Ja, dette handler nok en gang om veganisme. Det kan kanskje føles som mas, men det er bare fordi vi bryr oss så mye. Og nå utfordrer vi deg til å prøve å bry deg nok til å lese videre.
Først får vi ta en titt på de forskjellige begrepene:
Pescetarianer: Spiser fisk, men ikke kjøtt
Flexitarianer: Spiser for det meste plantebasert, men også kjøtt og andre dyreprodukter en sjelden gang
Vegetarianer: Spiser ikke kjøtt eller fisk, men andre dyreprodukter
Flexianer: Spiser og bruker så lite som mulig fra dyr, men har ikke like strenge rammer
Veganer: Spiser eller bruker ingenting fra dyr
Loven krever ikke stort med dyrevelferd, men sier at dyr ikke skal utsettes for “unødige påkjenninger og belastninger”. Men hva er unødig? Denne vage formuleringen gjør det i praksis lett for bønder å slippe unna med ganske mye for å spare og tjene penger og tid, og da går det alltid utover trivsel og velferd for dyrene. Så hvordan har dyrene det egentlig? Dyrevernalliansen har skrevet godt om det på sin nettside, så vi tar det direkte derfra:
Verpehøner og slaktekyllinger blir klekket fram fra rugemaskinger og får derfor ingen moderlig omsorg, opplæring eller beskyttelse, som igjen fører til stress og atferdsproblemer som aggressivitet og kannibalisme. De sorteres på samlebånd og kjøres av gårde til gården. Verpehøner er åpenbart avlet for å legge egg, så der er det ikke bruk for haner. Hanekyllingene blir derfor kvernet levende like etter å ha kommet ut av egget. Hønekyllingene får leve, men til hvilken pris? De er avlet fram til å legge ett egg daglig, i sterk kontrast til sine ville artsfrender som legger mellom 10 og 20 egg i løpet av et år. Man kan jo tenke seg hvordan det belaster kroppen. I tillegg lider disse verpehønene av beinskjørhet fra å bli tappet for kalk av alle eggene de må legge, så til tross for at de er altfor tynne knekker beina ofte under dem der de står. Burhøns får heller ikke beveget seg som de trenger, ikke engang nok til å flakse med vingene, men står tett i tett med ofte tusenvis av andre høner. Og såkalte “frittgående” høner kan kanskje gå rundt omkring, og over flere etasjer, men de er stengt inne hele livet, og hvis det først blir slåsskamp, blir det desto verre enn for burhøns. Så, etter rundt halvannet år i lidelse blir hønene avlivet fordi de ikke er i stand til å legge egg lenger og derfor ikke har noen videre verdi i bondens øyne.
Så er det slaktekyllingene da! Disse avles til å være så kjøttfyldige som mulig, så fort som mulig, noe som selvfølgelig gjør at disse også har bein som knekker under dem. Den vanligste typen slaktekylling heter Ross 308, og er den aller verste, med unormalt store brystpartier, som fører til hjerte- og balanseproblemer. Disse er konstant sultne og spiser så mye de klarer, som gjør dem altfor store til å bevege seg. Akkurat som verpehønene blir slaktekyllingene holdt i haller sammen med tusenvis av andre, uten naturlig lys eller noen form for vinduer, utsatt for et sterkt elektrisk lys. Avføringen havner i strøet de står i og blir ikke ofte tatt bort, noe som gjør luftkvaliteten enda dårligere. Disse får leve maks 4-5 uker fordi de vokser for fort til å klare seg noe lenger. Slaktekyllingers foreldre derimot lever litt lenger, men bare fordi de blir sulteforet for å få så mye avkom som mulig.
Høner kan egentlig leve i opptil 10 år.
Melkekyr blir som kjent brukt til å “gi” oss melk. Men for å produsere nok melk til å tilfredsstille grådige nordmenn, blir de avlet til å produsere i gjennomsnitt 26 liter melk per døgn. Og fordi dette selvfølgelig ikke er naturlig for kua, har de stor risiko for å utvikle melkefeber, jurbetennelse og andre sykdommer. Men melk kommer heller ikke fra ingen steder. Mødre produserer melk, og melkekyr må derfor føde hvert år for å opprettholde produksjonen, men kalvene får ikke die og blir tatt vekk fra mødrene sine med én gang, og mange blir sendt rett til slakt fordi de ikke er “brukbare” for bonden. De som får leve kan utvikle atferdsforstyrrelser som å suge på egen kropp eller andre kalver. Så kuene må hvert år voldtas av mennesker med digre hansker, gå gravide, føde, oppleve gleden ved morskap, og deretter traumet ved å miste barnet sitt. Ellers står de bundet i trange båser på harde gulv, med innretninger som gir dem støt om de prøver å bevege seg, i opptil 10 måneder i strekk, før de også blir slaktet rundt fireårsalderen.
Kjøttfe, altså de du som regel spiser, har det som regel ganske mye bedre i sitt korte liv, ved å gå fritt ute og beite nesten hele året. Kuer og kalver får til og med være sammen fordi mennesker ikke har lagt krav på melka. Men så fort disse kalvene blir unge voksne, blir de plassert i trange fellesbåser der mobbing og slåssing er vanlig, og de får ikke leke eller bevege seg som de trenger. Men så får de også slippe unna livet når de er litt over ett år gamle.
Kuer kan egentlig leve i opptil 20 år.
Disse to artene er de som lider mest under menneskers grådighet og egoisme, men man må også nevne gris, sau, kalkun, and, gås, geit, rein, lama og fisk. Og eventuelle andre dyr mennesker mener ikke fortjener et verdig liv fordi de smaker godt.
Helt fra før mennesker kan snakke og gå lærer vi at “kuer gir oss melk”, “høner gir oss egg”, “griser gir oss bacon” osv. Vi lærer også at katter og hunder og gnagere og fisk er kjæledyr. Vi blir vist filmer om gårdsdyr der dyrene går glade rundt og har sosiale liv med hverandre, og det er bare en og annen vag spøk om å havne på julebordet eller lignende. Ofte får man også se de fæle ulvene eller revene som skal komme og få seg litt mat, og det er jo helt forferdelig! Vi sitter helt sjokkerte og ser på disse grusomme rovdyrene, med en brødskive med leverpostei i hånda, og blir så glade når alle dyra blir reddet og kan leve lykkelig videre. Og på melkekartonger er det bilder av glade kuer og kalver på store gressenger. Vi som alle andre så på dette med den største selvfølgelighet. Joda, vi fikk et lite sjokk og en viss sorg da vi skjønte hva “gir oss bacon” faktisk betyr, men det er livets sirkel. Greit. Så ble vi eldre og opplevde å se ihjelkjørte katter og andre smådyr langs veien, og fikk høre hvor grusomt dette var og hvor synd på dem det var. Vi var helt enige. Da vi fant ut at de spiser hunder og katter i Kina, ble vi rasende og forferdet, og mente at det var ren ondskap. Alle vet da at de er familiemedlemmer! Ikke mat!
Så fant vi ut at livet på gården ikke var så rosenrødt for disse kuene og grisene og sauene og hønene som vi hadde blitt oppdratt til å tro, og fortalte folk med vesle-voksen naivitet om hvor fælt dette var, og hvor synd det var på dem, med full tillit til at de rundt oss kom til å reagere like sterkt som når de så skadete og drepte dyr langs veien. Det gjorde de ikke. Det var alltid “det er selvfølgelig regler”, og “bøndene er glad i dyra sine, de ville ikke latt dem lide!” og “vi må jo ha mat da”. Vi ble veldig forvirra, spurte og grov, og sakte ble svaret åpenbart. De dyrene mennesker syns er søte og kaller kjæledyr skal ha det så bra som menneskene deres mener de fortjener, men folk er fortsatt hysteriske og morsomme hvis de ikke innser at det “bare” er katter og hunder. Hamstere og fisker har det absolutt bra nok i sine små bur og tanker hele livet, rett og slett fordi noe annet er for upraktisk å ta stilling til, og dyrene som så villig “gir oss” det vi “trenger” har det så bra som forespørselen tillater, og bøndene er visstnok glad i dem, så da kan det jo ikke være noe galt i det. Dessuten er biff så godt. Biff, krem, egg, og alt det andre! En stemme i hodet fortalte oss at dette ikke hang helt på greip, men vi lot den ikke slippe helt til.
Som unge voksne dro vi på folkehøgskolen, der en av linjene var Jakt og Fiske, og hykleriet traff oss enda en gang. Hvordan kunne vi være så ukomfortable med at de drepte dyr, men samtidig glede oss til søndagssteken? Vi begynte å si ting som at vi kunne sikkert vært vegetarianere, men veganer er litt drøyt. Dyrene dør jo ikke av å gi melk eller egg! Men vi ble ikke vegetarianere heller, ikke ennå.
Året etter, da vi dro tilbake til Folkehøgskolen for å møte alle igjen, hadde et par av dem blitt veganere, og skyldfølelsen vår kom tilbake for fullt. Vi så på maten de spiste, hvor selvfølgelige de var rundt det, og hørte på argumentene deres, for planeten, for dyra og for helsa. Plutselig var det så nærme. Der satt to mennesker vi likte og beundret og hadde tatt det steget vi ikke hadde turt å ta selv. Og det tok fortsatt to år til før vi turte. Da vi hadde vært fra hverandre i to år og så endelig flyttet sammen igjen, fant vi ut at det var på tide. For det første kunne vi nå støtte hverandre gjennom forandringen, for det andre hadde vi ikke penger, og kjøtt er ikke billig. Vi skammer oss nesten over å si at pengene var en stor drivkraft. Men det funka! Vi var vegetarianere i ca et år, til vi flyttet til England for å studere et semester, og der prøvde vi ut veganismen litt av og på. Det gikk så mye bedre enn vi var redde for at det skulle, så da vi kom hjem igjen til Norge, var vi veganere.
Selvfølgelig godtar folk generøst at vi er veganere, for det er jo vår rett, og vi er jo veldig sjarmerende som bryr oss, men vi må ikke snakke om det, med mindre de spør, og da må vi være nøye på å si at vi klandrer selvfølgelig ikke dem som ikke er det, selv om vi selvfølgelig gjør det, og vi må for all del ikke vise vår frustrasjon over at ikke flere bryr seg om all lidelsen, for de må jo få lov til å spise hva de vil uten å måtte ta stilling til at det kommer fra noe annet sted enn kjøledisken på Kiwi. Ikke at de personlig ville drept en sau eller en elg da, så de er jo ikke dårlige personer. Men må de absolutt la barn se sauer bli slaktet på Farmen? De kan jo begynne å stille spørsmål!
Dessuten vet alle at det å spise det en selv nyter mest og som en har hørt funker best for kroppen er kjempeviktig. Er en unge i barnehagen alvorlig melke-allergiker, er det likevel en selvfølge å sette melke-mugger, ost, og feite vafler på alle bord. Heller ringe ambulansen i all hast enn å frata de andre barna deres “rett” på “normal” mat. Ja, dette har skjedd på ekte. Forslaget om å droppe melkeprodukter på avdelingen bare den lille perioden denne ungen gikk der var helt utenkelig! De kunne bytte ut melkeholdig kakao med soya-kakao på tur da, selv om det var litt trist for de andre barna. For alle vet jo at kroppen faller sammen hvis vi ikke dytter inn en annen arts morsmelk hver dag. Det er i hvert fall det Tine vil ha oss til å tro.
Nå har det etter hvert blitt stadig mer fokus på dyrevelferd. Det er helt fantastisk. Men det er vanskelig å juble når man får sur smak i munnen av formuleringene industrien velger å bruke i skryte-reklamene sine. “Fordi glade kuer gir bedre melk”, “har de det bedre, smaker det bedre” og “vi lager høns med høy livskvalitet”. Vi ville forklart hvorfor disse frasene får blodet vårt til å koke, men det burde virkelig ikke være nødvendig. Som for å understreke motivasjonen bak dette “økte kvalitets-fokuset” heter de som har ansvar for å sørge for at bønder driver forsvarlig “Mattilsynet”. NOAH jobber for så vidt med å få opprettet et eget dyreverntilsyn akkurat nå, så det er bare å signere underskriftskampanjen deres.
Egentlig må vi vel defineres som flexianere, for vi spiser gjerne eggene til høner som lever latmannslivet i en hage, og honningen til bier som får leve som bier skal leve. Melk kommer selvfølgelig aldri på tale av de grunnene nevnt tidligere i innlegget. Derfor er vi altså ikke vegetarianere. Å bare unngå kjøtt letter ingen arters lidelse. Vi bruker også ull som er kjøpt, brukt eller arvet. Ja, vi vet de må klippes. Men ingen ull-industri betyr ingen lammekjøtt-industri, mindre hundehat, og større mulighet for ulvene å overleve. Noe som bringer oss videre til jakt. Lenge syntes vi nemlig det var helt greit å ta imot viltkjøtt, og vi gir det fortsatt til dyrene våre (for de får IKKE industrikjøtt, men er fortsatt rovdyr), men ærlig talt… Folk dømmer ulv og andre rovdyr for å drepe VÅRT “vilt”, mens mennesker kan plaffe dem ned og føle seg tøffe og store, og det skal liksom være greit fordi dyrene har “levd et godt liv”. Men for det første kunne det livet vært så mye lenger og bedre, og for det andre ville det ikke vært holdbart om så alle hadde begynt å spise vilt i stedet for fabrikkprodusert kjøtt, fordi vi er for mange. Vi hadde tømt skogene for de vakre, gode dyrene og tatt fra rovdyrene maten de trenger. Og for det tredje er det så enkelt som at vi to aldri hadde klart å drepe et dyr, så vi skal faen ikke være så feige at vi får andre til å gjøre det for oss!
Misforstå oss rett. Vi skjønner at det er vanskelig. Vi vet godt hvor hardt avhengigheten for kjøtt og melk sitter i kroppen. Vi skal ikke påstå at det var lett for oss å bli veganere, men derfor vet vi også at “det hadde jeg aldri klart, det er for godt” ikke er et argument, men en forsvarsmekanisme avhengigheten din serverer. Så vær så snill, om det så er for vanskelig for deg å ta den kampen mot din egen oppdragelse, ta én vegansk dag i uka. Det betyr så mye for så mange i hele verden, og skader virkelig ikke deg i det hele tatt. Alle som kjenner oss vet hvor matglade vi er, og vi kan love alle at smaksløkene våre også har det helt fint, og at livskvaliteten vår ikke har tatt noen skade av diett-endringen vår. Se lenger enn biffen på tallerkenen, i kjøleskapet, på butikken, og prøv å anerkjenne livet som lå bak. Det korte, miserable livet til et dyr som fortjente å bli elsket like høyt som en katt eller hund. I skrivende stund sitter vi med tårer i halsen og klump i magen, av sorg, frustrasjon og sinne over mangelen på empati, men også med et håp om at ting kan endre seg. Det finnes fortsatt ikke fakkeltog mot kjøttindustrien, men vi skal være med når de kommer, og vi håper flere blir med!
Folk!
Les mer på Dyrevernalliansen og NOAH sine sider:
https://dyrevern.no/landbruksdyr/gardsdyr-i-norge/
Legg igjen en kommentar