24 august 2001                        7. dags vandring

                            I dag skal vi vandre til Belorado. Det er ca 22 km.

I dag kommer vi litt sent i gang. Nonnene har sitt morgenrituale før de kan låse opp porten til verden utenfor murene. I dag ser det ut til at pilegrimsleden går ved siden av bilveien store deler av strekningen. Det er en morgen med tjukk tåke. Det er en ren nytelse å gå i den temperaturen. Da går kilometerne unna. Vi stoppet i Granòn etter ca 4 km for å få oss morgenkaffe og noe å bite i. En croissant og kaffe på en koselig kafe sammen med andre pilegrimer var ikke å forakte. Etter hvert som tåken lettet og solen overtok arenaen ble varmen påtagelig.  Vi traff Aurora fra Barcelona underveis. Hun var skuespiller. Hun kunne samtale om det meste. Om vikinger, om Colombus,  og mange forskjellige emner. Hun hadde også en flott sangstemme. Hun framførte nydelige madrigaler fra Castilla. Vandringen går mye lettere når man har et så givende selskap. Horisonten blir så mye videre.  Varmen ble etter hvert veldig intens, så det var ekstremt deilig å komme fram til Belorado. Hvor vi ble mottatt av et fantastisk vertskap på refugiet.

I dag var vi ute og gjorde innkjøp og laget maten på kjøkkenet i herberget. Vi gikk i messe i kirken ved siden av refugiet. Der fikk vi vår første velsignelse. Det var en spesiell opplevelse å bli velsignet i en katolsk kirke. Alle pilegrimene ble kalt opp til alteret og ble velsignet. Dette foregikk på fransk, spansk og engelsk. Den natta ble ganske heftig. Det må være fiestatid over hele Spania, natta lang.

22 august 2001                        5. dags vandring

              Dagens etappe. Den går fra Logroño til Najera en strekning på 26 km

Som vanlig er vi våkne og oppe før klokka er 0600. Selv Laila føler seg noe bedre. Vi får i oss litt mat i det fine kjøkkenet. En liten baguett med syltetøy og en kopp kaffe så er vi klare for dagens gjøremål. Etter å ha passert gjennom byen kommer vi til et flott parkområde med en stor innsjø hvor lokale sportsfiskere holder til. For meg som er gammel fiskekjenner ser det ut til at det er mest karpe. Her er det også enorme vindrueområder. Riojavinen er jo blant de beste man kan få. Her er bla Bodega Montecillo. Etter ca 10 km får Laila problemer. Turen i går har satt sine spor. Vi klarer å komme oss til en liten by som heter Navarrete. Da hadde vi gått 12 km. Før vi kommer inn til byen passerer vi en stor åpen plass med vel bevarte ruiner. Dette ble visstnok grunnlagt i 1185 og var et hostel og sykehus for pilegrimer, samt en kirke.

 Vi hadde bestilt rom på  hostal i Najera. Så det ble buss fra Navarrete og dit. Najera er en litt større by. Den ligger plassert på begge sider av elven Najerilla forbundet med en vakker romansk bro.

Vi installerte oss på hostalet. Her var vi heldige. Det var nemlig et stort badekar på rommet. Jeg tror ikke det var mye varmtvann igjen til de andre gjestene etter at Laila hadde badet og badet hele kvelden. Jeg tror varmen og utsondring av svette har ført til saltmangel i kroppen. Så vi prøver å få i oss salttabletter og selters. Får håpe det hjelper.  Vi finner en trivelig bar som har Merluza (lysing på norsk) på menyen. Det er topp.

.                                                      

23 august 2001                        6. dags vandring

              Dagens etappe går fra Najera til Santo Domingo de la Calzada 21 km.

Vi står opp kl 0500  og kommer oss avgårde ved 6 tida. Det er deilig å komme seg ut mens temperaturen er på sitt beste. Det ser ut til at søvnen og badekarterapien dagen før har gjort underverker for Laila er i storform. Vi går forbi klosteret Santa Maria de Real før vi kommer ut av byen. Veien går oppover gjennom furuskog og landbruksland hvor det er kunstig vanning. Som ikke var så utbredt i 2001. Etter ca 6 km kommer vi til en liten landsby som heter Azofra. Hvor det lever et par hundre innbyggere. Men pilegrimsleden som går gjennom stedet gjør nok at det er mer liv og røre der enn det ellers ville ha vært.

Vel fremme i Santo Domingo fant vi et kloster Abadia Cisterciense Nuestra Senora de la Anunciacion som tok imot pilegrimer for overnatting. Vi syntes det var en sjelsettende opplevelse å få overnatte i  et nonnekloster. Jeg fant ut at det var veldig god akkustikk i kjøkkenet der. Så jeg begynte å synge  DOGGDRÅPEN ( en religiøs sang av Gunnstein Draugedalen) Etter hvert kom flere nonner og hørte på. Og de applauderte ivrig når sangen var ferdig. Det skal tilføyes at dette er en svært melodiøs og melankolsk melodi. Det er slike opplevelser som sitter spikret for all ettertid.

Eg er berre doggdråpen liten og veik ,som skjelvande ligg på eit blad             Eg lever ikke lenger enn morgonen ut så driv eg frå land og fer av.          Du skapte meg herre og gav meg eit kall, til arbeid i vingarden din.      Sjå doggdråpen blenkjer når lyset slepp inn. I guddomens prydnad han skin

Eg lever i nåde og tryggleik hos deg frå dagning til kveldssola sig.  Dei strålar du sender er varme for meg, til hjelp på den mørke stig.  Eg veit eg må falle til jorda eingong når bivrande vind tek me bort.   Då reiser eg heim til det himmelske land, og takkar for alt du har gjort.                                                                                                                                                                                           

21 august 2001                              4. dags vandring               

Dagens etappe er på ca 28 km og går fra Los Arcos til  Logroño

Vi kommer oss opp kl 0530 for å kunne nyte godt av en forholdsvis kjølig morgen. Og for å slippe den verste varmen senere på dagen. Idet solen er i ferd med å stå opp kommer en gjeter med en kjempestor saueflokk ned fra høyden. Det er bare å nyte slike stunder.

I neste landsby som heter Sansol får vi oss en kaffe. Vi treffer på to gutter den ene fra England den andre fra Irland. Laila fotsonet han fra Irland. han hadde visst noen problemer. Da er det godt å få litt omsorg. I Viana etter 20 km vandring skilles vi fra Far og Datter fra Australia. De har bestemt seg for å overnatte der. Vi vil vandre videre til Logroño ca 10 km til. Et dristig valg i den sterke varmen.

Nå kommer vi inn i provinsen La Rioja som er viden kjent for sin produksjon av kvalitetsvin. Logroño er hovedstaden i denne provinsen. Det er litt langt på dagen. Sola brenner nådeløst fra skyfri himmel. Det er helt vindstille. Etter 6-7 km får Laila nesten heteslag. Vi finner litt skygge under en olivenbusk, der legger hun seg. Vi har ikke noe mer vann så det blir nesten kritisk. Etter en halvtime i skyggen fra busken, finner hun ut at vi skal gjøre et forsøk på å komme videre til et sted hvor vi kan få litt vann. Vi nærmer oss utkanten av Logroño her kommer vi til et hus hvor det er folk.

En mann kommer ut og ser med en gang at her er det om å gjøre å få i den dama masse vann.  En reddende engel. Logroño er hovedstaden i regionen La Rioja også vinhovedstad. De finnes en liten smal gate her hvor tapasbarer og restauranter ligger tett i tett. Dette er verdt et besøk. Veien fram til byen går bra. Vi finner refugiet som ligger sentralt i gamlebyen.  Det er et stort refugio med fint kjøkken hvor vi lager mat. Kanskje ikke gourmetmat, men det smaker himmelsk etter dagens strabaser. Det er fantastisk å dele kjøkken med mange forskjellige mennesker fra andre land og verdensdeler. Det er mange eksotiske retter som kommer til syne for en nordboer. Det er også et lite basseng i hagen hvor vi får kjølt bena, før vi tar kvelden. Laila føler seg dårlig hele natta. Den turen fra Viana til Logroño i 37 graders varme var nok ikke det smarteste vi har gjort.

20 august 2001                        3. dags vandring

                            I dag går turen til Los Arcos. En strekning på ca 21 km

En godnatts søvn gjør underverker. Det er veldig stille hele natten til tross for så mange mennesker samlet.  Vi starter tidlig idag  kl 0600 Vi går i mørket fram til ca kl 0730. Etter etpar km deler stien seg og vi kan velge hvilken rute vi vil ta.

Den vi velger er tydeligvis

ikke den lureste.  Vi kommer ganske høyt til fjells. Ingen andre ser ut til å ha valgt denne ruta, Vi misser den lille landsbyen hvor vi skulle få oss kaffe og en matbit. Resultatet blir at Laila får hodepine pga koffeinmangel og for lite vann. Det var aqua potable i en fontene, men det smakte ikke godt. I tillegg får hun store gnagsår. Så dagens vandring blir en prøvelse for henne. Stien går langsmed kjempestore kornarealer så det er tydelig at vi er i et jordbruksområde. Vi går gjennom en ganske lang trang gate fram til et torg og litt videre hvor vi finner et kommunal refugio. Der finner vi hver vår køye. En liten hvil så går vi og titter på byen. Der er det okseløp i gatene! Ikke vår favorittunderholdning, men spanjolene var veldig engasjerte. Vi hadde en fin stund i den store kirken. Her var det kjølig og deilig. Samtidig fikk vi overvære en messe. Vi forsto ikke så mye av innholdet, men det var en fin høytidsstund for oss allikevel. Til slutt hilste alle på hverandre. Det var visstnok en gammel tradisjon for å vise vennskap. Tilbake på herberget får Laila tilbud om massasje som hun takker ja til. Det var en svært fornøyd kone som kom tilbake. På kvelden spurte en flokk spanske ungdommer som overnattet på herberget om vi ville spise med dem. De skulle lage spansk mat. Det takket vi jo gladelig ja til Det ble et nydelig måltid med kjempehyggelige ungdommer som verter. Suppe fra Baskerland.

Resten av natta var ikke like bra. Det var fiesta i byen som varte helt i de små timer. Det ble minimalt med søvn.

Fra Pamplona hadde vi beregnet å gå til en by som heter Puenta la Reina (Dronningens bro) en strekning på ca 20 km.

Vi hadde bestemt oss for å starte vandringen tidlig om morgenen for å unngå den verste varmen utover dagen. Nå var det bare å finne den første gule pila. De gule pilene skulle være våre veivisere hele veien til Santiago. De sto malt på stolper, trær, hushjørner, i gata og ellers overalt hvor det var nødvendig for vandreren å finne veien. Vi starter kl 0630 med en nybegynnertabbe. Ikke hadde vi spist eller drukket noe som helst før vi startet. Og ikke sørget vi med å ha med vann og noe å spise på underveis. Det var mandag så alt av butikker var stengt. Slik var det i Spania på den tiden. Vann i store mengder er viktig når man skal utsette seg for store anstrengelser over lengre tid i slik varme. Vi fikk en bratt lærekurve. Vi var ikke de eneste som gjorde samme tabben. Det var skiftende terreng og underlag på turen.

Snart kom vi opp mot tilgivelsens høyde , (Alto de perdon ) hvor det var montert opp et pilegrimsfølge med mennesker og dyr laget i stål med en patina av rustbelegg. Utenfor en liten landsby treffer vi en kar som sitter og koser seg med en matbit. Det viser seg at han er en tysk pilegrim. Han skjønner at vi ikke har noe å spise så han deler med oss det han har. Det er det man forbinder med å være på pilegrimsvandring. Man deler med hverandre!! Vi passerer et par små landsbyer før vi når dagens mål. I den ene landsbyen er det en bar hvor vi får vi kjøpt en bagett før vi entrer Puenta la Reina. Da er klokka blitt 1430.

Vi fant fram til et herberge hvor det var et par ledige køyer. Det var et åttemannsrom. Her ble vi kjent med to pilegrimer som hadde kommet helt fra Australia. Det var far 74 år og datter 45 år. Faren fortalte oss at han hadde kommet litt i krangel med en tysker om hvem som skulle ha underkøya. Men som han sa tilslutt: «I did not mention the war.». De var gamle nok til å ha opplevd å stå på hver sin side i 2. verdenskrig. Heretter omtalte vi han som: I didn`t mention the war. Pilegrimsånden er nok ikke helt på stell bestandig. Det er jo ment å være en tilgivelsens vandring. Det er ganske hyggelig å være på herberger, man treffer mange kloke og reflekterte mennesker fra mange forskjellige land. Men som har vandringen felles. Mange forteller om hvorfor de er nettopp på denne veien. Det kan være ting i livet som kan ha vært vanskelig og som man kanskje kan få klarert ut noe av gjennom å slite seg litt ut hver dag. Mange går alene og får mye tid til å tenke og meditere. Kommunikasjonen med omverdenen og hjemmet var svært begrenset den gangen. Noen hadde mobiltelefon som kun ble brukt i nødsfall pga veldig høy pris. For å sjekke hva som foregikk i verden måtte man måtte oppsøke såkalte internettkafeer underveis. Der kunne man logge seg på få se nyheter fra omverdenen. I Puenta la Reina møtes fire pilegrimsveier fra Frankrike og Nordeuropa, og smelter sammen til det som vi i dag kaller for Camino Frances som fører oss videre til Santiago de Compostela eller kanskje til og med til Cabo Finisterre

 Å sove på åttemannsrom med fremmende er ikke alltid optimalt. Det blir liksom litt for privat, det er bedre med større rom med mange køyer hvor man liksom bare blir en liten brikke.  Men vi sov greit der.

                                                         Første vandring år 2001

              Fra Pamplona til Santiago de Compostela en strekning på ca 750 km

Datoen er 17 august 2001. Flyturen går fra Gardermoen til London videre til Madrid. Derfra til Pamplona. Vi hadde regnet ut at vandringen ville ta ca 4 uker. Jeg hadde utsatt sommerferien pluss noen dagers avspasering til vandringen. Laila drev sin egen praksis så hun kunne bestemme tidspunktet på ferien sin selv.    

På den tiden var det ikke bare å gå på nettet og booke flybilletter. Det var det reisebyråer som tok seg av. Flyreisen gikk over all forventning. Vi var jo litt flyredde begge to så det var ingen selvfølge at det skulle ende så bra. Vi hadde ikke bestilt noe som helst av overnatting. Men vi fant fram til en skole i byen som var forbeholdt pilegrimer. Litt underlig at en hel skole var satt av til pilegrimer. Men etter hvert skjønte vi at vi var ikke alene om å gå pilegrimsveien til Santiago. Faktisk kom det mennesker fra hele verden. Der var det rigget opp køyesenger i tre høyder i en svær gymsal. Vi var dødstrette etter å ha sittet i helspenn i mange timer.  Men før vi kunne legge oss, måtte vi igjennom en registreringsrutine for å kunne få pilegrimspass. Det må man ha for å få lov å overnatte på pilegrimsherberger. Det var mange spente pilegrimer in spe fra mange land som skulle registreres. Det var ca. 100 køyesenger og de aller fleste var opptatt. Vi sov hele natta uten å bli frustrert over snorkelyder og andre lyder. Pamplona er en forholdsvis stor by som ligger oppunder Pyreneene i regionen Navarra. Den er i moderne tid mest kjent for okseløpet som går gjennom byen årlig. Den er også kjent for oss gjennom Ernest Hemingway sin roman, «Og solen går sin gang» Bokens hovedperson besøker Pamplona for å overvære okseløpet. Han har også blitt beæret med en statue som står utenfor tyrefekterarenaen «Plaza de Toros»

Arne Aakermanns bok «Veien til Santiago de Compostela» viste seg å være en kjempegod guide for oss. Både når det gjaldt selve veien og overnatting. Ja til og med hvor vi kunne handle mat og steder å spise.

Forberedelse til pilegrimsvandringer

Første forsøk på å få noe ned på papiret av det vi har opplevd gjennom 23 år i langvandringens verden. Vi, det er Laila min kone, og meg Rolf.

                        Opptrening før alvoret tar fatt.

Den første spire til å starte med pilegrimsvandringer i Sør-Europa kom gjennom Sidsel Glad som var en nabo på Solstad som ligger i Larvik kommune, hun hadde foretatt en vandring på den spanske pilegrimsveien Camino Frances som den blir kalt, samt en bok skrevet av Arne Aakermann om pilegrimsvandring i Spania. Jeg må jo også tillegge at jeg lenge hadde hatt en fasinasjon for Spania gjennom mitt sjømannsliv sammen med trivelige spanjoler. Det var i år 2000 at vi bestemte oss for å ta skrittet ut i det ukjente, spennende eventyret. Vi var da 60 og 54 år. Grunnlaget for å starte på et så stort prosjekt var ikke helt optimalt. Jeg hadde noe grunntrening gjennom jobben og innefotball. Laila hadde minimalt med trening. Jobben hennes var ganske stillesittende. Men hun har tæl og viljestyrke skulle det senere vise seg. Forberedelsene vi gjorde var gåturer i nærområdet med ryggsekk lastet med tunge bøker og annet som hadde vekt. Det kunne være fram og tilbake fra Solstad til Helgeroa med vekt i ryggsekken eller opp til Lauvesetra fra Lovisenlund. Slitne ble vi, men det var også en sterk tilfredsstillelse og utfordre seg selv. Godt og vel 20 km pr dag var et minimum vi måtte klare under treningsperioden. Vi ble etter hvert godt kjent i kroker og kriker i Vestfold. Det var mange nye steder som vi knapt hadde hørt om.  Det er kyststier, turistløyper og pilegrimsruter.

 At det ble pilegrimsvandring som fattet vår interesse var nok etter at vi hadde lest oss litt opp på det, at det synes som om det var et stort fellesskap med vandring som delmål for mange. Og at rutene var godt merket Det religiøse aspektet er svært viktig for mange pilegrimer. Vi var ikke helt der, men det kunne være spennende å få et innblikk i en ny og ukjent verden. Man blir ikke dummere av å utvide horisonten. Kanskje tvert imot.

Vi gjorde en vurdering at vi ville bestemme oss for å ta vandringsstaven fatt i August 2021. Da var jeg 61 år og Laila 55. Så det var på tide å virkeliggjøre drømmen vi hadde. Kanskje det var min drøm som var sterkest. August valgte vi fordi vi trodde kanskje den verste varmen hadde gitt seg i Spania. Aug 2001 valgte vi fordi vi da hadde mer enn et år på oss til å få opparbeidet et bedre utgangspunkt for en slik strabasiøs utfordring. Men det betinget at vi var nitidige og samvittighetsfulle med treningen det neste året. Jeg tok til og med flere spanskkurs på AOF for å være godt forberedt på hva vi kom til å møte. Senere tok Laila franskkurs for å forberede oss på pilegrimsvandring i Frankrike.

Vi hadde noen år tidligere syklet fra Gol til Stavern via Austbygda i Tinn med sykler uten gir, samt at vi også syklet Rallarvegen fra Haugastøl til Flåm. Så vi hadde på en måte bevist at vi hadde en form for stayerevne som kan være en god egenskap å ta med seg når en skal ut på langvandring.

Det å planlegge et slikt prosjekt er ikke bare det fysiske aspektet. Men like mye logistikk mht reise til startstedet, og dag for dag vandringer og overnattinger. Hvor mye vekt orker vi å bære på ryggen. Hva med størrelsen på ryggsekken? Hva skal vi ha av klær? Hva med mat på dagsetappene? Ikke minst fottøy. Mange uklarheter som måtte utredes, før vi kunne starte eventyret. Tida gikk fort fram til august 2001. Vi hadde underveis klarert ut de fleste spørsmål og uklarheter og følte oss så godt forberedt som vi kunne. Men spenningen i kroppen var der. Vi var jo ikke akkurat ungdommer.