Fra Arca til Monte del Gozo ca 14 km. + 4 km ekstra pga veiarbeid.
Ut på veien kl 07 Bare en liten søndagstur trodde vi. Men det ble 4 km ekstra pga omlegging av veien. Først var det eukalyptusskog før vi kom til flyplassen Lavacolla som vi måtte gå rundt. Vi nærmet oss nå urbane strøk. Videre til endemålet for dagen som var en enorm refugio i San Marcos eller Monte del Gozo. Plass til bortimot 1000 overnattinger. Her var første natt gratis. Det var åttemannsrom. Etter en time på ryggen og ferdig dusjet og klesvask unnagjort, fant vi ut at vi skulle finne en spiseplass for en liten feiring at nå var det bare ca. 5 km igjen til katedralen i Santiago.
Vi fant en hyggelig restaurant med god mat og godt drikke. Vi fikk i oss en hel flaske vin, så stemningen ble etter hvert ganske løftet. Så var det bare å sjangle seg til herberget å finne senga si. Og kanskje drømme om neste dags etappe som er den siste på denne forunderlige og spennende reisen vi har klart å gjennomføre i løpet av 4 uker.
25. dags vandring
Fra Arzua til Arca ca 19 km
Tross kort etappe i dag så ble det en tidlig start. Vi har blitt vant til å våkne ved fem, halv sekstiden hver dag. Kanskje fordi vi legger oss veldig tidlig. Gjerne kl ni, halv ti. Så totalt så blir det jo nok søvn. Ut kl 0600 og i bekmørket. Ca 2,5 timer i mørket gjennom enorme eukalyptusskoger. Det lukter himmelsk. Vi passere flere små landsbyer på veien til Arca. Vi er fremme i Arca kl 1115. Så det blir masse tid til avslapping. Jeg fant ut at håret mitt var litt langt så jeg tok en tur til frisøren. Her i byen var det visstnok ingen barer som hadde matservering, Men refugien vår hadde et fint kjøkken så vi handlet mat og lagde fiskemiddag. Ut på ettermiddagen tok vi en tur på byen for å leske oss med noe drikke. Vi fant en bar og kjøpte øl. TVen sto på. Plutselig kom det direktebilder fra New York. Dette var jo 11 september 2001! For en tragedie. Verden ble liksom snudd på hodet. Vi ble jo som alle andre svært oppskaket, men vi fikk faktisk sove ganske godt på tross av hendelsene.
24. dags vandring
Fra Palas de Rei til Arzua ca 29 km
I dag ligger vi lenge, en god natts søvn på en kjempefin refugio. Etter en lett frokost. Baguett fra dagen før, som er ganske seige, og smøreost eller syltetøy er standardfrokost etter hvert. Vi er i gang kl 0730. Ruslet gjennom nydelig landskap. Store eiketrær og annen løvskog som gir god skygge på vandringen. Etter hvert går terrenget over i lavere vekster og lyngheier. Etter den lille landsbyen Furelos som ånder av middelalder atmosfære begynner oppstigningen til Melide som er en forholdsvis større by. I dag hadde vi bestemt oss for å ta en kort etappe og stoppe i Melide for overnatting. Men underveis følte vi oss så fantastisk spreke at vi ombestemte oss og satte Arzua som endemål for dagen. Det betyr 15 km til. Når vi nærmer oss Melide hører vi nydelig musikk. Vi går over en liten steinbro og der foran oss er det en liten middelalderkirke hvor den skjønne musikken kommer fra. Ave Maria strømmer imot oss. Det er så vakkert at tårene lurer i øyekroken. Presten står på trappa og tar imot oss. Vi blir bergtatt av stemningen. Etter ukesvis med vandring og anstrengelser blir man transformert til et følelsesmenneske og blir veldig emosjonell. Vi setter oss ned inne i kirken. Til venstre for oss står en statue av Jomfru Maria, kledt i rødt. Det røde symboliserer Jesu lidelse. Laila begynner å gråte. Hun tar inn over seg sin yngste søster Sølvis lidelse. Hun sender sine gode tanker til henne. Dette var sterke vibrasjoner.
Etter kirkebesøket følger vi de gule pilene gjennom gamlebyen og finner en park hvor vi setter oss og spiser bocadillo con queso y jamon som lunsjmat. Ellers er Melide ganske kjent for pulperiarestauranter. De siste 15 kilometerne går ganske lett. Vi entrer Arzua og finner et herberge i enden av byen. Her er det ingen kokemuligheter så vi må finne en bar som serverer pilegrimsmeny som er rimelig, ettersom 4 uker på flyttefot har tæret på oppsparte midler. Litt urolig og avbrutt søvn uten noen forklarlig grunn den natten.
23. dags vandring
Fra Portomarin til Palas de Reis ca 24 km
Nok en tidlig start på dagen. Kl 0615 er vi på veien. Vi må så tidlig i gang for i det hele tatt å få en seng på herberget. Det har blitt en hel skare med pilegrimer på veien. De som klarer å gå minst 100 km vil kunne få Compostela i Santiago. Dermed vil det bli en gladiatorkamp om sengeplasser. Førstemann til mølla hvis man har intensjon om å overnatte på refugio. Alternativet er å overnatte på hostal eller pencion. Men det svir i en slunken lommebok. Det er lite igjen av pilegrimsmiljøet som vi har vært så glade i. Et fantastisk miljø med samhold og gode samtaler med interessante mennesker fra fjern og nær. Underveis passerer vi flere landsbyer. Etter ca 6 km et sted som heter Gonzar, her finnes refugio med kjøkken. Fire kilometer til så passerer vi Ventas de Naron hvor det også finnes refugio og en bar med matservering. Her var også skueplassen for de kristnes seier over muslimene i år 820. I dag har vi sjumilsstøvler på. Nesten ikke tid til å stoppe for å få oss en matbit. Vi gå 24 km i full fart. Vi har blitt uhyggelig spreke. Men det tærer på sener og muskler. Vi bestemmer oss for å ta det roligere de neste dagene inn til Santiago. Så får vi heller spandere hostal eller lignende hvis vi ikke får plass på refugier. Vi har god tid til flyet går. Det er et storslått terreng vi går igjennom i dag. Masse løvskog. Vi er tidlig framme i Palas de Rei, så vi får en fin soveplass på et ganske nytt og fint herberge.
Her får vi handlet mat i butikken og laget oss mat på herbergets fine kjøkken. Nå er det bare ca 60 km igjen til Santiago.
22. dags vandring
Fra Barbadelo til Portomarin ca 18 km
En kjempegod nattesøvn for oss begge fra kl 2100 til 0700. Vi finner ut at vi må dempe farten noe. Ellers kommer vi for tidlig til Santiago. (Flyet vårt går 16/9).Idag skal vi bare gå 18 km. Til å begynne med ligner naturen på det vi har i Norge. Senere følger vi en vakker sti omkranset av gamle eiker og kastanjetrær. Noen steder er det nesten som å gå i en tunell.
Etter hvert dukker de første eukalyptustrærne med sin umiskjennelige lukt. Vi prøver å finne et sted hvor vi kan få oss litt mat og en hvil, men det ser ut til å være vanskelig med maten. Vi går nå mye nedover og plutselig ser vi ned til Portomarin som er dagens endepunkt. Nå har vi virkelig blitt spreke. Portomarin er en by med ca 1500 innb. Den lå strategisk til i dalføret ved elven. Både Santiagoordenen, Tempelherreordenen og Johanitterordenen hadde sitt hovedkvarter i Portomarin. På begynnelsen av 1960 tallet ble det bygget en demning for elektrisitetsforsyning. Dermed steg vannstanden og byen måtte flyttes oppover i dalsiden. Viktige bygninger som kirker ble demontert stein for stein og satt opp igjen på trygg grunn. Vel fremme i byen finner vi en internettkafe. Vi får mange hyggelige hilsener hjemmefra. Og vi sender E mail tilbake med rapport om hva vi har opplevd underveis. I dag føles det som om vi ikke har gått i det hele tatt, så spreke har vi blitt. En fin refugio med masse pilegrimer. Men veldig varmt om natta.
21. dags vandring
Fra Triacastela til Barbadelo ca 22 km
I dag starter vi alene i mørket opp igjennom skogen. Hadde det vært hjemme så tror jeg kanskje at vi hadde vært litt skvetne. Det er ganske underlig å gå her alene. Vi passerer etter hvert bondegårder. Når man går her som pilegrim så føler man seg beskyttet på en spesiell måte. I året 2001 som vi gikk var pilegrimer nesten hellige for folk vi kom i kontakt med. Dette har kanskje endret seg med årene, ettersom pilegrimsvandringen har økt ganske kraftig år for år. Vi får høre at vi som par er spesielle, ei jente forteller oss at hun får energi av oss. Det er ikke så mange par på veien her. Det har også forandret seg radikalt ettersom årene har gått. Vi passerer etpar tre små landsbyer før vi kommer til Sarria som er en større by. Den gang ca 12500 innbyggere. Her bevilger vi oss et godt måltid. Det er ikke lurt å spise seg veldig mett når man skal gå videre, men vi fant ut at vi tok sjansen siden det bare var 3 km igjen til dagens endemål Barbadelo. Sarria er også et populært startpunkt for pilegrimer som ønsker å få sin Compostela (Credential) i Santiago. Det kan man få når man har gått de siste 100 kilometerne inn. Distansen fra Sarria til Santiago er litt over 100 km. Pilegrimsleden gå gjennom gamlebyen og er godt merket. Galicia er som en grønn oase, i motsetning til mesetaen . Etter godt og vel en times vandring er vi framme i Barbadelo. Stedet består stort sett bare en kirke og en refugio. Ingen butikk eller bar her. Men heldigvis hadde vi proviantert i Sarria så vi kunne lage oss mat på refugiets kjøkken. Det var et litet refugio med 22 senger. Men vi hadde en særdeles koselig ettermiddag og kveld med hyggelig selskap av de andre pilegrimene. Antall pilegrimer hadde økt betraktelig etter hvert som vi nærmet oss Santiago. Særlig etter Sarria. Vi gikk til messe om kvelden. En utrolig fin opplevelse. Hvor pilegrimer fra forskjellige land kunne komme med sine vitnesbyrd. En kirke for alle uansett tro eller tvil
20.dags vandring
Fra O Cebreiro til Triacastela ca 21 km.
Ned fra fjellet om morgenen kl 07. Tåken lå under oss nede i dalen. Det så ut som en innsjø med øyer som stakk opp over vannflaten. Har aldri sett maken! På toppen av dette kom sola fram over åskammen i øst. Helt utrolig vakkert. For en fin start på dagen. På vandringen nedover passerte vi tåkehavet som lettet etter hvert som sola fikk overtaket. Etter ca 4 km ser vi en imponerende bronseskulptur. Det forestiller en pilegrim som vandrer i motvind og skuer utover det fantastiske landskapet som han skal vandre gjennom.
Plassen heter Alto de San Roque. Etter ca 7 km vandring går det bratt oppover igjen til Alto de Poio som er så høyt oppe som 1337 moh. Her oppe har vi en fantastisk utsikt over det galiciske frodige landskapet. Her fant vi også en bar hvor vi fikk oss noe å spise. Deretter bar det nedover gjennom små tettsteder ned til Triacastela som er målet på dagens vandring. Triacastela betyr «Tre slott». I dag finnes det ingen av disse slottene tilbake. De ble ødelagt i krigen mot normannerne og vikingene på 900 tallet. Vi ble enige om at vi i dag skal bevilge oss å ligge på hostal. Det er fint å være for seg selv innimellom. Dette er også dagen da vi skal ta farvel med Juan fra Barcelona som vi har hatt selskap med siden Fromista. Det var ganske vemodig for Juan var en veldig spesiell og fin gutt med mange kloke tanker til å være så ung. I kveld går vi i messe.
19 dags vandring
Fra Villafranca del Bierzo til O Cebreiro ca 29 km
I dag skal vi gå ca 29 km med ca 800 høydemeter. Grøss og gru. Heldigvis driver Jesus Jato med bagasjetransport til O Cebreiro. Så Laila sendte sin ryggsekk og tok litt vekt fra min oppi hennes. Vi får frokost og kommer oss ikke avgårde før 0715. Det er bra for da har det begynt å lysne.Det er to alternative ruter de første kilometrene.
Vi valgte kanskje feil for de første kilometrene går på en sterkt trafikkert motorvei. Sammen med oss tar også Gunnar, en svenske den ruta. Han bor i Stavanger i et kollektiv med kone og to barn Vi ser til venstre for oss høyt oppe i lufta at de holder på å bygge en ny motorvei over hodene våre. Men det hjelper ikke oss nå. Laila hadde en litt ubehagelig drøm i natt. Hun drømte at jeg forlot henne på caminoen. Jeg hadde også litt ubehag i mine drømmer. Derfor er vi ekstra forsiktig tatt i betraktning den tette biltrafikken. Etter ca 10 km kommer vi til Trabadelo. Her forenes vi med den alternative ruten. Her er det også på tide med en matbit og kaffe. Dette er en ganske tøff etappe. Men heldigvis så er sekken til Laila sendt videre med Jato , så hun føler seg som om hun har vinger. Utrolig hvor spreke vi har blitt. Hun har også tatt på seg joggesko istedenfor fjellstøvler. Det gjør også sitt til at vandringen går lettere. Hun føler at hun slipper noe fra seg på caminoen. Og da er det ikke bare snakk om kilo og fysiske ting. Kanskje blir man bedre rustet til å takle vanskeligheter etter en slik utfordring som en slik langvandring er. Fra Trabadelo følger vi den gamle N-VI som nå blir brukt til lokaltrafikk. Etter hvert passerer vi Ambascasas, Vega de Valcare, Ruitelan og Herrerias. Herfra går stien oppover. Etter en km tar stien av ned mot elva valcare. Vi krysser elva på en steinbro. Herfra begynner en 2 km bratt stigning fram til La Faba. Veien er belagt med store steinheller. Fra La Faba fortsetter klatringen oppover i ennå 2 km. Det er masse røsslyng som følger oss oppover til Laguna de Castilla. En km til så er vi i Galicia. Her står det en merkestein som sier at vi er på grensen mellom Castilla og Galicia og at det er 152 km til Santiago. Galicia er den siste regionen vi går gjennom. Santiago er er hovedstaden i Galicia En kilometer til med klatring så er vi framme i O Cebreiro. Vi er faktisk blant de første. Det er et stort herberge her med køyer i en kjempestor sal. Vi finner oss en køye hver. Finner dusjen. Det er deilig med dusj etter all klatringen og masse svette. Det er etpar spisesteder her så vi får oss et godt velfortjent måltid. Litt sightseeing på det lille stedet. En pallozo er bevart her som museum. Det er et ovalt steinhus med halmtak. Det er en antikk arkitektur fra keltisk tid. Her inne bodde mennesker og husdyr sammen.
18. dags vandring
Fra Molinaseca til Villafranca del Bierzo ca 30 km
I dag starter vi på asfaltvei gjennom ganske flotte villastrøk. Å gå på asfalt over lengre strekninger er ikke optimalt for oss. Det er to alternative ruter til Ponferrada. Vi velger hovedleden som går i en rundtur i byen. Etter ca 4 km kommer vi til Campo. Videre 4 km så er vi i Ponferrada. Den er en forholdsvis stor by ca 55000 innb. Her får vi vår første kaffekopp for dagen da er kl 10. Tempelridderborgen i Ponferrada er et imponerende byggverk fra 1100 tallet og klassifisert som et nasjonalmonument. Vi forlater den gamle bydelen i Ponferrada over Jernbroen Pons Ferrata som ga byen navnet og kommer inn i den moderne delen av byen. Den ble bygget i 1082 med jernrekkverk for pilegrimer. Bierzoregionen rundt Ponferrada har vært og er en rik region. Vi passerer flere små landsbyer underveis til Villafranca del Bierzo. Men mest av alt går vi forbi kilometervis med vingårder. Vi føler at dagen er lys i dag og vi føler trang til å synge. Vi synger sanger som vi har et nært forhold til. Lite aner vi at legen Ricardo som vi sov i teltet med fra Brasil går bak oss og tar opp sangen på en liten båndopptaker. Når vi slutter å synge kommer han opp til oss og spiller av sangene. Litt av en overraskelse. Det var ikke så vanlig med slike duppeditter i år 2001. Bierzaregionen skal etter sigende produsere ekstraordinært gode viner. Noe asfaltgåing på slutten av dagen, men vi var i god form så det gikk bra. Villafranca er en mellomstor by ca 3000 – 4000 innbyggere. En gammel by som vokste kraftig ifm de økte pilegrimsvandringene på 1100 tallet. Den lå strategisk plassert med kryssende elver og veier. Så den tiltrakk seg handelsmenn fra mange land. Derav har den fått navnet. Villafranca betyr «utlendingenes by». På venstre side ved inngangen til byen ser vi Iglesia de Santiago. Den ene porten kalles «tilgivelsens port» Puerta de Perdon. Straks bortenfor finner vi herberget som vi har tenkt å overnatte i, og som vi har hørt om. Vi er litt betenkt ved første øyekast. Det ser ut som om tilfeldighetene råder. Bord og benker laget av grove materialer. Men oppe i alt dette er det at Jesus Jato og hans familie regjerer. En fantastisk gjeng. Her blir vi servert Quiemada en drikk som herren i huset lager selv. Sterke saker! Vi er mange pilegrimer samlet her. Alle har hørt om Jesus Jato og Ave Fenix som herberget heter. Det påstås at Jesus Jato har legende hender, så alle pilegrimer som har plager enten psykisk eller fysisk vil bli behandlet, mot en liten skjerv. Her blir det etter hvert dekket opp med middag på det store langbordet til middag for alle gjestene. Om kvelden arrangeres det Ildvannsfest «Fiesta aqua del Fuerro» etter et gammelt rituale. Det er et rituale med bønn til høyere makter om. å beskytte pilegrimene. Til slutt får hver og en av oss ta en slurk av væske som visstnok skal rense sinnet.
17. dags vandring
Fra Rabanal del Camino til Molinaseca ca 25 km
I dag fikk vi frokost på refugiet, en pangstart på ferden videre. Dette refugiet kan anbefales. Ut i løypa kl 0700. Ferden går videre oppover i det vakreste landskapet på hele turen ifølge Laila. Vi skal opp til 1504 moh som er det høyeste punktet på Camino Frances. Etter ca 6 km passerer vi Foncebadon som i tidligere tider var en viktig stasjon for pilegrimer som var på vei over fjellet. Nå var den nærmest for en spøkelsesby å regne. Forfalne bygninger overalt.
Etter et par timers gange kommer vi til Cruz de Ferro. Her står det en høy stolpe med et kors på toppen. Rundt stolpen har det samlet seg opp en anselig haug med steiner som pilegrimer hadde lagt fra seg som en symbolsk handling for å legge fra seg synder og sorger. Mange hadde også skrevet brev som ble plassert oppe på steinhaugen. Vi hadde også tatt med oss en stein som vi la i haugen sammen med tusenvis av andre. Kanskje kunne det skje under, hvem vet. Videre gikk veien over berg og dal og nydelig grønnkledte åser. Vi passerer Manjarin som viser seg å være en forlatt landsby. Her er det mulig å få et stempel i pilegrimspasset fra en som livnærer seg på å serve pilegrimene med kaffe og et og annet. I dag har Laila virkelig fått opp dampen. Ikke vondt noen steder. Jeg hadde mitt svare strev med å holde følge. Caminovandring er helsebringende både for kropp og sjel. Neste lille landsby er El Acebo. Også ganske forfallen. Men i det minste en mulighet for å få noe å spise. Målet for dagen er Molinaseca. Men før vi kommer dit passerer vi enda en landsby Riego de Ambros. Her har de begynt å restaurere noen hus. Antagelig fordi pilegrimstrafikken har begynt å øke, så det er mulig å spe på inntektene med overnatting og også servering. Vi har i dag gått ca 900 høydemeter nedover idet vi ankommer Molinaseca.
Det er tydelig å merke at varmen har økt i takt med antall høydemeter vi har gått nedover. Derfor smakte det særlig godt med en øl i første bar. Slitne og lenge siden vi hadde spist ble det fort en litt oppløftet stemning etter en øl. Vi hadde 500 m igjen til vår overnatting så Laila bestemte seg for å gå barbeint den siste biten til stor munterhet. I natt skal vi ligge i telt. Refugiet har satt opp store telt i hagen. Vi skal dele teltet med Juan fra Barcelona og Ricardo fra Brasil, to unge menn som vi har hatt god kontakt med underveis. Vi fryktet litt at vi måtte dele telt med « snorkeren fra Madrid» men heldigvis så fant han en annen refugio. Det skal sies at teltet lå i en litt skråbakke, så Laila som lå nederst fikk det litt trangt i løpet av natta.
