Jeg har en venninne, eller jeg tror vi er venninner. I det siste har jeg gransket mine relasjoner en smule, og oppdaget at det kanskje ikke alltid er slik jeg tror. Det siste året har jeg mistet mange, noen har jeg latt gå og noen har bare forsvunnet. Jeg hadde ikke lenger energien til å være den som opprettholdt vennskapet, den som alltid stilte opp og den som ga. Da jeg gikk på en mega smell, så var ingen av de jeg har støttet, trøstet og hjulpet der, ikke så mye som en tekst. Ingen spørsmål om det gikk bra med meg, om jeg trengte noe,eller om noen av de kunne gjøre noe for meg. Nei det var helt stille…..
I begynnelsen så var det greit, jeg ville ikke snakke, jeg hadde mer enn nok med å holde hodet over vann. Men i ettertid kjenner jeg hvor sårt det faktisk er. Det at ingen brydde seg, ingen ytret en bekymring over at hun som alltid har vært sosial, glad, pratsom, plutselig gikk under jorden. Det stikker litt ekstra når man føler man har gitt så mye av seg selv, men hva har det egentlig betydd for andre?
Hva hadde skjedd om jeg hadde blitt utsatt for en ulykke og ikke lenger var her? Ville de møtt opp i begravelsen min? Ville de delt gode ord og skrevet innlegg på sosiale medier om den fantastiske person jeg var, og hvor mye de savner meg? De savnet meg ikke da jeg var i live….
En ganske surrealistisk tanke, men også virkelighetsnær. For jeg tror det er akkurat hva som ville ha skjedd. Innlegg på innlegg, om engelen som reiste for tidlig, så urettferdig verden kan være osv. Men så ville jeg vært glemt… De hadde melket den siste oppmerksomheten de kunne ha fått på mine vegne, også hadde de levd sine liv, som om ingenting hadde skjedd. Det er trist å tenke på at andre betyr så mye mer for meg, enn jeg gjør for dem?
Kanskje er det da bedre å være alene, på mange måter er det trygt, for man vet hvor man har mennesker. Men det er også fryktelig ensomt. Alle snakker om bestevenn, det fantastiske forholdet de har og alt de kan dele med hverandre. Jeg har ingen bestevenn….. Jeg har «venner» og jeg har bekjente, men ingen jeg føler jeg kan dele de innerste tankene mine med. Hvorfor? Det vet jeg ikke. Kanskje er jeg det for enkelt å erstatte meg for noen bedre. Eller så er det fordi min evne til å stole på andre, minsker mer og mer hver gang jeg blir utelatt og forlatt.
Det å snakke om ensomhet i voksen alder virker så surrealistisk, for jeg har egentlig aldri følt på det. Men det gjør jeg nå. Ungene vokser opp, blir mer selvstendige og trenger meg ikke like mye som før. Jeg har mer tid alene, sitter mye for meg selv og det kan gå flere dager mellom hver gang jeg prater med noen, foruten mamma. Som oftest er det jeg som da tar kontakt, jeg som ringer for å høre hvordan det går. Skulle det mot formodning være omvendt, så er det fordi de som oftest trenger noe. Man sitter igjen med en følelse av å bli brukt……
Jeg er nok ikke alene om å føle på ensomheten. Være den som sitter på utsiden og ser inn. For med alle kanaler vi har på sosiale medier så vet vi jo hva de andre gjør, vi er bare ikke inkludert….
Håper dere får en fin dag:)
Mvh. Marin