Misantropene

Våre Tanker

  • Svindler til det motsatte er bevist

    Nav har et minstekrav til å tilby økonomisk sosialhjelp og kvalifiseringsprogram for å få folk ut i arbeid, men utover dette fastsettes tilbud av lokale samarbeidsavtaler. Utgangspunktet for Navs tilbud er arbeids- og velferdsforvaltningsloven fra 2006, som definerer sin egen hensikt som følger:

    «Formålet med loven er å legge til rette for en effektiv arbeids- og velferdsforvaltning, tilpasset den enkeltes og arbeidslivets behov og basert på en helhetlig og samordnet anvendelse av arbeidsmarkedsloven, folketrygdloven, sosialtjenesteloven og andre lover som forvaltes av arbeids- og velferdsforvaltningen. Arbeids- og velferdsforvaltningen skal møte det enkelte mennesket med respekt, bidra til sosial og økonomisk trygghet og fremme overgang til arbeid og aktiv virksomhet.» 

    Etter sju år i systemet, på tross av at vi nå nærmer oss en slutt på utredninger og tiltak, kan vi ikke akkurat påstå at vi har opplevd noe særlig av denne respekten og tryggheten. Tvert imot. 

    Vi var ferdige med å studere desember 2017 og måtte da prøve oss i de voksnes verden. Det første vi tenkte var at vi måtte flytte rett hjem til Arendal, for vi hadde ikke jobb og ikke noe sted å bo. Men vi måtte jo prøve. Så vi fant en kjellerleilighet ment for én person til 7500 kroner og meldte oss inn på Nav. Uten å noen gang ha hatt en ordentlig jobb, hadde vi bare rett på sosialstønad, som var ca 1000 kroner i uka hver. Med leilighet til 7500, mat å kjøpe og et liv å leve, var ikke det akkurat en formue, eller i det hele tatt nok til å gå mette, men med bostøtte fra Husbanken ble det i hvert fall litt lettere. Vi fortalte veilederne våre at angsten gjorde det vanskelig for oss å jobbe, men svaret var at alt vi trengte var å finne den riktige stillingen å søke på, og at om vi dukket opp på det de kalte Jobbhuset, skulle alt gå bra. Allerede første gang vi våget oss inn der andre arbeidssøkere satt og så på papirer med utlyste stillinger, visste vi at det ikke var tilfellet. Ikke var vi kvalifisert til noen av stillingene, og ikke fikk vi noen her heller til å forstå hva problemet egentlig var. Så i et halvt år kom vi hit og hørte på alt de sa om gode søknader, arbeidsmoral og at det bare var å finne riktig jobb, mens vi fortsatte å insistere på mer hjelp og bare fikk nedlatende smil og dårlig skjult mistro til svar, forkledd som velmenende råd. I tillegg til de som sa rett ut at vi måtte jo greie å jobbe, vi som hadde en bachelor og greier, med et tonefall man bruker når barn åpenbart juger. Som om vi ikke bare hadde studert det ene faget vi allerede kunne, fordi vi så det som vår eneste måte å overleve på, annet enn å flytte hjem igjen. Sånn fortsatte det til noen endelig fortalte oss om KVP, eller Arbeidskvalifiseringsprogrammet, hvor vi ville få mer penger og faktisk hjelp til å finne en jobb som passet. De skulle finne jobber, være med oss på intervju og la oss trene opp arbeidsevner “uten press”, og uten lønn selvfølgelig. 

    Inger: Min første arbeidstrening var på Norli på Farmandstredet. Der begynte jeg mens vi fortsatt levde på sosialstønad. Jeg syntes det  var både spennende og skummelt å jobbe der, men hver gang jeg hadde snakket med en kunde måtte jeg gjemme meg bak en hylle og ha et angst-anfall. Jeg lærte fort å holde hodet lavt og rette alt mitt fokus mot de små og store oppgavene jeg fikk. Jeg visste også at det var forventet at jeg en dag skulle greie å stå i kassa, men hver gang jeg i det hele tatt så dit fikk jeg helt panikk. Likevel tenkte jeg at jeg ble jo stadig tøffere. Så kanskje? Det var en av disse dagene veilederen min kom og ga meg en konvolutt med beskjed om innvilget KVP, sånn at jeg i praksis gikk fra å leve på 5000 i måneden til 15000. Da følte jeg meg endelig sett, og begynte nesten å gråte av tanken på å ikke måtte sulte mer. Det var en stund etter det jeg måtte si til Nav at bokhandel ikke var min greie fordi jeg skjønte at jeg aldri kom til å greie å stå i kassa, og jeg bare ble provosert av at den viktigste egenskapen var å trikse med ord sånn at kundene skulle kjøpe mer. 

    Da ble jeg søkt inn på Velle. Jeg var ikke akkurat høy i hatten, og forventet bare flere krav jeg ikke kunne innfri. Der møtte jeg derimot en empatisk og lyttende veileder, som stilte de riktige spørsmålene og tok alt det jeg sa seriøst. Gjennom dem havnet jeg i en av de såkalte Velle-barnehagene på arbeidstrening som assistent. Det var mange som meg der, og sjefer og kolleger møtte meg også med tålmodighet og forståelse jeg ikke følte jeg fortjente. Det var der jeg oppdaget den gode kontakten jeg har med barn, og det sterke behovet jeg har for å hjelpe dem. Så skulle Nav-veilederen min komme dit og møte med meg, den pedagogiske lederen som hadde ansvar for meg, og barnehage-styreren. Jeg trodde det var for å snakke om hvordan det gikk, og var egentlig ganske stolt over framdriften min. Det viste seg å være et bakholdsangrep. Jeg ble fortalt, uten noen som helst form for unnskyldning eller empatisk ordelag, at jeg kom til å miste KVP den sommeren, fordi de ikke hadde funnet noe bevis for at jeg var så syk som jeg sa. Ikke en eneste gang siden jeg søkte meg inn i Nav hadde jeg blitt fortalt at jeg trengte en offisiell diagnose, de gikk bare bak ryggen min og bestemte seg for at jeg løy. Jeg fikk en åpenbaring det møtet. En åpenbaring som fikk meg til å gråte, fullstendig ødelagt. De så fortsatt på meg som en som prøvde å utnytte dem. Og det falt dem ikke inn at en som er så sjuk at det å jobbe to timer om dagen tre dager i uka er en stor prøvelse, faktisk ikke har den mentale helsen til å se for seg at man ikke får beskjed hvis det er noe dokumentasjon man trenger å fremlegge eller så noen god nok grunn til å våge å gå til legen når bare tanken skremte livet av meg. Hadde de derimot sagt med en gang at jeg måtte ha diagnoser for å ha rett på det jeg ba om, hadde selv lege-skrekken måttet vike. Jeg følte meg fullstendig forrådt. Ikke lenge etter fikk jeg innvilget et år til med KVP, men med klar beskjed om at det bare var det ene året. Det lille jeg hadde hatt av tillit til Nav var nå helt vekk. Så kom Korona, vi fikk oss begge diagnosen “sosial fobi” og gikk gjennom et nettbasert behandlingsprogram på DPS. Det gjorde ikke særlig inntrykk på Nav. Hadde vi hatt behandling og hatt noen som helst effekt av det måtte det jo bety at vi lett kunne trene opp “jobb-kondisen”. Jeg visste det var feil, men det nedlatende tonefallet og oppgitte blikket deres, overbeviste meg om at det var jeg som var lat og feil, og måtte skjerpe meg. I tillegg var det gjennom hele denne prosessen møtene med veileder. I tillegg til å si at det bare var å prøve hardere, besto disse møtene i at veilederen, kunne aldri navnet deres, for annethvert møte var det en ny en, leste opp en haug med stillinger. “Hva med den da?”. Jeg ristet livredd og skamfull på hodet, prøvde å prate om hva jeg sleit med og hvorfor de stillingene aldri kunne funke, ble svart med et nedlatende snøft og kastet på dør.

    Jeg klarte faktisk å skaffe meg jobb da. Jeg jobbet meg nærmest i hjel på Tønsberg Montessori barnehage i to og et halvt år, til jeg fikk et sammenbrudd og slutta. Det var et utrolig usunt jobbmiljø, jeg gikk med sterk angst absolutt hele tiden, og ble fortalt av en sjef at hvis jeg hadde det sånn burde jeg jobbe mindre, eller tenke på hvordan jeg brukte pengene mine, og av en annen sjef da jeg nølende sa “ja, jeg klarer vel én hel uke”, at “ja, det gjør du”. Likevel fortsatte jeg, fordi jeg visste at selv om den jobben gjorde meg så sjuk at jeg bare gråt hjemme og til og med kom så langt ned at jeg ble livredd for min beste venn i en hel måned, ville ikke Nav hjelpe meg noe mer nå enn før. Med én uke igjen til sommerferie skjedde det noe på jobb som gjorde at jeg rømte og tok meg fri på psykisk grunnlag. Med all tillit til mine kollegaer, sjefer og egne evner fullstendig knust, endte jeg med å si opp i løpet av sommeren, og selv den sjefen skjønte at jeg var så ødelagt at hun lot meg slippe å komme tilbake for de to siste ukene jeg burde ha jobbet. Ærlig talt var hun nok glad for å slippe å ta mer stilling til meg.

    Da kunne jeg i hvert fall bruke sommeren, med 40% lønn, til å søke nye jobber. Men jeg skjønte også nå hvor ødelagt psyken min hadde blitt av all jobbinga, så nå søkte vi også begge på AAP (Arbeidsavklaringspenger) for å sette i gang ufør-prosessen. Den høsten jobba jeg nesten like mye. Både som tilkallingsvikar i en BPA-ordning, og i et bemanningsbyrå for barnehager. Jeg skaffet meg så mye jobb både fordi Nav hadde sagt jeg ikke kunne si jeg ikke kunne jobbe mye hvis jeg ikke hadde prøvd, og fordi jeg ikke ville sulte. Særlig da søknadene våre ble avvist på bakgrunn av at vi hadde jo jobbet masse i det siste, med andre ord måtte vi jo tåle det. Legeerklæring eller ikke legeerklæring. Klagene vi skrev på den avvisningen var lange og sinte og ble etterfulgt av kraftige angstanfall. Jeg elsket å jobbe som BPA og syntes det var litt spennende å bli sendt rundt til forskjellige barnehager, men måtte ligge i sofaen all den tiden jeg var hjemme. Da bemanningsbyrået måtte nedbemanne meg ble jeg nesten bare lettet. Særlig fordi vi rett før hadde fått AAP innvilget likevel og etterbetalt det vi skulle fått siden vi søkte i juli. Da brøt jeg nesten sammen av lettelse husker jeg. Selvfølgelig fikk vi vite at klagene våre bare hadde blitt tatt på alvor fordi legen vår hadde tatt kontakt og nærmest kjeftet på dem.

    Så ble vi begge meldt på angstkurs, og jeg ble søkt inn på Fønix. Der gikk jeg på søknadskrive-kurs, cv-skrivekurs, og hadde møter med en veileder som skulle hjelpe meg å finne ut hvilke jobber jeg kunne søke på og hva som var riktig for meg. Dette var også etter det intensive angst-kurset. Det hjalp, men som de også dokumenterte, gjorde meg langt fra frisk. Fønix-veilederen fikk meg til å innse at jeg ikke burde jobbe i barnehage, men jobbe med barn som BPA. Mindre voksne, mindre barn, men mer av nærheten og hjelpen jeg egentlig lengter etter å bidra med, og som er umulig i barnehager. Med hennes oppmuntring og hjelp søkte jeg på og fikk en 20% fast stilling, og en tilkallingsvikar-stilling til. Begge som BPA for barn. Så hadde vi et avslutningsmøte med Nav, hvor jeg sa at jeg var veldig fornøyd med jobbene jeg hadde funnet, og at jeg trodde jeg ville takle fint å jobbe 50% etter en liten mental pause etter å ha jobbet altfor mye så lenge. Nå, med AAP, kunne jeg jo ta vare på helsen min. Han sa jeg skulle holde meg til 20% en stund, og at vi skulle snakke om det igjen neste møte. Jeg hadde aldri opplevd noe sånt fra Nav før, så jeg sa meg enig. Likevel, med de tre stillingene jeg nå hadde, økte snart arbeidsmengden. Av og til ble det også for mye fordi jeg fikk dårlig samvittighet av å si nei. Jeg lærte å holde meg til tre vakter på seks timer i uka for å unngå sammenbrudd. Det har vart til nå, og når jeg har snakket med veileder på Nav har han virket fornøyd og sagt fortsett sånn. Han tok også initiativ til ny legeerklæring så vi kunne sette i gang prosessen mot å søke 50% ufør. Både lege og psykolog bekreftet behovet. Siste gangen jeg snakket med Nav-veilederen min spurte jeg om det, siden jeg bare har ett år igjen på AAP. Han virket som om det var absurd at jeg ikke skal få det i løpet av det neste året, men sa han må søke meg inn på et offisielt, intensivt arbeids-avklaringsprogram pån en måned fordi jeg året før hadde sagt at jeg bare klarte 20% og så jobbet mye mer. Inni meg skrek det at “nei, du sa det”, men sa bare ja og ha, for jeg vet godt at logikk ikke hjelper, da hadde han bare kommet med en annen vag grunn, selv om jeg ikke har gjort annet siden 2018 enn å “avklare arbeidskapasiteteten” min.   

    Mona: Et par måneder etter Inger ble jeg også plassert i Norli, men på Teie, for vi visste selv at vi ville være for bekymret og fokusert på hverandre om vi skulle være samme sted. Som Inger syntes jeg det var gøy og spennende å være rundt bøker og se hvordan en bokhandel fungerte bak kulissene, og som henne syntes jeg kunder var helt forferdelig å håndtere. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde meg vekk fra søkende øyne og holdt meg opptatt med sortering, plassering og rydding. De få samhandlingene jeg hadde med kunder ga meg angstanfall og gjorde meg på gråten, og kassa var det bare å glemme. Jeg skjønte at jeg ikke kom til å vare lenge, og ble derfor ikke overrasket da “sjefen” min der ba Nav om å ta meg vekk fra Norli da jul nærmet seg. Hun hadde ikke mulighet til å prøve å lære meg opp i en så stressende tid, spesielt ettersom jeg ikke var til noen hjelp med salg. 

    Neste steg for Nav var å søke meg inn på Fønix. Den første veilederen der behandlet meg som om hele problemet mitt var latskap, med poengløse møter, oppmøteplikt uten noe egentlig formål annet enn å se om jeg klarte å møte opp, og nedlatende kommentarer hele tiden. Hun fikk meg ofte til å gråte, men virket ikke som hun brydde seg stort om det. Til slutt fikk hun meg i hvert fall inn på Sem Skole, som SFO-assistent, en rolle jeg merket med én gang at jeg virkelig trivdes med, til tross for at angsten gjorde det umulig for meg å jobbe mer enn tre timer i uka til å begynne med. Til tross for et helt forferdelig arbeidsmiljø ble jeg stadig sikrere på meg selv rundt barna, spesielt da jeg ble kvitt den grusomme Fønix-veilederen til fordel for en som faktisk oppmuntret og hjalp meg. Men det hjelper ikke når Nav, som i bunn og grunn bestemmer hvor mye man er verdt, bokstavelig talt, ser på en som en lat forbryter som bare er ute etter lettjente penger. De fortsatte å kalle meg inn til møter, enten med veileder, eller foredrag der andre arbeidsløse også møtte opp, og fortalte meg hver gang at jeg måtte prøve hardere. Søke på jobber, gå på intervju, rett og slett skjerpe meg. Og hvorfor hadde jeg ikke psykolog, hvis jeg liksom var syk? Kanskje fordi det nesten ikke er noen med kommunal avtale, og alle andre koster alt for mye? Men jeg skaffa meg en jeg, som kosta 1000 kroner timen. Men da hadde jeg ikke råd til å gå ofte nok, og det var også feil. Men hjalp de meg med å finne en som ikke kosta like mye? Så klart ikke. Jeg prøvde å si at hvis jeg fikk mer tid og faktisk hjelp, så skulle jeg nok klare å jobbe mer etter hvert. Så ble jeg, som Inger, fortalt at jeg bare hadde ett år igjen på KVP. Men jeg fikk ingen grunn. Inger var den som fortalte meg at de hadde gått bak ryggen vår til legen og funnet ut at vi ikke hadde noen offisiell diagnose, og at det var derfor jeg ble behandlet med så mye nedlatenhet og forakt.

    Korona kom, og vi fikk oss diagnosen, og gikk gjennom et behandlingsprogram på nettet, men det hjalp ikke for Nav. Så, livredd for å havne på sosialstønad igjen, sendte jeg e-post til Steinerskolen i Vestfold og fikk jobbe der som vikar til det ikke gikk lenger, deretter Ringshaug Skole. I mellomtiden prøvde jeg å få innvilget studiestøtte av Nav, men ifølge dem hadde jeg allerede studert for mye. Hva så om det ville hjulpet meg raskere inn i riktig jobb? Nei, bedre at jeg jobbet meg helseløs på skoler som ikke hadde råd til å faktisk ansette meg, for så å ikke ha annet valg enn å gå til Nav igjen. Presset, stresset og arbeidsmengden gjorde at jeg hadde angstanfall nesten daglig og gikk rundt i en mørk tilstand, uten noen tro på fremtiden. Spesielt da Ringshaug også sluttet å ringe meg tilbake, og jeg ble tvunget tilbake til Nav og sultebudsjett. Jeg måtte mase på dem i måneder til de endelig innvilget KVP igjen, men de hjalp meg ikke med å finne arbeidstrening, det måtte jeg gjøre. Så jeg sendte e-poster til mange skoler og fikk positivt svar på Oserød, men da det også ebbet ut i ingenting, fikk Inger meg inn på Montessori-skolen, hvor jeg jobbet så mye jeg klarte, til det ødela meg igjen. Da visste jeg at målet måtte bli 50% ufør, for dette gikk ikke.

    Jeg begynte å undersøke muligheten, men ble fortalt at jeg da burde søke på AAP først, for å opparbeide flere beviser som ville hjelpe på ufør-søknaden senere. Hvordan det gikk har Inger allerede sagt. Og samtidig prøvde vi stadig å finne ut hvordan vi kunne komme videre med jobb. Du vet, det Nav liksom skal hjelpe med. Vi snakket med Karrieresenteret, som sa at vi burde få med Nav-veilederen vår på møte med dem, så vi sendte melding til veilederen vi akkurat hadde fått (hvor mange vi var oppe på nå har jeg for lengst gitt opp å telle, og denne gangen hadde de visst gitt opp privatliv, for han hadde fått oss begge som en pakkeløsning) og ba ham bli med. Han sa ja, og sammen med Karrieresenteret og Ingers nye Fønix-veileder satte vi dato og tid. Dagen kom, vi passet på å være ute i god tid, og vi satte oss ute i lobbyen for å vente på Nav-veilederen. Tiden for møtet kom, men det gjorde ikke han. Vi sendte melding og ringte, men fikk ikke svar. Hun vi skulle møte med sa til slutt at vi tre og hun fra Fønix bare kunne begynne, så de fikk vite hva vi tenkte mens vi ventet, så fortsatte vi å prøve å få kontakt med ham fra tid til annen. Ingen svar, så vi fant ut at det var poengløst å vente lenger. Inger, hennes Fønix-veileder og hun fra Karrieresenteret holdt et kort møte mens jeg ventet i lobbyen. Lenge etter møtet fikk vi en kort beskjed fra Nav-veilederen om at han ikke hadde hatt mulighet, men ingen unnskyldning eller faktisk forklaring. Etter alle de gangene de hadde kalt oss late og fått oss til å bevise at vi klarer å møte opp på avtaler. Da føler man seg ikke mye verdt. Vi prøvde likevel å sette opp et nytt møte, men fikk bare vite at det ikke var noen vits, for Nav kom ikke til å støtte studiene som nødvendigvis kom til å bli en del av planen til senteret, og fikk også vite at han nå bare var Ingers veileder. 

    Det siste de gjorde “for meg” var å søke meg inn på Velle, men det var for over et år siden. Jeg ble lei av å ikke høre noe, og ikke få annet svar på meldingene mine enn “vi må bare vente på at du kommer inn på Velle før vi gjør mer”, så jeg sendte til slutt melding og ba om et møte for å komme videre i prosessen for ufør. Møtet skjedde en måned senere, og alt hun sa var at hun ikke skjønte hvorfor Velle tok så lang tid. Jeg sa at alt jeg vil er å få ufør, og at Velle ikke er relevant for meg lenger, for jeg har, nok en gang uten hjelp, skaffet meg jobb på en skole jeg trives på, men kan fortsatt ikke jobbe mer enn 50%, og vet at det ikke kommer til å endre seg på lenge, om noen gang. Det hun sa var “Ja, men du kan ikke bli ufør uten å gå gjennom programmet på Velle, for de skal utbedre arbeidsevnen din.” Noe de aldri fortalte meg da de satte meg på venteliste. Alt de sa da var at Velle skulle hjelpe meg med å finne jobb, ikke at det starta prosessen helt på nytt, igjen. Jeg sa at den utbedringen har jeg holdt på med siden jeg kom inn i KVP-programmet, jeg har jobbet meg sykere og gjort alt Nav har bedt meg om for å bevise hvor syk jeg er, og nå mister jeg snart AAP og kommer ikke til å ha råd til å leve, så jeg trenger hjelp for å få det jeg har bedt om i alle år. Hennes svar: “Jeg vet det er frustrerende, men du må begynne på nytt, og da må du gjennom Velles program. Det er ikke jeg som bestemmer dette, det er en annen instans på Nav. Jeg skjønner bare ikke hvorfor de har brukt så lang tid uten noen forklaring.” Jeg holdt på å si at “jeg kan si det samme om deg, for du kunne mast på dem for lenge sida, og for ikke å snakke om holdt meg oppdatert om alt dette”, men jeg var nesten på gråten og kunne bare si enda en gang at jeg bare ville ha det jeg har jobbet mot i alle disse årene. Da først fortalte hun meg at jeg kunne gå gjennom en månedslang arbeidsavklaring, i motsetning til å først vente på at Velle skulle begynne prosessen som så ville ta over et år, og da ville jeg forhåpentligvis få ufør relativt snart. Jeg har mast om å begynne prosessen i over et år, men bare fått “vi må vente på Velle” som svar, uten videre forklaring, initiativ eller hjelp, og får vite nå at de heller kunne gjort dette i oktober, idet jeg skaffet meg jobb. Som om ikke det var nok, ble hun faktisk irritert over at det var alt jeg ville bruke møtet på, det ble jo altfor kort tydeligvis. Vel, kanskje dere skulle svart på meldingene mine da, eller gjort noe som helst. Dette var alt jeg ville. Nå er det vel bare å vente i uvisst lang tid på å få innvilget utbedringen jeg liksom har blitt meldt på.

    Som dere kanskje merker, skriver vi her at vi gjorde ganske mye for å få jobb, og det stemmer. Problemet vårt har aldri vært arbeidsmoral eller stå-på-vilje. Problemet var at vi ikke hadde kvalifikasjoner til noe spesifikt, og vi hadde ikke motet til å søke på noe, eller selvtilliten til å tro på at vi kunne få eller beholde noen jobb. Vi var livredde for alt og alle, og konstant slitne, stressa og overveldet. Så vi visste ikke hvor vi skulle begynne engang. Etter at Velle og Fønix fikk oss inn på sporet med å jobbe med barn, hadde vi endelig noe å gå etter, i stedet for å lete i blinde. Derfor visste vi hva vi skulle jobbe for. Så det var én ting Nav gjorde riktig. Men det er også den eneste tingen vi kan takke Nav for gjennom alle årene vi har vært en del av det. Alt annet har vi måttet kjempe for. Og ironisk nok hadde vi ikke klart å kjempe for det vi hadde rett på uten Korona. Vi var et par måneder inn i vår første arbeidstrening da landet ble helt nedstengt, og vi ble bedt om å dra hjem og bli der til vi fikk beskjed om noe annet. Det var første gang i hele vårt liv vi ikke trengte å prøve å leve opp til noens press eller forventninger, vi kunne bare være. Det er første gangen vi ikke har følt oss udugelige, første gangen vi har kunnet slappe av, første gangen vi har kunnet fokusere på å bli bedre uten å hele tiden bli fortalt at vi ikke gjør nok eller riktig. Vi spilte Sims et par uker i strekk, til vi følte at vi kunne tenke og eksistere igjen, og da begynte vi å trene, meldte oss inn på DPS for å jobbe med angsten, og fant ut at vi faktisk trivdes alene og ikke måtte være med venner for å være verdt noe. Innen landet åpnet opp igjen, hadde vi fått mental og fysisk energi, samt motivasjon, til å kjempe mot systemet og gjøre det som trengtes for å komme dit vi vil og trenger. Uten Korona vet vi ikke hvor vi hadde vært nå. 

    I tillegg til å være frustrerende, har hele denne prosessen vært forferdelig forvirrende. Hadde Nav gjort alt de kunne fra starten av, det vil si hjulpet oss med å skaffe riktig dokumentasjon og gitt oss all informasjonen og alle tiltakene vi trengte, i stedet for å betvile og seigpine oss, hadde vi kanskje vært ferdig med prosessen nå, for flere år siden, og kanskje til og med mye friskere enn det vi er. Men på grunn av deres holdning om at alle er late kriminelle, har vi kostet dem mye mer penger og ressurser enn nødvendig, og vi har måttet kjempe for hvert minste lille skritt fremover. Etter alle disse årene har Nav egentlig bare gitt oss tre ting, og det er penger (under tvang), innmelding på Velle og Fønix, og vissheten om at jo sykere man er mentalt, jo hardere må man kjempe for å bli sett og hjulpet. Og det er helt forjævlig. Vi vet godt at vi ikke er de eneste som har blitt behandlet sånn av Nav. Noe må gjøres.

    Folk!

  • Hva hvis gården hadde glassvegger?

    Ja, dette handler nok en gang om veganisme. Det kan kanskje føles som mas, men det er bare fordi vi bryr oss så mye. Og nå utfordrer vi deg til å prøve å bry deg nok til å lese videre. 

    Først får vi ta en titt på de forskjellige begrepene:
    Pescetarianer: Spiser fisk, men ikke kjøtt 

    Flexitarianer: Spiser for det meste plantebasert, men også kjøtt og andre dyreprodukter en sjelden gang

    Vegetarianer: Spiser ikke kjøtt eller fisk, men andre dyreprodukter

    Flexianer: Spiser og bruker så lite som mulig fra dyr, men har ikke like strenge rammer

    Veganer: Spiser eller bruker ingenting fra dyr

    Loven krever ikke stort med dyrevelferd, men sier at dyr ikke skal utsettes for “unødige påkjenninger og belastninger”. Men hva er unødig? Denne vage formuleringen gjør det i praksis lett for bønder å slippe unna med ganske mye for å spare og tjene penger og tid, og da går det alltid utover trivsel og velferd for dyrene. Så hvordan har dyrene det egentlig? Dyrevernalliansen har skrevet godt om det på sin nettside, så vi tar det direkte derfra:

    Verpehøner og slaktekyllinger blir klekket fram fra rugemaskinger og får derfor ingen moderlig omsorg, opplæring eller beskyttelse, som igjen fører til stress og atferdsproblemer som aggressivitet og kannibalisme. De sorteres på samlebånd og kjøres av gårde til gården. Verpehøner er åpenbart avlet for å legge egg, så der er det ikke bruk for haner. Hanekyllingene blir derfor kvernet levende like etter å ha kommet ut av egget. Hønekyllingene får leve, men til hvilken pris? De er avlet fram til å legge ett egg daglig, i sterk kontrast til sine ville artsfrender som legger mellom 10 og 20 egg i løpet av et år. Man kan jo tenke seg hvordan det belaster kroppen. I tillegg lider disse verpehønene av beinskjørhet fra å bli tappet for kalk av alle eggene de må legge, så til tross for at de er altfor tynne knekker beina ofte under dem der de står. Burhøns får heller ikke beveget seg som de trenger, ikke engang nok til å flakse med vingene, men står tett i tett med ofte tusenvis av andre høner. Og såkalte “frittgående” høner kan kanskje gå rundt omkring, og over flere etasjer, men de er stengt inne hele livet, og hvis det først blir slåsskamp, blir det desto verre enn for burhøns. Så, etter rundt halvannet år i lidelse blir hønene avlivet fordi de ikke er i stand til å legge egg lenger og derfor ikke har noen videre verdi i bondens øyne.

    Så er det slaktekyllingene da! Disse avles til å være så kjøttfyldige som mulig, så fort som mulig, noe som selvfølgelig gjør at disse også har bein som knekker under dem. Den vanligste typen slaktekylling heter Ross 308, og er den aller verste, med unormalt store brystpartier, som fører til hjerte- og balanseproblemer. Disse er konstant sultne og spiser så mye de klarer, som gjør dem altfor store til å bevege seg. Akkurat som verpehønene blir slaktekyllingene holdt i haller sammen med tusenvis av andre, uten naturlig lys eller noen form for vinduer, utsatt for et sterkt elektrisk lys. Avføringen havner i strøet de står i og blir ikke ofte tatt bort, noe som gjør luftkvaliteten enda dårligere. Disse får leve maks 4-5 uker fordi de vokser for fort til å klare seg noe lenger. Slaktekyllingers foreldre derimot lever litt lenger, men bare fordi de blir sulteforet for å få så mye avkom som mulig. 

    Høner kan egentlig leve i opptil 10 år.

    Melkekyr blir som kjent brukt til å “gi” oss melk. Men for å produsere nok melk til å tilfredsstille grådige nordmenn, blir de avlet til å produsere i gjennomsnitt 26 liter melk per døgn. Og fordi dette selvfølgelig ikke er naturlig for kua, har de stor risiko for å utvikle melkefeber, jurbetennelse og andre sykdommer. Men melk kommer heller ikke fra ingen steder. Mødre produserer melk, og melkekyr må derfor føde hvert år for å opprettholde produksjonen, men kalvene får ikke die og blir tatt vekk fra mødrene sine med én gang, og mange blir sendt rett til slakt fordi de ikke er “brukbare” for bonden. De som får leve kan utvikle atferdsforstyrrelser som å suge på egen kropp eller andre kalver. Så kuene må hvert år voldtas av mennesker med digre hansker, gå gravide, føde, oppleve gleden ved morskap, og deretter traumet ved å miste barnet sitt. Ellers står de bundet i trange båser på harde gulv, med innretninger som gir dem støt om de prøver å bevege seg, i opptil 10 måneder i strekk, før de også blir slaktet rundt fireårsalderen. 

    Kjøttfe, altså de du som regel spiser, har det som regel ganske mye bedre i sitt korte liv, ved å gå fritt ute og beite nesten hele året. Kuer og kalver får til og med være sammen fordi mennesker ikke har lagt krav på melka. Men så fort disse kalvene blir unge voksne, blir de plassert i trange fellesbåser der mobbing og slåssing er vanlig, og de får ikke leke eller bevege seg som de trenger. Men så får de også slippe unna livet når de er litt over ett år gamle.

    Kuer kan egentlig leve i opptil 20 år.

    Disse to artene er de som lider mest under menneskers grådighet og egoisme, men man må også nevne gris, sau, kalkun, and, gås, geit, rein, lama og fisk. Og eventuelle andre dyr mennesker mener ikke fortjener et verdig liv fordi de smaker godt.

    Helt fra før mennesker kan snakke og gå lærer vi at “kuer gir oss melk”, “høner gir oss egg”, “griser gir oss bacon” osv. Vi lærer også at katter og hunder og gnagere og fisk er kjæledyr. Vi blir vist filmer om gårdsdyr der dyrene går glade rundt og har sosiale liv med hverandre, og det er bare en og annen vag spøk om å havne på julebordet eller lignende. Ofte får man også se de fæle ulvene eller revene som skal komme og få seg litt mat, og det er jo helt forferdelig! Vi sitter helt sjokkerte og ser på disse grusomme rovdyrene, med en brødskive med leverpostei i hånda, og blir så glade når alle dyra blir reddet og kan leve lykkelig videre. Og på melkekartonger er det bilder av glade kuer og kalver på store gressenger. Vi som alle andre så på dette med den største selvfølgelighet. Joda, vi fikk et lite sjokk og en viss sorg da vi skjønte hva “gir oss bacon” faktisk betyr, men det er livets sirkel. Greit. Så ble vi eldre og opplevde å se ihjelkjørte katter og andre smådyr langs veien, og fikk høre hvor grusomt dette var og hvor synd på dem det var. Vi var helt enige. Da vi fant ut at de spiser hunder og katter i Kina, ble vi rasende og forferdet, og mente at det var ren ondskap. Alle vet da at de er familiemedlemmer! Ikke mat! 

    Så fant vi ut at livet på gården ikke var så rosenrødt for disse kuene og grisene og sauene og hønene som vi hadde blitt oppdratt til å tro, og fortalte folk med vesle-voksen naivitet om hvor fælt dette var, og hvor synd det var på dem, med full tillit til at de rundt oss kom til å reagere like sterkt som når de så skadete og drepte dyr langs veien. Det gjorde de ikke. Det var alltid “det er selvfølgelig regler”, og “bøndene er glad i dyra sine, de ville ikke latt dem lide!” og “vi må jo ha mat da”. Vi ble veldig forvirra, spurte og grov, og sakte ble svaret åpenbart. De dyrene mennesker syns er søte og kaller kjæledyr skal ha det så bra som menneskene deres mener de fortjener, men folk er fortsatt hysteriske og morsomme hvis de ikke innser at det “bare” er katter og hunder. Hamstere og fisker har det absolutt bra nok i sine små bur og tanker hele livet, rett og slett fordi noe annet er for upraktisk å ta stilling til, og dyrene som så villig “gir oss” det vi “trenger” har det så bra som forespørselen tillater, og bøndene er visstnok glad i dem, så da kan det jo ikke være noe galt i det. Dessuten er biff så godt. Biff, krem, egg, og alt det andre! En stemme i hodet fortalte oss at dette ikke hang helt på greip, men vi lot den ikke slippe helt til.

    Som unge voksne dro vi på folkehøgskolen, der en av linjene var Jakt og Fiske, og hykleriet traff oss enda en gang. Hvordan kunne vi være så ukomfortable med at de drepte dyr, men samtidig glede oss til søndagssteken? Vi begynte å si ting som at vi kunne sikkert vært vegetarianere, men veganer er litt drøyt. Dyrene dør jo ikke av å gi melk eller egg! Men vi ble ikke vegetarianere heller, ikke ennå. 

    Året etter, da vi dro tilbake til Folkehøgskolen for å møte alle igjen, hadde et par av dem blitt veganere, og skyldfølelsen vår kom tilbake for fullt. Vi så på maten de spiste, hvor selvfølgelige de var rundt det, og hørte på argumentene deres, for planeten, for dyra og for helsa. Plutselig var det så nærme. Der satt to mennesker vi likte og beundret og hadde tatt det steget vi ikke hadde turt å ta selv. Og det tok fortsatt to år til før vi turte. Da vi hadde vært fra hverandre i to år og så endelig flyttet sammen igjen, fant vi ut at det var på tide. For det første kunne vi nå støtte hverandre gjennom forandringen, for det andre hadde vi ikke penger, og kjøtt er ikke billig. Vi skammer oss nesten over å si at pengene var en stor drivkraft. Men det funka! Vi var vegetarianere i ca et år, til vi flyttet til England for å studere et semester, og der prøvde vi ut veganismen litt av og på. Det gikk så mye bedre enn vi var redde for at det skulle, så da vi kom hjem igjen til Norge, var vi veganere. 

    Selvfølgelig godtar folk generøst at vi er veganere, for det er jo vår rett, og vi er jo veldig sjarmerende som bryr oss, men vi må ikke snakke om det, med mindre de spør, og da må vi være nøye på å si at vi klandrer selvfølgelig ikke dem som ikke er det, selv om vi selvfølgelig gjør det, og vi må for all del ikke vise vår frustrasjon over at ikke flere bryr seg om all lidelsen, for de må jo få lov til å spise hva de vil uten å måtte ta stilling til at det kommer fra noe annet sted enn kjøledisken på Kiwi. Ikke at de personlig ville drept en sau eller en elg da, så de er jo ikke dårlige personer. Men må de absolutt la barn se sauer bli slaktet på Farmen? De kan jo begynne å stille spørsmål!  

    Dessuten vet alle at det å spise det en selv nyter mest og som en har hørt funker best for kroppen er kjempeviktig. Er en unge i barnehagen alvorlig melke-allergiker, er det likevel en selvfølge å sette melke-mugger, ost, og feite vafler på alle bord. Heller ringe ambulansen i all hast enn å frata de andre barna deres “rett” på “normal” mat. Ja, dette har skjedd på ekte.  Forslaget om å droppe melkeprodukter på avdelingen bare den lille perioden denne ungen gikk der var helt utenkelig! De kunne bytte ut melkeholdig kakao med soya-kakao på tur da, selv om det var litt trist for de andre barna. For alle vet jo at kroppen faller sammen hvis vi ikke dytter inn en annen arts morsmelk hver dag. Det er i hvert fall det Tine vil ha oss til å tro. 

    Nå har det etter hvert blitt stadig mer fokus på dyrevelferd. Det er helt fantastisk. Men det er vanskelig å juble når man får sur smak i munnen av formuleringene industrien velger å bruke i skryte-reklamene sine. “Fordi glade kuer gir bedre melk”, “har de det bedre, smaker det bedre” og “vi lager høns med høy livskvalitet”. Vi ville forklart hvorfor disse frasene får blodet vårt til å koke, men det burde virkelig ikke være nødvendig. Som for å understreke motivasjonen bak dette “økte kvalitets-fokuset” heter de som har ansvar for å sørge for at bønder driver forsvarlig “Mattilsynet”. NOAH jobber for så vidt med å få opprettet et eget dyreverntilsyn akkurat nå, så det er bare å signere underskriftskampanjen deres.   

    Egentlig må vi vel defineres som flexianere, for vi spiser gjerne eggene til høner som lever latmannslivet i en hage, og honningen til bier som får leve som bier skal leve. Melk kommer selvfølgelig aldri på tale av de grunnene nevnt tidligere i innlegget. Derfor er vi altså ikke vegetarianere. Å bare unngå kjøtt letter ingen arters lidelse. Vi bruker også ull som er kjøpt, brukt eller arvet. Ja, vi vet de må klippes. Men ingen ull-industri betyr ingen lammekjøtt-industri, mindre hundehat, og større mulighet for ulvene å overleve. Noe som bringer oss videre til jakt. Lenge syntes vi nemlig det var helt greit å ta imot viltkjøtt, og vi gir det fortsatt til dyrene våre (for de får IKKE industrikjøtt, men er fortsatt rovdyr), men ærlig talt… Folk dømmer ulv og andre rovdyr for å drepe VÅRT “vilt”, mens mennesker kan plaffe dem ned og føle seg tøffe og store, og det skal liksom være greit fordi dyrene har “levd et godt liv”. Men for det første kunne det livet vært så mye lenger og bedre, og for det andre ville det ikke vært holdbart om så alle hadde begynt å spise vilt i stedet for fabrikkprodusert kjøtt, fordi vi er for mange. Vi hadde tømt skogene for de vakre, gode dyrene og tatt fra rovdyrene maten de trenger. Og for det tredje er det så enkelt som at vi to aldri hadde klart å drepe et dyr, så vi skal faen ikke være så feige at vi får andre til å gjøre det for oss!

    Misforstå oss rett. Vi skjønner at det er vanskelig. Vi vet godt hvor hardt avhengigheten for kjøtt og melk sitter i kroppen. Vi skal ikke påstå at det var lett for oss å bli veganere, men derfor vet vi også at “det hadde jeg aldri klart, det er for godt” ikke er et argument, men en forsvarsmekanisme avhengigheten din serverer. Så vær så snill, om det så er for vanskelig for deg å ta den kampen mot din egen oppdragelse, ta én vegansk dag i uka. Det betyr så mye for så mange i hele verden, og skader virkelig ikke deg i det hele tatt. Alle som kjenner oss vet hvor matglade vi er, og vi kan love alle at smaksløkene våre også har det helt fint, og at livskvaliteten vår ikke har tatt noen skade av diett-endringen vår. Se lenger enn biffen på tallerkenen, i kjøleskapet, på butikken, og prøv å anerkjenne livet som lå bak. Det korte, miserable livet til et dyr som fortjente å bli elsket like høyt som en katt eller hund. I skrivende stund sitter vi med tårer i halsen og klump i magen, av sorg, frustrasjon og sinne over mangelen på empati, men også med et håp om at ting kan endre seg. Det finnes fortsatt ikke fakkeltog mot kjøttindustrien, men vi skal være med når de kommer, og vi håper flere blir med!

    Folk!

    Les mer på Dyrevernalliansen og NOAH sine sider:
    https://dyrevern.no/landbruksdyr/gardsdyr-i-norge/

  • Norge Hater Hunder

    Den gamle hundeloven ble vedtatt i 2003 etter at barn døde som følge av møte med hunder. Det er selvfølgelig grusomt, men den hundeloven disse fedrene var med å jobbe fram i ettertid har bare gjort skade. Den slo fast at hunden i praksis kunne avlives enten den hadde bitt noen, løpt fra eier og nærmet seg andre, dytta noen under lek, eller hvis noen rett og slett følte seg truet da hunden kom mot dem. I tillegg ble visse raser klassifisert som farlige og dermed ulovlige å ha. Ingen av de rasene som ble ulovlige var involvert i ulykkene med barna. NOAH sa fra med én gang om hvilke konsekvenser denne loven kunne ha, men den ble likevel vedtatt, og NOAH fikk rett. For politiet ble det en kultur av å skyte løse hunder på stedet for å slippe byråkrati, eller kreve at eier dro med én gang og avlivet hunden sin etter et uhell for å unngå at hunden deres ble tatt fra dem og avlivet uten dem til stede. Nektet de avliving, kunne de ende opp med en regning på 100 000 kroner for at hunden skulle holdes i varetekt i politiets kennel. De sakene vi har hentet eksemplene fra og mye mer kan du lese i NOAHs egen artikkel som vi legger inn lenke til nederst i innlegget. For mennesker ellers, ble loven en unnskyldning for de som ikke forstår hundenes språk og reaksjonsmønster til å beholde fordommene sine mot hunder og til og med få rett hvis de følte for å si at en hund var farlig, selv om hunden ikke hadde gjort noen ting. Alt dette fostret en generell ukultur hvor hunder var i livsfare bare ved å eksistere, og hundeeiere lærte at det var farlig å være ute blant folk. Dette igjen førte selvfølgelig til at hunder ble utsatt for under-stimulering og lite sosialisering, som igjen fører til usikre og rastløse hunder. Da NOAH i 2022 endelig fikk endret hundeloven til noe langt mer empatisk og realistisk, var det for sent for altfor mange hunder og deres familier. Holdningen i samfunnet blant dem som ikke forstår hunder og ikke har noen intensjon om å prøve, har også nådd høyder som vanskelig kan bøtes på, med en arroganse som forteller dem at hvis de er redde for hunder, må det være fordi hundene er farlige. Ikke fordi de selv kanskje har noe å lære om en art som tross alt snakker et helt annet språk enn mennesker, og ofte ikke har noen forutsetning for å forstå alle de rare tingene menneskene rundt dem finner på. Den nye loven var selvfølgelig en stor og viktig seier, blant annet fordi hunder nå bare skal avlives som en “siste utvei”, der et alvorlig angrep for eksempel har ført til død. Eiere kan heller ikke lenger pålegges alle de vanvittige kostnadene om hundene deres skulle bli plassert i kennel og det viser seg at anklagene mot hunden var grunnløse, og politiet kan ikke gjøre det med mindre de kan bevise at de hadde god grunn. Noen raser er fremdeles forbudt, men en kan ikke lenger kreve hunder med et visst utseende drept fordi det ikke kan bevises at de er lovlige. Alle disse tingene er bra, men politiet kan selv avgjøre om hunder er farlige uten å konsultere med fagpersoner, og etter alle de sakene hvor politiet har drept hunder fordi det var mer praktisk, er ikke dette veldig tillitsvekkende. Så ja, loven gjør alt bedre, men det er litt for lite, og alt for sent. Ukulturen sitter dypt, altfor dypt. “Siste utvei” er i seg selv et skummelt begrep, som burde kalles det det er. Dødsstraff.   

    Sinnet vårt rundt denne kulturen toppet seg selvfølgelig etter at vi fikk egen hund, og fikk kjenne alt hatet og alle fordommene på kroppen. Spesielt da han begynte å vokse av seg valpepelsen og ikke lenger hadde noen unnskyldning for å ha en personlighet. Det var rundt denne tiden vi flyttet fra Tønsberg sentrum til Tolvsrød, blant annet fordi den koselige lille leiligheten vår hadde blitt altfor liten, og bråket fra gata holdt ham våken hele natta, og derfor oss. 

    Vi var ekstremt fornøyde med vår nye hundesituasjon: Vi fikk skog å gå lange turer i, mange forskjellige ruter å gå kortere turer i, kort kjørevei til hundeparken, og til og med en forfallet inngjerdet lekeplass omvendt til sykkelbane, der han kunne løpe av seg all energien de kveldene han hadde fått for lite og vi ikke hadde sjans til å dra til hundeparken. Han elsket å leke der, og vi trente, jaget og kastet ball til ham, og alt var flott. Så én dag kom en sur gammel dame og fortalte oss at dette var en lekeplass, ikke en hundepark! Mamma, som var med denne ene gangen, sa “ja, han leker”, for så absurd føltes det. Vi lo, mest fordi vi ikke skjønte hva som skjedde, noe som selvfølgelig ikke gjorde saken bedre, men hun lot oss være i fred akkurat da. Nå må det også nevnes, at denne “lekeplassen” aldri ble brukt av barn. Vi så noen som syklet der en gang, fordi det er en sykkelbane, og mange hundeeiere med sine hunder, som brukte det som en kjærkommen mulighet til lek og trening, som oss, men aldri barn og foreldre. Så vi fortsatte vi, å gi gutten vår det han trengte, helt til vi en dag tok ham inn der og begynte å leke, og det plutselig kom en sur dame mot oss og spurte om vi ikke kunne lese. Vi skjønte ikke engang hva hun snakket om, så vi ignorerte henne og fortsatte, men hun ga seg ikke, så vi hørte til slutt etter. Visstnok var det et skilt der, som vi sikkert burde sett, men helt ærlig ikke hadde lagt merke til, som sa “DENNE LEKEPLASSEN ER IKKE EN HUNDELUFTEPLASS”. Hun mente vi måtte ha respekt for regler og skilt, og sa at hun hadde også hund, og det fristet for henne også å bruke “lekeplassen” for å la den løpe, men man kunne jo ikke bare gjøre som man ville. Vi sa vel noe sånt som at hvis hun hadde hund, burde hun forstå hvor vanskelig det er å gi en hund det den trenger i det området, men hun virket ikke som hun brydde seg. Selv ikke andre hundeeiere er på hundenes side. Greit, det var satt opp skilt, men hvorfor skulle hun føle et sterkt behov for å blande seg? Hvordan gikk våre handlinger utover henne? Men vi gikk vi, og sluttet å bruke “lekeplassen”, og etterpå har den vært tom. Ingen får glede av den, og aller minst de som trenger den mest. Det er i hvert fall fem ordentlige lekeplasser innenfor gåavstand i samme område, men ingen steder der hunder kan løpe eller leke. Å se hunder ha det gøy er visst en fornærmelse i seg selv for flere av de som bor her oppe. 

    Bare å bo er ekstra vanskelig med hund. Vi bor i en tomannsbolig, over den andre familien som også bor der, og de har syntes det har vært helt greit å sladre til huseier om at hunden vår bjeffer. For det første: Tror dere at vi ikke plages av det, eller gjør så godt vi kan for at han skal slutte? Deres klager får ikke treninga til å gå fortere eller lettere på noen måte! For det andre: Vi hører dere også. Vi blir irriterte av deres lyder også. Men vi vet at når man velger å bo i tomannsbolig, vegg i vegg med andre, blir det lyder. Og vi tenker vel som så at det må man tåle. For det tredje: Babyen deres griner, og barnet deres hoier og skriker, fordi det er dét babyer og barn gjør. Hunder bjeffer. Hvorfor er det så mye verre? Ofte er det faktisk lydene til barna deres som gjør at hunden vår bjeffer. 

    Et annet fenomen man raskt legger merke til som hundeeier, er forskjellen mellom små og store hunder i forhold til hvordan fremmede behandler både dem og deg. Vi kan gå på gata med Torak, bak noen med en liten pelsdott som vagger ved siden av dem, og uansett hvor mye den virrer fram og tilbake, eller snuser og hopper på forbipasserende, er det sjelden sure miner eller kjeft å få for eier. De kan til og med bjeffe ganske voldsomt uten store konsekvenser. Så går den samme personen forbi oss, og Torak går fram for å hilse, og vi får med én gang “kontrollér bikkja di” i fleisen. Ja, han må lære seg å ikke skulle hilse på alle, og ja, store hunder kan sikkert være mer skremmende for folk enn de små. Men! Vi jobber med førstnevnte, noe det ser ut til at de med små hunder ikke trenger å i det hele tatt tenke på, og når det gjelder sistnevnte burde det da virkelig ikke være vårt ansvar å gjøre at du føler deg mer komfortabel! Vi er redd for folk, men vi snerrer da ikke til dem om at de må fjerne seg eller skjerpe seg når de kommer litt for nær for vår komfort (selv om det frister veldig iblant), og det mener vi virkelig er normal folkeskikk, noe vi hundeeiere også burde ha lov til å kreve. Og ikke for det, til og med andre hundeeiere blir plutselig kjemperedde så snart det er litt størrelse på hunden. Flere av dem plukker opp sin egen lille tass og holder den i armen, som om vår hund har tenkt å spise deres. Selv i hundeparken, der man bare er hvis man vet at ens egen hund ikke ville skadet noen, nekter mange småhundeiere å gå inn hvis de ser at store hunder går rundt og, gudene forby, leker. Ikke fordi hunden er redd (selv om det ofte er unnskyldningen), men fordi de selv er redde. Greit for oss, ikke kom inn hvis du ikke vil, men ikke legg det på den ivrige hunden din som står og klynker og vil inn, eller på våre hunder bare fordi de er store. Flere eiere som har sine store hunder der har fått kjeft av de med små fordi hundene deres “ser aggressive ut”, som om det argumentet har det minste faktualitet eller saklighet bak seg. Store hunder må også ha lov til å eksistere uten å måtte være perfekte absolutt hele tiden. 

    Men det aller største problemet er selvfølgelig at vi absolutt hele tiden har den sterke, og ofte nokså lammende frykten, at noe kan skje. Noe farlig. Sannsynligvis ikke noe som er farlig for andre, men som dømmende og trangsynte mennesker kan gjøre livsfarlig for gutten vår. Og ja, da regner vi definitivt også med om han biter noen. Vi har jobbet med barn i flere år nå, og blitt bitt flere ganger av unger enn vi gidder å telle. Og det er i tillegg til andre både mer og mindre farlige skader enn noe som bare krever en stivkrampesprøyte og litt antibiotika. Ja, det gjør vondt. Ja, det gir deg et arr. Ja, det er veldig skummelt. Men farlig? Mest sannsynlig ikke. Det er ikke en menneskerett å aldri oppleve å få sår eller aldri å være redd. Da skylder staten oss i så fall en helsikes erstatning. Og så er det så enkelt som at hvis Torak ender opp med å bli drept fordi han er en ivrig, stor og av og til livredd hund, vet vi ikke hva som kan skje med oss. Da hjelper nok ikke antidepressiva lenger nei. Den trusselen er umenneskelig å skulle leve med, og vi er jævlig glad Torak ikke vet hvilken fare han svever i bare fordi han er født. Jeg ville aldri anmeldt noen hund for å ha skadet meg. Uansett. 

    Så vær så snill, dere nordmenn med selverklært sunn fornuft og Google tilgjengelig. Utdann dere på hvordan hunder virker. Finn en hund dere kan bli kjent med og/eller glad i. Ta et oppgjør med deres egen frykt, ignoranse og fordommer. For vår hund, og for alle andre hunder står det om livet, for oss står det om psyken, og for landet står det om kultur og holdninger. Spesielt deres merkelige forventning om at hunder skal oppføre seg perfekt og aldri overreagere fra det øyeblikket de er født, er for alle utenfor landegrensene, som ikke har blitt manipulert av den fæle hundeloven som har fått regjere så lenge, helt ubeskrivelig latterlig. Og mange av dem har en reell sjanse for å møte ulv i løpet av livet. 

    Folk!

    Noahs artikkel om gammel og ny hundelov: https://www.dyrsrettigheter.no/rettsvern/endelig-ny-hundelov

  • Hei, verden!

    Vi burde vel introdusere oss selv først, så hallo, vi er Inger og Mona, et tvillingpar bosatt i Tønsberg. Vi bor sammen i en leilighet som vi deler med hunden vår, Torak, og våre to katter, Nemi og Lucy. I arbeidstida henger vi med barn, og på fritida med gode venner og/eller hverandre. Interesser inkluderer skriving, lesing, høre på musikk og gå på konserter, filmer og serier, klatring, natur, dyr, reising og mye mer. 

    Det er med andre ord mye her i verden som gjør oss glade, og det er som regel de tingene vi prøver å holde fast ved og fokusere på. Men det er alt det andre, det som skremmer og frustrerer oss, som holder oss våkne og som ofte gjør det vanskelig å leve side om side med andre mennesker uten at sinnet tar over. Og derfor har vi nå funnet ut at det er på tide å dele våre observasjoner og tanker. Om ikke med verden, så i hvert fall med et lite hjørne av internett, så de ikke gror fast i oss og får oss til å glemme alt det fine.