Det sitter langt inne å dele denne biten av livet mitt, det gjør det egentlig med de fleste biter som er såre, men det er på tide å snakke ut. Jeg er ikke redd lenger, nå er jeg bare forbanna……
Jeg var nok naiv, jeg forstod ikke hvor grusomme og kyniske mennesker kan være. Hvor fort andre kan dømme deg på utseende, styrken din og stigmatisere deg, fordi du er alenemor. Hvor lite andre anser at man er kapabel til, selv om man beviser det gang på gang. Det skulle jeg virkelig få kjenne på, så mye at ettervirkningen slo pusten ut av meg i fjor. Da gikk det opp for meg, det helvete jeg hadde vært igjennom. Så mye som jeg har kjempet i mange år, David mot Goliat. Det er en umenneskelig påkjenning å skulle stå i noe sånt alene. Jeg håper med hele mitt hjerte at ingen andre må igjennom det samme.
I 2010 fikk jeg barn nummer to. Rett etter fødselen ble det oppdaget at ikke alt var som det skulle. Etter undersøkelser ble det påvist at han hadde ryggmargsbrokk. Jeg skal være så ærlig å si, jeg ante ikke hva det var. Hadde aldri hørt om den diagnosen, så det ble mye informasjon på en gang. Rett før Oskar ble født, hadde vi flyttet til en øy utenfor Trondheim. Jeg var lei av byen og trengte at avbrekk. Besteforeldrene mine var innflyttere der, og vi hadde et hus som stod tomt på eiendommen deres.
Jeg prøvde så godt jeg kunne å suge til meg informasjonen sykehuset kom med angående Oskar, han skulle opereres om 3 måneder, for etter undersøkelsene hadde de oppdaget at alle nervene var knytt sammen ved halebeinet. De måtte rettes ut, men de skulle prøve å berge de så godt de kunne. Det jeg måtte forberede meg på , var at han mest sannsynlig aldri ville kunne gå. Så klart var det trist, det var vondt, men jeg prøvde å tenke positivt. «Okey, så vil han ikke kunne gå, men hodet fungerer. Han blir nok ikke fotballspiller, men han kan jo bli så mye annet». Det holdt motet mitt oppe, det ga meg styrke til å klare det. Det fins verre diagnoser, dette skulle gå bra.
Første møtet med helsestasjonen på ble jeg overlesset med informasjon om ryggmargsbrokk, de hadde ingen erfaring med diagnosen så de printet ut det de kunne finne på nettet. Ikke minst fikk jeg så huden sang om at jeg måtte ha en sorg, jeg hadde fått et sykt barn, så jeg måtte sørge. Nesten i sjokktilstand gikk jeg derfra, ikke bare trodde jeg plutselig at barnet mitt skulle dø, men de hadde skoldet meg for den ene egenskapen jeg hadde for å holde motet oppe. Jeg hadde ikke en sorg, for jeg prøvde å tenke positivt på alt vi skulle få til, ikke det vi aldri ville kunne. Sykehuslegen ga helsestasjon en skjennepreken de sent vil glemme, og beroliget meg på at Oskar så absolutt ikke skulle dø. Etter det var ikke jeg lenger helsesøsterens yndling, det skulle jeg få kjenne skikkelig på kroppen.
Denne øya er såpass liten, der kjenner alle hverandre, Jeg ble «alle kjenner apa, men apa kjenner ingen». Jeg gjorde mitt, og hadde mine venner som jeg omgikk. Da eldstemann begynte på skolen begynte helvete. Jeg var ung, jeg var alene, en sønn hadde langt hår og den andre hadde et handicap. Jeg hadde svart langt hår, tatoveringer og jeg kledde meg i svart. Før du tenker ditt, nei jeg så ikke ut som en gother. De andre foreldrene var for det meste i 40-årene og hadde eldre søsken på skolen. Ikke minst de var gift og ca 70% hadde en eller annen lederstilling. De var vel etablerte kan man si. Jeg kunne føle blikkene deres, måten de så ned på meg, undervurderte meg og nektet å godta at jeg kunne klare dette alene. De anså meg som ressurssvak, mindre intelligent og mest sannsynlig som en taper i mangel på et bedre ord.
Mai 2013 kom første anonyme bekymringmelding………
Fortsettelse kommer, men legger ved et bilde under om hvordan jeg så ut i 2013.
Mvh. Marin
