Da havnet jeg her da.

Det å skulle blogge eller sette opp et eget domene, har aldri vært i mine tanker. Men planer kan endre seg, det har jeg nok av eksempler på.

Hei, jeg er Marin. Jeg er kanskje i en midtlivskrise, hvem vet. Jeg nærmer meg iallfall 40år med stormskritt. Jeg er mamma til snart to tenåringsgutter som fyller 13 og 18 år. Vi har også et firbeint familiemedlem, Gizmo, en husky på nesten 5 år. Jeg er enslig forsørger, alltid vært det, vil alltid være det. Som sagt, det kan hende at midtlivskrisen førte meg til å starte å blogge, ikke vet jeg.

Det jeg vet, det er at jeg har lyst å skrive, jeg har lyst å dele mine erfaringer. Kanskje kan jeg hjelpe andre, inspirere eller kanskje også irritere noen. Mulighetene er mange og bare tiden vil vise. Jeg har delt en del på Instagram, men der kan man bare skrive så mye, før teksten er for lang. Jeg har så mye jeg vil si, ordflommen blir for heftig for instakontoen min, så da måtte det bli en egen nettside da.

Hva skal jeg skrive om? Jeg kommer nok til å skrive en del personlige ting, hvorfor jeg har valgt å leve på lavkarbo og oppskriftene mine. Fordelene det gir kroppen min, men jeg blir ikke å snakke om vekt. Jeg delte et innlegg om akkurat det på instagram, men jeg blir nok å utdype det litt mer her.

Jeg er også i startfasen på å skrive en bok om min opplevelse av å være mamman til Oskar. Mamman til et barn med alvorlig kronisk nyresvikt og  ryggmargsbrokk. Hvordan mine opplevelser av instanser har vært som mamma til et sykt barn. Hvordan Oskar har taklet hverdagen med sine utfordringer, ikke minst om de tingene som har vært positive og alt jeg og vi har lært på denne reisen så langt. For alt er ikke mørkt, selv om livet ikke ble helt som man hadde forestilt seg. Om den noen gang vil bli utgitt, vet jeg ikke. Jeg vet bare at jeg har et behov for å få tankene ned på tastaturet, også får tiden vise.

Jeg kommer også til å dele en del om meg selv, livet generelt og alle gangene jeg har blitt sparket ned, men allikevel har klart å reise meg. Kanskje kan noen av mine midler hjelpe andre opp. Jeg har ikke fått udelt de beste kortene i livet, men jeg har klart å spille med de kortene jeg har hatt. Noen ganger har jeg stupt i havet for å hente et nytt kort, ikke alltid har det vært av det positive slaget, men man må gjøre det beste ut av det man har. Jeg har mistet tellingen over alle gangene jeg har brettet opp armene og bitt tennene mine sammen, for hvilket annet valg har jeg egentlig?

Jeg håper at dere finner noe som kan være av interesse her inne og at dere har lyst å lese det jeg skriver.

Ønsker dere alle en fortsatt fin kveld 🙂

Mvh Marin.