en vinter, og havnet på sykehjem, en midlertidig plass.
Har du vondt? Neida.
De skjønte deretter at plassen måtte være permanent. Det er rimeligere for en kommune å samle de gamle pleietrengende på ett sted, fremfor å ha en bilpark med en ansatt i hver, virrende rundt i kommunen med tidspress ved hvert besøk. Men der visnet hun.
Del 2 – raus
Jeg har en søster. Det vil si jeg har to, men den andre telles ikke. Har ikke vi alle en eller annen i familien som gjør seg irrelevant? Jeg hadde ønsket at hun ikke gjorde seg… uspiselig, for det var ikke alltid slik, bare nesten. Inntil en dato i 2012 var hun tålelig, såvidt innenfor smertegrensen.
(Min tredje, en halvsøster, kjenner jeg ikke. Hun ble til da min mor gikk sykepleien hos Røde Kors i Oslo, og fatter var alene hjemme nordpå.)
Men min søster tok sin oppgave som omsorgsperson for min mor, ganske så alvorlig. Jeg respekterer henne dypt for det. Også hun kjørte milevis på besøk, oftere enn meg som bodde 200 meter unna. Hun kunne være der hele dagen, se min mor visne vekk, forsøke å få frem smilet – også da mamma mistet språket.
Noen ganger, ikke så ofte som jeg hadde ønsket, var vi sammen hos mamma. Da spilte vi hverandre gode, snakket gode historier, husker du da og slikt – og mamma kunne le. Uten lyd, men le. Hun kunne av og til si ja, eller nei hvis vi spurte henne om noe, men hun kunne le. Etter en stund, kunne hun ikke le. Hun kunne sitte i stolen sin. Det var omtrent alt.
Jeg gikk på besøk. Hun hadde dette blikket som sa jeg ikke kom ofte nok. Såret. Du dyre, jeg fikk dårlig samvittighet. Jeg fikk så dårlig samvittighet at jeg gikk sjeldnere. Og hver gang lovet jeg å komme oftere. Jeg aner ikke om hun var klar over en dag fra en annen. Blikket sa joda, jeg vet nok at du ikke har vært her på fjorten dager, diagnosen sa noe annet, og en dag da hun ikke kunne sitte lengre, sluttet jeg å gå på besøk.
Vi sørger ulikt. Min søster var der. Hun ringte meg. Nå er mamma død. Hva kan jeg gjøre? Ingenting. Jeg sender deg et bilde, så drar jeg hjem. Min søster gjorde med ord, hva min mor gjorde med blikk, hun bebreidet meg for å ikke stille opp noe i nærheten av hva hun selv hadde gjort. Jeg var i grunn ferdig sørget, selv om jeg enda… kjenner på samvittigheten over manglende tilstedeværelse. Jeg var ikke bare ferdig sørget, jeg maktet ikke å se… mamma slik.
Det ble begravelse nordpå. Et par års tid siden. Eller tre, hvem teller? (Januar 2022).
Vi sørger ulikt. Jeg kan kreve respekt for det, men krav og realitet stemmer ikke overens alltid. I en familie på fem, eller ti, eller bare to, vil alle reagere ulikt. Det må være lov. Såpass raus må man være. Men vi har ikke snakket siden.
Hun jeg ikke teller, kom ikke i begravelsen. Urelevant.