Nav har et minstekrav til å tilby økonomisk sosialhjelp og kvalifiseringsprogram for å få folk ut i arbeid, men utover dette fastsettes tilbud av lokale samarbeidsavtaler. Utgangspunktet for Navs tilbud er arbeids- og velferdsforvaltningsloven fra 2006, som definerer sin egen hensikt som følger:
«Formålet med loven er å legge til rette for en effektiv arbeids- og velferdsforvaltning, tilpasset den enkeltes og arbeidslivets behov og basert på en helhetlig og samordnet anvendelse av arbeidsmarkedsloven, folketrygdloven, sosialtjenesteloven og andre lover som forvaltes av arbeids- og velferdsforvaltningen. Arbeids- og velferdsforvaltningen skal møte det enkelte mennesket med respekt, bidra til sosial og økonomisk trygghet og fremme overgang til arbeid og aktiv virksomhet.»
Etter sju år i systemet, på tross av at vi nå nærmer oss en slutt på utredninger og tiltak, kan vi ikke akkurat påstå at vi har opplevd noe særlig av denne respekten og tryggheten. Tvert imot.
Vi var ferdige med å studere desember 2017 og måtte da prøve oss i de voksnes verden. Det første vi tenkte var at vi måtte flytte rett hjem til Arendal, for vi hadde ikke jobb og ikke noe sted å bo. Men vi måtte jo prøve. Så vi fant en kjellerleilighet ment for én person til 7500 kroner og meldte oss inn på Nav. Uten å noen gang ha hatt en ordentlig jobb, hadde vi bare rett på sosialstønad, som var ca 1000 kroner i uka hver. Med leilighet til 7500, mat å kjøpe og et liv å leve, var ikke det akkurat en formue, eller i det hele tatt nok til å gå mette, men med bostøtte fra Husbanken ble det i hvert fall litt lettere. Vi fortalte veilederne våre at angsten gjorde det vanskelig for oss å jobbe, men svaret var at alt vi trengte var å finne den riktige stillingen å søke på, og at om vi dukket opp på det de kalte Jobbhuset, skulle alt gå bra. Allerede første gang vi våget oss inn der andre arbeidssøkere satt og så på papirer med utlyste stillinger, visste vi at det ikke var tilfellet. Ikke var vi kvalifisert til noen av stillingene, og ikke fikk vi noen her heller til å forstå hva problemet egentlig var. Så i et halvt år kom vi hit og hørte på alt de sa om gode søknader, arbeidsmoral og at det bare var å finne riktig jobb, mens vi fortsatte å insistere på mer hjelp og bare fikk nedlatende smil og dårlig skjult mistro til svar, forkledd som velmenende råd. I tillegg til de som sa rett ut at vi måtte jo greie å jobbe, vi som hadde en bachelor og greier, med et tonefall man bruker når barn åpenbart juger. Som om vi ikke bare hadde studert det ene faget vi allerede kunne, fordi vi så det som vår eneste måte å overleve på, annet enn å flytte hjem igjen. Sånn fortsatte det til noen endelig fortalte oss om KVP, eller Arbeidskvalifiseringsprogrammet, hvor vi ville få mer penger og faktisk hjelp til å finne en jobb som passet. De skulle finne jobber, være med oss på intervju og la oss trene opp arbeidsevner “uten press”, og uten lønn selvfølgelig.
Inger: Min første arbeidstrening var på Norli på Farmandstredet. Der begynte jeg mens vi fortsatt levde på sosialstønad. Jeg syntes det var både spennende og skummelt å jobbe der, men hver gang jeg hadde snakket med en kunde måtte jeg gjemme meg bak en hylle og ha et angst-anfall. Jeg lærte fort å holde hodet lavt og rette alt mitt fokus mot de små og store oppgavene jeg fikk. Jeg visste også at det var forventet at jeg en dag skulle greie å stå i kassa, men hver gang jeg i det hele tatt så dit fikk jeg helt panikk. Likevel tenkte jeg at jeg ble jo stadig tøffere. Så kanskje? Det var en av disse dagene veilederen min kom og ga meg en konvolutt med beskjed om innvilget KVP, sånn at jeg i praksis gikk fra å leve på 5000 i måneden til 15000. Da følte jeg meg endelig sett, og begynte nesten å gråte av tanken på å ikke måtte sulte mer. Det var en stund etter det jeg måtte si til Nav at bokhandel ikke var min greie fordi jeg skjønte at jeg aldri kom til å greie å stå i kassa, og jeg bare ble provosert av at den viktigste egenskapen var å trikse med ord sånn at kundene skulle kjøpe mer.
Da ble jeg søkt inn på Velle. Jeg var ikke akkurat høy i hatten, og forventet bare flere krav jeg ikke kunne innfri. Der møtte jeg derimot en empatisk og lyttende veileder, som stilte de riktige spørsmålene og tok alt det jeg sa seriøst. Gjennom dem havnet jeg i en av de såkalte Velle-barnehagene på arbeidstrening som assistent. Det var mange som meg der, og sjefer og kolleger møtte meg også med tålmodighet og forståelse jeg ikke følte jeg fortjente. Det var der jeg oppdaget den gode kontakten jeg har med barn, og det sterke behovet jeg har for å hjelpe dem. Så skulle Nav-veilederen min komme dit og møte med meg, den pedagogiske lederen som hadde ansvar for meg, og barnehage-styreren. Jeg trodde det var for å snakke om hvordan det gikk, og var egentlig ganske stolt over framdriften min. Det viste seg å være et bakholdsangrep. Jeg ble fortalt, uten noen som helst form for unnskyldning eller empatisk ordelag, at jeg kom til å miste KVP den sommeren, fordi de ikke hadde funnet noe bevis for at jeg var så syk som jeg sa. Ikke en eneste gang siden jeg søkte meg inn i Nav hadde jeg blitt fortalt at jeg trengte en offisiell diagnose, de gikk bare bak ryggen min og bestemte seg for at jeg løy. Jeg fikk en åpenbaring det møtet. En åpenbaring som fikk meg til å gråte, fullstendig ødelagt. De så fortsatt på meg som en som prøvde å utnytte dem. Og det falt dem ikke inn at en som er så sjuk at det å jobbe to timer om dagen tre dager i uka er en stor prøvelse, faktisk ikke har den mentale helsen til å se for seg at man ikke får beskjed hvis det er noe dokumentasjon man trenger å fremlegge eller så noen god nok grunn til å våge å gå til legen når bare tanken skremte livet av meg. Hadde de derimot sagt med en gang at jeg måtte ha diagnoser for å ha rett på det jeg ba om, hadde selv lege-skrekken måttet vike. Jeg følte meg fullstendig forrådt. Ikke lenge etter fikk jeg innvilget et år til med KVP, men med klar beskjed om at det bare var det ene året. Det lille jeg hadde hatt av tillit til Nav var nå helt vekk. Så kom Korona, vi fikk oss begge diagnosen “sosial fobi” og gikk gjennom et nettbasert behandlingsprogram på DPS. Det gjorde ikke særlig inntrykk på Nav. Hadde vi hatt behandling og hatt noen som helst effekt av det måtte det jo bety at vi lett kunne trene opp “jobb-kondisen”. Jeg visste det var feil, men det nedlatende tonefallet og oppgitte blikket deres, overbeviste meg om at det var jeg som var lat og feil, og måtte skjerpe meg. I tillegg var det gjennom hele denne prosessen møtene med veileder. I tillegg til å si at det bare var å prøve hardere, besto disse møtene i at veilederen, kunne aldri navnet deres, for annethvert møte var det en ny en, leste opp en haug med stillinger. “Hva med den da?”. Jeg ristet livredd og skamfull på hodet, prøvde å prate om hva jeg sleit med og hvorfor de stillingene aldri kunne funke, ble svart med et nedlatende snøft og kastet på dør.
Jeg klarte faktisk å skaffe meg jobb da. Jeg jobbet meg nærmest i hjel på Tønsberg Montessori barnehage i to og et halvt år, til jeg fikk et sammenbrudd og slutta. Det var et utrolig usunt jobbmiljø, jeg gikk med sterk angst absolutt hele tiden, og ble fortalt av en sjef at hvis jeg hadde det sånn burde jeg jobbe mindre, eller tenke på hvordan jeg brukte pengene mine, og av en annen sjef da jeg nølende sa “ja, jeg klarer vel én hel uke”, at “ja, det gjør du”. Likevel fortsatte jeg, fordi jeg visste at selv om den jobben gjorde meg så sjuk at jeg bare gråt hjemme og til og med kom så langt ned at jeg ble livredd for min beste venn i en hel måned, ville ikke Nav hjelpe meg noe mer nå enn før. Med én uke igjen til sommerferie skjedde det noe på jobb som gjorde at jeg rømte og tok meg fri på psykisk grunnlag. Med all tillit til mine kollegaer, sjefer og egne evner fullstendig knust, endte jeg med å si opp i løpet av sommeren, og selv den sjefen skjønte at jeg var så ødelagt at hun lot meg slippe å komme tilbake for de to siste ukene jeg burde ha jobbet. Ærlig talt var hun nok glad for å slippe å ta mer stilling til meg.
Da kunne jeg i hvert fall bruke sommeren, med 40% lønn, til å søke nye jobber. Men jeg skjønte også nå hvor ødelagt psyken min hadde blitt av all jobbinga, så nå søkte vi også begge på AAP (Arbeidsavklaringspenger) for å sette i gang ufør-prosessen. Den høsten jobba jeg nesten like mye. Både som tilkallingsvikar i en BPA-ordning, og i et bemanningsbyrå for barnehager. Jeg skaffet meg så mye jobb både fordi Nav hadde sagt jeg ikke kunne si jeg ikke kunne jobbe mye hvis jeg ikke hadde prøvd, og fordi jeg ikke ville sulte. Særlig da søknadene våre ble avvist på bakgrunn av at vi hadde jo jobbet masse i det siste, med andre ord måtte vi jo tåle det. Legeerklæring eller ikke legeerklæring. Klagene vi skrev på den avvisningen var lange og sinte og ble etterfulgt av kraftige angstanfall. Jeg elsket å jobbe som BPA og syntes det var litt spennende å bli sendt rundt til forskjellige barnehager, men måtte ligge i sofaen all den tiden jeg var hjemme. Da bemanningsbyrået måtte nedbemanne meg ble jeg nesten bare lettet. Særlig fordi vi rett før hadde fått AAP innvilget likevel og etterbetalt det vi skulle fått siden vi søkte i juli. Da brøt jeg nesten sammen av lettelse husker jeg. Selvfølgelig fikk vi vite at klagene våre bare hadde blitt tatt på alvor fordi legen vår hadde tatt kontakt og nærmest kjeftet på dem.
Så ble vi begge meldt på angstkurs, og jeg ble søkt inn på Fønix. Der gikk jeg på søknadskrive-kurs, cv-skrivekurs, og hadde møter med en veileder som skulle hjelpe meg å finne ut hvilke jobber jeg kunne søke på og hva som var riktig for meg. Dette var også etter det intensive angst-kurset. Det hjalp, men som de også dokumenterte, gjorde meg langt fra frisk. Fønix-veilederen fikk meg til å innse at jeg ikke burde jobbe i barnehage, men jobbe med barn som BPA. Mindre voksne, mindre barn, men mer av nærheten og hjelpen jeg egentlig lengter etter å bidra med, og som er umulig i barnehager. Med hennes oppmuntring og hjelp søkte jeg på og fikk en 20% fast stilling, og en tilkallingsvikar-stilling til. Begge som BPA for barn. Så hadde vi et avslutningsmøte med Nav, hvor jeg sa at jeg var veldig fornøyd med jobbene jeg hadde funnet, og at jeg trodde jeg ville takle fint å jobbe 50% etter en liten mental pause etter å ha jobbet altfor mye så lenge. Nå, med AAP, kunne jeg jo ta vare på helsen min. Han sa jeg skulle holde meg til 20% en stund, og at vi skulle snakke om det igjen neste møte. Jeg hadde aldri opplevd noe sånt fra Nav før, så jeg sa meg enig. Likevel, med de tre stillingene jeg nå hadde, økte snart arbeidsmengden. Av og til ble det også for mye fordi jeg fikk dårlig samvittighet av å si nei. Jeg lærte å holde meg til tre vakter på seks timer i uka for å unngå sammenbrudd. Det har vart til nå, og når jeg har snakket med veileder på Nav har han virket fornøyd og sagt fortsett sånn. Han tok også initiativ til ny legeerklæring så vi kunne sette i gang prosessen mot å søke 50% ufør. Både lege og psykolog bekreftet behovet. Siste gangen jeg snakket med Nav-veilederen min spurte jeg om det, siden jeg bare har ett år igjen på AAP. Han virket som om det var absurd at jeg ikke skal få det i løpet av det neste året, men sa han må søke meg inn på et offisielt, intensivt arbeids-avklaringsprogram pån en måned fordi jeg året før hadde sagt at jeg bare klarte 20% og så jobbet mye mer. Inni meg skrek det at “nei, du sa det”, men sa bare ja og ha, for jeg vet godt at logikk ikke hjelper, da hadde han bare kommet med en annen vag grunn, selv om jeg ikke har gjort annet siden 2018 enn å “avklare arbeidskapasiteteten” min.
Mona: Et par måneder etter Inger ble jeg også plassert i Norli, men på Teie, for vi visste selv at vi ville være for bekymret og fokusert på hverandre om vi skulle være samme sted. Som Inger syntes jeg det var gøy og spennende å være rundt bøker og se hvordan en bokhandel fungerte bak kulissene, og som henne syntes jeg kunder var helt forferdelig å håndtere. Jeg prøvde så godt jeg kunne å holde meg vekk fra søkende øyne og holdt meg opptatt med sortering, plassering og rydding. De få samhandlingene jeg hadde med kunder ga meg angstanfall og gjorde meg på gråten, og kassa var det bare å glemme. Jeg skjønte at jeg ikke kom til å vare lenge, og ble derfor ikke overrasket da “sjefen” min der ba Nav om å ta meg vekk fra Norli da jul nærmet seg. Hun hadde ikke mulighet til å prøve å lære meg opp i en så stressende tid, spesielt ettersom jeg ikke var til noen hjelp med salg.
Neste steg for Nav var å søke meg inn på Fønix. Den første veilederen der behandlet meg som om hele problemet mitt var latskap, med poengløse møter, oppmøteplikt uten noe egentlig formål annet enn å se om jeg klarte å møte opp, og nedlatende kommentarer hele tiden. Hun fikk meg ofte til å gråte, men virket ikke som hun brydde seg stort om det. Til slutt fikk hun meg i hvert fall inn på Sem Skole, som SFO-assistent, en rolle jeg merket med én gang at jeg virkelig trivdes med, til tross for at angsten gjorde det umulig for meg å jobbe mer enn tre timer i uka til å begynne med. Til tross for et helt forferdelig arbeidsmiljø ble jeg stadig sikrere på meg selv rundt barna, spesielt da jeg ble kvitt den grusomme Fønix-veilederen til fordel for en som faktisk oppmuntret og hjalp meg. Men det hjelper ikke når Nav, som i bunn og grunn bestemmer hvor mye man er verdt, bokstavelig talt, ser på en som en lat forbryter som bare er ute etter lettjente penger. De fortsatte å kalle meg inn til møter, enten med veileder, eller foredrag der andre arbeidsløse også møtte opp, og fortalte meg hver gang at jeg måtte prøve hardere. Søke på jobber, gå på intervju, rett og slett skjerpe meg. Og hvorfor hadde jeg ikke psykolog, hvis jeg liksom var syk? Kanskje fordi det nesten ikke er noen med kommunal avtale, og alle andre koster alt for mye? Men jeg skaffa meg en jeg, som kosta 1000 kroner timen. Men da hadde jeg ikke råd til å gå ofte nok, og det var også feil. Men hjalp de meg med å finne en som ikke kosta like mye? Så klart ikke. Jeg prøvde å si at hvis jeg fikk mer tid og faktisk hjelp, så skulle jeg nok klare å jobbe mer etter hvert. Så ble jeg, som Inger, fortalt at jeg bare hadde ett år igjen på KVP. Men jeg fikk ingen grunn. Inger var den som fortalte meg at de hadde gått bak ryggen vår til legen og funnet ut at vi ikke hadde noen offisiell diagnose, og at det var derfor jeg ble behandlet med så mye nedlatenhet og forakt.
Korona kom, og vi fikk oss diagnosen, og gikk gjennom et behandlingsprogram på nettet, men det hjalp ikke for Nav. Så, livredd for å havne på sosialstønad igjen, sendte jeg e-post til Steinerskolen i Vestfold og fikk jobbe der som vikar til det ikke gikk lenger, deretter Ringshaug Skole. I mellomtiden prøvde jeg å få innvilget studiestøtte av Nav, men ifølge dem hadde jeg allerede studert for mye. Hva så om det ville hjulpet meg raskere inn i riktig jobb? Nei, bedre at jeg jobbet meg helseløs på skoler som ikke hadde råd til å faktisk ansette meg, for så å ikke ha annet valg enn å gå til Nav igjen. Presset, stresset og arbeidsmengden gjorde at jeg hadde angstanfall nesten daglig og gikk rundt i en mørk tilstand, uten noen tro på fremtiden. Spesielt da Ringshaug også sluttet å ringe meg tilbake, og jeg ble tvunget tilbake til Nav og sultebudsjett. Jeg måtte mase på dem i måneder til de endelig innvilget KVP igjen, men de hjalp meg ikke med å finne arbeidstrening, det måtte jeg gjøre. Så jeg sendte e-poster til mange skoler og fikk positivt svar på Oserød, men da det også ebbet ut i ingenting, fikk Inger meg inn på Montessori-skolen, hvor jeg jobbet så mye jeg klarte, til det ødela meg igjen. Da visste jeg at målet måtte bli 50% ufør, for dette gikk ikke.
Jeg begynte å undersøke muligheten, men ble fortalt at jeg da burde søke på AAP først, for å opparbeide flere beviser som ville hjelpe på ufør-søknaden senere. Hvordan det gikk har Inger allerede sagt. Og samtidig prøvde vi stadig å finne ut hvordan vi kunne komme videre med jobb. Du vet, det Nav liksom skal hjelpe med. Vi snakket med Karrieresenteret, som sa at vi burde få med Nav-veilederen vår på møte med dem, så vi sendte melding til veilederen vi akkurat hadde fått (hvor mange vi var oppe på nå har jeg for lengst gitt opp å telle, og denne gangen hadde de visst gitt opp privatliv, for han hadde fått oss begge som en pakkeløsning) og ba ham bli med. Han sa ja, og sammen med Karrieresenteret og Ingers nye Fønix-veileder satte vi dato og tid. Dagen kom, vi passet på å være ute i god tid, og vi satte oss ute i lobbyen for å vente på Nav-veilederen. Tiden for møtet kom, men det gjorde ikke han. Vi sendte melding og ringte, men fikk ikke svar. Hun vi skulle møte med sa til slutt at vi tre og hun fra Fønix bare kunne begynne, så de fikk vite hva vi tenkte mens vi ventet, så fortsatte vi å prøve å få kontakt med ham fra tid til annen. Ingen svar, så vi fant ut at det var poengløst å vente lenger. Inger, hennes Fønix-veileder og hun fra Karrieresenteret holdt et kort møte mens jeg ventet i lobbyen. Lenge etter møtet fikk vi en kort beskjed fra Nav-veilederen om at han ikke hadde hatt mulighet, men ingen unnskyldning eller faktisk forklaring. Etter alle de gangene de hadde kalt oss late og fått oss til å bevise at vi klarer å møte opp på avtaler. Da føler man seg ikke mye verdt. Vi prøvde likevel å sette opp et nytt møte, men fikk bare vite at det ikke var noen vits, for Nav kom ikke til å støtte studiene som nødvendigvis kom til å bli en del av planen til senteret, og fikk også vite at han nå bare var Ingers veileder.
Det siste de gjorde “for meg” var å søke meg inn på Velle, men det var for over et år siden. Jeg ble lei av å ikke høre noe, og ikke få annet svar på meldingene mine enn “vi må bare vente på at du kommer inn på Velle før vi gjør mer”, så jeg sendte til slutt melding og ba om et møte for å komme videre i prosessen for ufør. Møtet skjedde en måned senere, og alt hun sa var at hun ikke skjønte hvorfor Velle tok så lang tid. Jeg sa at alt jeg vil er å få ufør, og at Velle ikke er relevant for meg lenger, for jeg har, nok en gang uten hjelp, skaffet meg jobb på en skole jeg trives på, men kan fortsatt ikke jobbe mer enn 50%, og vet at det ikke kommer til å endre seg på lenge, om noen gang. Det hun sa var “Ja, men du kan ikke bli ufør uten å gå gjennom programmet på Velle, for de skal utbedre arbeidsevnen din.” Noe de aldri fortalte meg da de satte meg på venteliste. Alt de sa da var at Velle skulle hjelpe meg med å finne jobb, ikke at det starta prosessen helt på nytt, igjen. Jeg sa at den utbedringen har jeg holdt på med siden jeg kom inn i KVP-programmet, jeg har jobbet meg sykere og gjort alt Nav har bedt meg om for å bevise hvor syk jeg er, og nå mister jeg snart AAP og kommer ikke til å ha råd til å leve, så jeg trenger hjelp for å få det jeg har bedt om i alle år. Hennes svar: “Jeg vet det er frustrerende, men du må begynne på nytt, og da må du gjennom Velles program. Det er ikke jeg som bestemmer dette, det er en annen instans på Nav. Jeg skjønner bare ikke hvorfor de har brukt så lang tid uten noen forklaring.” Jeg holdt på å si at “jeg kan si det samme om deg, for du kunne mast på dem for lenge sida, og for ikke å snakke om holdt meg oppdatert om alt dette”, men jeg var nesten på gråten og kunne bare si enda en gang at jeg bare ville ha det jeg har jobbet mot i alle disse årene. Da først fortalte hun meg at jeg kunne gå gjennom en månedslang arbeidsavklaring, i motsetning til å først vente på at Velle skulle begynne prosessen som så ville ta over et år, og da ville jeg forhåpentligvis få ufør relativt snart. Jeg har mast om å begynne prosessen i over et år, men bare fått “vi må vente på Velle” som svar, uten videre forklaring, initiativ eller hjelp, og får vite nå at de heller kunne gjort dette i oktober, idet jeg skaffet meg jobb. Som om ikke det var nok, ble hun faktisk irritert over at det var alt jeg ville bruke møtet på, det ble jo altfor kort tydeligvis. Vel, kanskje dere skulle svart på meldingene mine da, eller gjort noe som helst. Dette var alt jeg ville. Nå er det vel bare å vente i uvisst lang tid på å få innvilget utbedringen jeg liksom har blitt meldt på.
Som dere kanskje merker, skriver vi her at vi gjorde ganske mye for å få jobb, og det stemmer. Problemet vårt har aldri vært arbeidsmoral eller stå-på-vilje. Problemet var at vi ikke hadde kvalifikasjoner til noe spesifikt, og vi hadde ikke motet til å søke på noe, eller selvtilliten til å tro på at vi kunne få eller beholde noen jobb. Vi var livredde for alt og alle, og konstant slitne, stressa og overveldet. Så vi visste ikke hvor vi skulle begynne engang. Etter at Velle og Fønix fikk oss inn på sporet med å jobbe med barn, hadde vi endelig noe å gå etter, i stedet for å lete i blinde. Derfor visste vi hva vi skulle jobbe for. Så det var én ting Nav gjorde riktig. Men det er også den eneste tingen vi kan takke Nav for gjennom alle årene vi har vært en del av det. Alt annet har vi måttet kjempe for. Og ironisk nok hadde vi ikke klart å kjempe for det vi hadde rett på uten Korona. Vi var et par måneder inn i vår første arbeidstrening da landet ble helt nedstengt, og vi ble bedt om å dra hjem og bli der til vi fikk beskjed om noe annet. Det var første gang i hele vårt liv vi ikke trengte å prøve å leve opp til noens press eller forventninger, vi kunne bare være. Det er første gangen vi ikke har følt oss udugelige, første gangen vi har kunnet slappe av, første gangen vi har kunnet fokusere på å bli bedre uten å hele tiden bli fortalt at vi ikke gjør nok eller riktig. Vi spilte Sims et par uker i strekk, til vi følte at vi kunne tenke og eksistere igjen, og da begynte vi å trene, meldte oss inn på DPS for å jobbe med angsten, og fant ut at vi faktisk trivdes alene og ikke måtte være med venner for å være verdt noe. Innen landet åpnet opp igjen, hadde vi fått mental og fysisk energi, samt motivasjon, til å kjempe mot systemet og gjøre det som trengtes for å komme dit vi vil og trenger. Uten Korona vet vi ikke hvor vi hadde vært nå.
I tillegg til å være frustrerende, har hele denne prosessen vært forferdelig forvirrende. Hadde Nav gjort alt de kunne fra starten av, det vil si hjulpet oss med å skaffe riktig dokumentasjon og gitt oss all informasjonen og alle tiltakene vi trengte, i stedet for å betvile og seigpine oss, hadde vi kanskje vært ferdig med prosessen nå, for flere år siden, og kanskje til og med mye friskere enn det vi er. Men på grunn av deres holdning om at alle er late kriminelle, har vi kostet dem mye mer penger og ressurser enn nødvendig, og vi har måttet kjempe for hvert minste lille skritt fremover. Etter alle disse årene har Nav egentlig bare gitt oss tre ting, og det er penger (under tvang), innmelding på Velle og Fønix, og vissheten om at jo sykere man er mentalt, jo hardere må man kjempe for å bli sett og hjulpet. Og det er helt forjævlig. Vi vet godt at vi ikke er de eneste som har blitt behandlet sånn av Nav. Noe må gjøres.
Folk!
Legg igjen en kommentar