Den gamle hundeloven ble vedtatt i 2003 etter at barn døde som følge av møte med hunder. Det er selvfølgelig grusomt, men den hundeloven disse fedrene var med å jobbe fram i ettertid har bare gjort skade. Den slo fast at hunden i praksis kunne avlives enten den hadde bitt noen, løpt fra eier og nærmet seg andre, dytta noen under lek, eller hvis noen rett og slett følte seg truet da hunden kom mot dem. I tillegg ble visse raser klassifisert som farlige og dermed ulovlige å ha. Ingen av de rasene som ble ulovlige var involvert i ulykkene med barna. NOAH sa fra med én gang om hvilke konsekvenser denne loven kunne ha, men den ble likevel vedtatt, og NOAH fikk rett. For politiet ble det en kultur av å skyte løse hunder på stedet for å slippe byråkrati, eller kreve at eier dro med én gang og avlivet hunden sin etter et uhell for å unngå at hunden deres ble tatt fra dem og avlivet uten dem til stede. Nektet de avliving, kunne de ende opp med en regning på 100 000 kroner for at hunden skulle holdes i varetekt i politiets kennel. De sakene vi har hentet eksemplene fra og mye mer kan du lese i NOAHs egen artikkel som vi legger inn lenke til nederst i innlegget. For mennesker ellers, ble loven en unnskyldning for de som ikke forstår hundenes språk og reaksjonsmønster til å beholde fordommene sine mot hunder og til og med få rett hvis de følte for å si at en hund var farlig, selv om hunden ikke hadde gjort noen ting. Alt dette fostret en generell ukultur hvor hunder var i livsfare bare ved å eksistere, og hundeeiere lærte at det var farlig å være ute blant folk. Dette igjen førte selvfølgelig til at hunder ble utsatt for under-stimulering og lite sosialisering, som igjen fører til usikre og rastløse hunder. Da NOAH i 2022 endelig fikk endret hundeloven til noe langt mer empatisk og realistisk, var det for sent for altfor mange hunder og deres familier. Holdningen i samfunnet blant dem som ikke forstår hunder og ikke har noen intensjon om å prøve, har også nådd høyder som vanskelig kan bøtes på, med en arroganse som forteller dem at hvis de er redde for hunder, må det være fordi hundene er farlige. Ikke fordi de selv kanskje har noe å lære om en art som tross alt snakker et helt annet språk enn mennesker, og ofte ikke har noen forutsetning for å forstå alle de rare tingene menneskene rundt dem finner på. Den nye loven var selvfølgelig en stor og viktig seier, blant annet fordi hunder nå bare skal avlives som en “siste utvei”, der et alvorlig angrep for eksempel har ført til død. Eiere kan heller ikke lenger pålegges alle de vanvittige kostnadene om hundene deres skulle bli plassert i kennel og det viser seg at anklagene mot hunden var grunnløse, og politiet kan ikke gjøre det med mindre de kan bevise at de hadde god grunn. Noen raser er fremdeles forbudt, men en kan ikke lenger kreve hunder med et visst utseende drept fordi det ikke kan bevises at de er lovlige. Alle disse tingene er bra, men politiet kan selv avgjøre om hunder er farlige uten å konsultere med fagpersoner, og etter alle de sakene hvor politiet har drept hunder fordi det var mer praktisk, er ikke dette veldig tillitsvekkende. Så ja, loven gjør alt bedre, men det er litt for lite, og alt for sent. Ukulturen sitter dypt, altfor dypt. “Siste utvei” er i seg selv et skummelt begrep, som burde kalles det det er. Dødsstraff.
Sinnet vårt rundt denne kulturen toppet seg selvfølgelig etter at vi fikk egen hund, og fikk kjenne alt hatet og alle fordommene på kroppen. Spesielt da han begynte å vokse av seg valpepelsen og ikke lenger hadde noen unnskyldning for å ha en personlighet. Det var rundt denne tiden vi flyttet fra Tønsberg sentrum til Tolvsrød, blant annet fordi den koselige lille leiligheten vår hadde blitt altfor liten, og bråket fra gata holdt ham våken hele natta, og derfor oss.
Vi var ekstremt fornøyde med vår nye hundesituasjon: Vi fikk skog å gå lange turer i, mange forskjellige ruter å gå kortere turer i, kort kjørevei til hundeparken, og til og med en forfallet inngjerdet lekeplass omvendt til sykkelbane, der han kunne løpe av seg all energien de kveldene han hadde fått for lite og vi ikke hadde sjans til å dra til hundeparken. Han elsket å leke der, og vi trente, jaget og kastet ball til ham, og alt var flott. Så én dag kom en sur gammel dame og fortalte oss at dette var en lekeplass, ikke en hundepark! Mamma, som var med denne ene gangen, sa “ja, han leker”, for så absurd føltes det. Vi lo, mest fordi vi ikke skjønte hva som skjedde, noe som selvfølgelig ikke gjorde saken bedre, men hun lot oss være i fred akkurat da. Nå må det også nevnes, at denne “lekeplassen” aldri ble brukt av barn. Vi så noen som syklet der en gang, fordi det er en sykkelbane, og mange hundeeiere med sine hunder, som brukte det som en kjærkommen mulighet til lek og trening, som oss, men aldri barn og foreldre. Så vi fortsatte vi, å gi gutten vår det han trengte, helt til vi en dag tok ham inn der og begynte å leke, og det plutselig kom en sur dame mot oss og spurte om vi ikke kunne lese. Vi skjønte ikke engang hva hun snakket om, så vi ignorerte henne og fortsatte, men hun ga seg ikke, så vi hørte til slutt etter. Visstnok var det et skilt der, som vi sikkert burde sett, men helt ærlig ikke hadde lagt merke til, som sa “DENNE LEKEPLASSEN ER IKKE EN HUNDELUFTEPLASS”. Hun mente vi måtte ha respekt for regler og skilt, og sa at hun hadde også hund, og det fristet for henne også å bruke “lekeplassen” for å la den løpe, men man kunne jo ikke bare gjøre som man ville. Vi sa vel noe sånt som at hvis hun hadde hund, burde hun forstå hvor vanskelig det er å gi en hund det den trenger i det området, men hun virket ikke som hun brydde seg. Selv ikke andre hundeeiere er på hundenes side. Greit, det var satt opp skilt, men hvorfor skulle hun føle et sterkt behov for å blande seg? Hvordan gikk våre handlinger utover henne? Men vi gikk vi, og sluttet å bruke “lekeplassen”, og etterpå har den vært tom. Ingen får glede av den, og aller minst de som trenger den mest. Det er i hvert fall fem ordentlige lekeplasser innenfor gåavstand i samme område, men ingen steder der hunder kan løpe eller leke. Å se hunder ha det gøy er visst en fornærmelse i seg selv for flere av de som bor her oppe.
Bare å bo er ekstra vanskelig med hund. Vi bor i en tomannsbolig, over den andre familien som også bor der, og de har syntes det har vært helt greit å sladre til huseier om at hunden vår bjeffer. For det første: Tror dere at vi ikke plages av det, eller gjør så godt vi kan for at han skal slutte? Deres klager får ikke treninga til å gå fortere eller lettere på noen måte! For det andre: Vi hører dere også. Vi blir irriterte av deres lyder også. Men vi vet at når man velger å bo i tomannsbolig, vegg i vegg med andre, blir det lyder. Og vi tenker vel som så at det må man tåle. For det tredje: Babyen deres griner, og barnet deres hoier og skriker, fordi det er dét babyer og barn gjør. Hunder bjeffer. Hvorfor er det så mye verre? Ofte er det faktisk lydene til barna deres som gjør at hunden vår bjeffer.
Et annet fenomen man raskt legger merke til som hundeeier, er forskjellen mellom små og store hunder i forhold til hvordan fremmede behandler både dem og deg. Vi kan gå på gata med Torak, bak noen med en liten pelsdott som vagger ved siden av dem, og uansett hvor mye den virrer fram og tilbake, eller snuser og hopper på forbipasserende, er det sjelden sure miner eller kjeft å få for eier. De kan til og med bjeffe ganske voldsomt uten store konsekvenser. Så går den samme personen forbi oss, og Torak går fram for å hilse, og vi får med én gang “kontrollér bikkja di” i fleisen. Ja, han må lære seg å ikke skulle hilse på alle, og ja, store hunder kan sikkert være mer skremmende for folk enn de små. Men! Vi jobber med førstnevnte, noe det ser ut til at de med små hunder ikke trenger å i det hele tatt tenke på, og når det gjelder sistnevnte burde det da virkelig ikke være vårt ansvar å gjøre at du føler deg mer komfortabel! Vi er redd for folk, men vi snerrer da ikke til dem om at de må fjerne seg eller skjerpe seg når de kommer litt for nær for vår komfort (selv om det frister veldig iblant), og det mener vi virkelig er normal folkeskikk, noe vi hundeeiere også burde ha lov til å kreve. Og ikke for det, til og med andre hundeeiere blir plutselig kjemperedde så snart det er litt størrelse på hunden. Flere av dem plukker opp sin egen lille tass og holder den i armen, som om vår hund har tenkt å spise deres. Selv i hundeparken, der man bare er hvis man vet at ens egen hund ikke ville skadet noen, nekter mange småhundeiere å gå inn hvis de ser at store hunder går rundt og, gudene forby, leker. Ikke fordi hunden er redd (selv om det ofte er unnskyldningen), men fordi de selv er redde. Greit for oss, ikke kom inn hvis du ikke vil, men ikke legg det på den ivrige hunden din som står og klynker og vil inn, eller på våre hunder bare fordi de er store. Flere eiere som har sine store hunder der har fått kjeft av de med små fordi hundene deres “ser aggressive ut”, som om det argumentet har det minste faktualitet eller saklighet bak seg. Store hunder må også ha lov til å eksistere uten å måtte være perfekte absolutt hele tiden.
Men det aller største problemet er selvfølgelig at vi absolutt hele tiden har den sterke, og ofte nokså lammende frykten, at noe kan skje. Noe farlig. Sannsynligvis ikke noe som er farlig for andre, men som dømmende og trangsynte mennesker kan gjøre livsfarlig for gutten vår. Og ja, da regner vi definitivt også med om han biter noen. Vi har jobbet med barn i flere år nå, og blitt bitt flere ganger av unger enn vi gidder å telle. Og det er i tillegg til andre både mer og mindre farlige skader enn noe som bare krever en stivkrampesprøyte og litt antibiotika. Ja, det gjør vondt. Ja, det gir deg et arr. Ja, det er veldig skummelt. Men farlig? Mest sannsynlig ikke. Det er ikke en menneskerett å aldri oppleve å få sår eller aldri å være redd. Da skylder staten oss i så fall en helsikes erstatning. Og så er det så enkelt som at hvis Torak ender opp med å bli drept fordi han er en ivrig, stor og av og til livredd hund, vet vi ikke hva som kan skje med oss. Da hjelper nok ikke antidepressiva lenger nei. Den trusselen er umenneskelig å skulle leve med, og vi er jævlig glad Torak ikke vet hvilken fare han svever i bare fordi han er født. Jeg ville aldri anmeldt noen hund for å ha skadet meg. Uansett.
Så vær så snill, dere nordmenn med selverklært sunn fornuft og Google tilgjengelig. Utdann dere på hvordan hunder virker. Finn en hund dere kan bli kjent med og/eller glad i. Ta et oppgjør med deres egen frykt, ignoranse og fordommer. For vår hund, og for alle andre hunder står det om livet, for oss står det om psyken, og for landet står det om kultur og holdninger. Spesielt deres merkelige forventning om at hunder skal oppføre seg perfekt og aldri overreagere fra det øyeblikket de er født, er for alle utenfor landegrensene, som ikke har blitt manipulert av den fæle hundeloven som har fått regjere så lenge, helt ubeskrivelig latterlig. Og mange av dem har en reell sjanse for å møte ulv i løpet av livet.
Folk!
Noahs artikkel om gammel og ny hundelov: https://www.dyrsrettigheter.no/rettsvern/endelig-ny-hundelov
Legg igjen en kommentar