Det er sommer, lørdag. 8 juli. Jeg sitter og skriver mitt aller første innlegg på min nye blogg kl 02:20. Jeg er stiv i beinene etter å ha sittet i senga med bena i kors, og ukomfortabel i hodet og nakken etter å ha lent mot senga, som at jeg slipper å ha bena i kors. Jeg tenker, akkurat slik jeg pleier å gjøre, bare at denne gangen har jeg en plass å skrive tankene ned.
Hei, mitt navn er Vera Wendigo, men dere skjønner kanskje at det ikke er mitt ekte navn (hvis noen i det hele tatt leser dette). Jeg kommer ikke til å si alderen min, fordi det er dere smarte nokk til å finne ut selv, og dessuten bryter det nettvett regler. Det siste jeg vil si før jeg graver i de juicy detaljene, er at jeg er et nokså ustabilt menneske (om du i det hele tatt kan kalle meg det), og jeg har på Ingen måte lyst til å påvirke noen negativt. Hvis du leser om noe som jeg har gjort, og tenker at du vil gjøre det selv, please slutt å lese bloggen min! Eller hvertfall tenk deg litt om. Jeg er ikke perfekt, det er det ingen som er, og med dagens generasjon blir vi bare rarere og rarere.
Nå, biter vi i den deilige brødteksten: etter høst blir det videregående. Jeg har fått plass på helse og oppvekst i Valdeverus (falskt navn). Jeg vet ikke hva jeg synes. Søkte jeg på det selv? Ja, men det var mest fordi ingenting annet i Valdeverus var noe serlig fristende, og jeg er ikke klar til flytte ut, selv om jeg har veldig lyst. Grunnen til at jeg har veldig lyst til flytte er fordi jeg har lyst til å utforske deler av meg selv som jeg føler ikke er helt akseptert i Valdeverus. Valdeverus er en liten kommune og bygdatrollet preger hver krik og krok. Ikke nokk med det, men så har jeg lyst til å skaffe meg nye venner. Jeg syns at det å flytte virker som en ny start sosialt sett, og at jeg får sjansen til å uttrykke meg selv uten å være så bekymret over det forjævlige bygdatrollet. Og kanskje finne kjærlighet ut i byen virker også litt spennende, spesielt siden jeg er homo, og at det å date i Valdeverus virker altfor håpløst. Jeg må også innrømme at jeg har lyst til å endre klesstil. Jeg er også litt overvektig, så det å leve på samme diet som foreldrene mine (når jeg er mye kortere enn dem) hjelper ikke på. Jeg tror det kan bli mye lettere å oppnå disse tingene når jeg flytter. Men en ring er helt sinkert: Jeg er møkk lei Valdeverus og folkene som er der.
Det er bare 2 genuine venner jeg har igjen: Pippi og Hermine (ikke dem ekte navn). De forstår meg, og er villig til å være ærlige med meg selv om det har potensial til å såre følelsene mine. I hvertfall har jeg fortalt dem at jeg vil heller at de skal såre følelsene mine, enn at jeg går rundt å tror at alt er greit. Jeg er den personen som antar det beste i alle personer jeg har fått sansen for, så når jeg får vite at folk snakker meg bak ryggen, er det veldig sårende. Jeg vet det er veldig vanlig, men min ungdomskole gjeng hadde et skikkelig baksnakking-problem. Det var fordi vi alle var liksom misfits.
Jeg personlig har bare holdt meg til Hermine og Pippi de fleste år fordi de er en av de eneste jeg føler meg trygg på. Når det kommer resten er de som møller til en flamme. Både Hermine og Pippi er veldig flink til å akseptere folk med åpne armer, så det har de andre tatt nytte av. Btw, resten av «vennegjengen» liker egentlig ikke Hermoine, Pippi, meg eller hverandre. De var bare så utstøtt at de måtte tolerere oss.
I løpet av alle de 3 årene var jeg så lei meg fordi jeg ikke klarte å ha nokk energi til å henge ut med dem. (nå skal det være sagt at de nesten aldri inviterte meg selv om de visste at jeg var ensom). Men de siste månedene av ungdomskole fant jeg ut hvordan de egentlig er, og jer er glad jeg blir kvitt dem. Det virker kanskje over dramatisk, men det var så ille at bare av at en person forlot kantinebordet for en kort stund, begynte alle andre å baksnakke dem. Det ble alltid også nevnt at hvis det var bare 2 stykker i lag, ville de baksnakke alle andre bortsett fra den personen de snakket med. Når jeg fikk vite det, sluttet jeg å se på de fleste av «vennene» mine som faktisk venner. For meg handler ekte vennskap om komfort og pålitelighet, og det manglet vi. Alikavel klarer jeg ikke å slutte å tenke på det. Jo, ja, vi kommer på forskjellige skoler, det skal ikke ha noe å si lenger, det har bare gjort meg litt pessimistisk og sint. Folk aksepterer dette som helt normalt og naturlig. Unnskyld språket, men HVA FAEN FOR EN BULLSHIT ER DET!? Her er det jeg har forstått av vårt samfunn så langt:
Helt fra du er 2 år til 11 blir du fortalt at du kan bli akkurat det du vil når du blir stor. Også blir du stor, og *surprise* ting koster penger og du kan ikke bar bli om til en astronaut eller lege. Nei, du må tolerere en jobb du nesten liker, med grei nokk lønn, som varer altfor lenge. Også velger du selv om du vil ha barn, men det har ikke noe å si fordi før du vet ord av det er du 80 år, har allerede bortkastet meste parten av livet på ting du ikke liker, og er bare én ulykke eller sykdom unna fra å dø, og snipp snapp snute. Det gjør meg helt forbanna, at vi skal leve sånn er et helt absurd konsept for meg. Vi har ikke valgt å leve, vi blir lovet av autoriteten at vi kan bli det vi vil, også plutselig forventer de at vi skal bare akseptere en middelmådig jobb, med et utilfredsstillende liv? Hvis jeg må leve med bare falske venner resten av livet mitt, skaffe meg en jobb som bruker opp meste parten av dagen, som jeg ikke LIKER en gang, ser jeg egentlig ikke den store vitsen med det hele, bortsett fra å gjøre rike folk enda rikere, eller kanskje det er bokstavelig talt en vits? Hvem vet. Vel, dette var første innlegget mitt, og håper dette ikke rutinerte dagen din, hilsen Vera Wendigo