Når man er ung har man ofte store drømmer om hva man skal bli når man blir stor, advokat eller forfatter var mine………..
Da jeg var 7år, så jeg Mona Høiness på TV, tenk å ha henne som forbilde i en så ung alder, men det var hun. Jeg skulle bli som henne. Hun var blond, som meg, hun var sterk og hun lot seg ikke pille på nesen. Jeg skulle bli advokat. Jeg hadde blitt en jævli bra advokat, men livet ville det ikke sånn. Forfatter var den andre drømmen, den har jeg enda. Anne-Karin Elstad var min bestemor sin venninne, jeg så opp til henne også, Jeg brukte å sitte hjemme på spisebordet hennes å dikte historier. «Du er så flink til å skrive Marin, du burde gjøre noe med det», kanskje burde jeg høre på de ordene fra Anne-Karin. Selv om det er over 30 år siden, bærer jeg de ordene med meg som inspirasjon.
Jeg ble aldri verken advokat eller forfatter, ikke enda iallfall, det er litt sårt på mange måter. Selv om det å bli mor i ung alder har gitt meg mye glede, så gjorde det at jeg startet livet litt i feil ende. Man skal jo egentlig skaffe seg både karriere, mann, hus og stasjonsvogn, jeg gjorde ingen av delene. Mannen har jo sin naturlige årsak, forstod jo etterhvert hvorfor det aldri funket å etablere seg med en mann, jeg var jo skeiv. Så den er grei, et problem mindre. Men jeg tror også mye av grunnen var at i motsetning til mine venninner som også fikk barn rundt samme tid, så hadde jeg alltid en uro i kroppen, jeg var rastløs. Misforstå meg rett, jeg elsker barna mine over alt på jord, men de var ikke planlagt. Da jeg var yngre og drømte om livet, var aldri drømmen barn, mann, hus og bil. Min drøm var en Penthouse leilighet i New York, med fantastisk utsikt, der jeg kunne sitte å skrive historiene mine. Men jeg ville aldri ha byttet ungene mine mot det, men nå som de vokser opp og begynner å bli eldre, så kjenner jeg disse drømmene komme tilbake. Ikke nødvendigvis Penthouse og New York, men reiselyst, skrivelyst og det å kunne leve livet litt ekstra. Jeg vil være litt ekstra, jeg vil ta litt plass, jeg vil vise meg og det jeg er god til.
Om under to måneder blir jeg 40år, ingenting av det jeg drømte om har jeg gjennomført. Det skulle ikke bli sånn, jeg trodde oppriktig at før den tid, ville jeg ha fått til noe annet å være stolt over, enn kun ungene mine. For de er jeg kjempe stolte av, de er mitt største mesterverk, men jeg vil oppnå noe mer enn bare å være mamma. Jeg kjenner på den sorgen, sorg over noe jeg har mistet, kanskje tiden. Kan man virkelig gjennomføre drømmene når man har kommet halvveis i livet? Det føles nesten som om tiden renner ut, og at jeg nå må ta et valg. Enten nå eller aldri……
Det skumle med å ha drømmer, spesielt dem du har gått å båret på i så mange år, er at stupet blir så himla høyt om man faller. Man har ikke så mange sjanser lenger til å trå feil, det er nå man må gjøre det riktig. Da blir det oftest til at man skyver drømmen unna, også blir den kun det, en drøm, men aldri noe mer. Jeg vil ikke at drømmen min skal forsvinne ut i ingenting, men jeg er redd for å feile. Tenk om den ene tingen jeg alltid har trodd jeg var god til. viser seg å være noe jeg ikke kan. Tenk om ingen liker det, vil lese det, eller ønsker å se noe av det jeg har skrevet. Vil man klare å komme seg over en knust drøm? Det er der redselen kommer fra, frykten for å misslykkes.
Jeg har sikkert startet på 3-4 bøker de siste årene, men jeg er min egen største kritiker. Det virker som en helt umulig oppgave å gjøre meg selv fornøyd, det er alltid feil å finne. Jeg setter kjepper i mine egne hjul, hvorfor gjør man det egentlig?
Da jeg tok steget med å starte å blogge, så var det min måte å prøve å få skrivelysten tilbake, men også for å skrive ned det jeg har gått igjennom, som kanskje noen kan finne støtte i, hjelp eller bare slippe å føle seg så alene. Jeg er nok ikke den eneste som har hatt en del nedturer og vanskelige kamper, men inntil nå har jeg vært redd for å prate høyt om dem. Men det er jeg ikke lenger. Jeg er ikke redd for å si og fortelle hva jeg har stått i. Man kommer til det punktet der man tenker at nå gidder jeg ikke å sitte inne med alt. Nå vil jeg fortelle min side av historien, for det er jo tross alt min historie å fortelle.
Er det noe dere kunne tenkt dere å lese om ? Gi gjerne oppriktige tilbakemeldinger, både ris og ros. 🙂
Håper dere får en fin start på uka.
Mvh. Marin
