Ikke bare kort, sint, enig eller morsom

Blogg

  • Hvorfor sier de at vi blir lurt?

    Som en ihuga tilbudsjeger følger jeg nøye med på Gjerrigknarkens Facebook-side, og noen andre grupper hvor man deler kupp man kommer over, diskuterer matvarebransjen, og i det hele tatt snakker om matpriser. Men lenge har jeg hatt en følelse av at det er noe viktig som aldri blir sagt. For det er stort sett bare disse temaene som går igjen:

    -Vi blir lurt!
    -Kiloprisen på liten pakke er lavere enn kiloprisen på stor pakke!
    -First Price er dyrere enn merkevaren!
    -Brokkolien koster ikke det samme som i forrige uke!

    Folk i kommentarfeltet er alltid like “hjelpsomme”:
    -Det er uansett kiloprisen som teller!
    -Jeg kjøper ikke de greiene der, det er gift!
    -Det er ultraprosessert dritt, og vi må spise det!
    -Hvor er myndighetene?

    Dette undrer jeg meg over. Selvfølgeligheter blandet med sutring blandet med falske dilemmaer. Jeg følger Gjerrigknarken fordi jeg regner meg som en gjerrigknark selv. Men jeg får inntrykk av at mange regner seg som gjerrigknarker fordi de følger Gjerrigknarken.

    Jeg har stor respekt for Gjerrigknarken, men det nåværende formatet er i ferd med å miste sin berettigelse. Med stadig flere medlemsskap og personlige tilbud, blir lister over ukas beste tilbud, som fra før er 1) subjektive og 2) relative, ganske meningsløst. Diskusjoner om “lureri” hisser opp leserne, men gjør ingenting med problemene. 

    Rent intuitivt skulle man tro at folk ikke liker å innrømme at de blir lurt. Men når man ikke er alene om å bli lurt, kan man finne et fellesskap i det. Og det er dette disse sidene og gruppene holder på å utvikle seg til – rene støttegrupper for dem som føler seg lurt. For det er ingen skam i det å bli lurt – noen har lurt deg, du er et offer, du er uskyldig. Og når man kan snakke med andre som har blitt lurt, av det samme, så er det nesten deilig. Man kan rette pekefingeren mot en klart definert ytre fiende.

    Det er en felle. Fienden blir ikke definert i det hele tatt. 

    For vi blir ikke lurt, vi blir manipulert. Hva er forskjellen? Den er vanskelig å se, men den er der: Når vi blir lurt, er det noen andre som lurer oss. Når vi blir manipulert, blir vi lurt til å lure oss selv. Og vi merker ikke at vi blir manipulert, fordi vi ikke vil merke det, fordi det er så deilig. Hva er det jeg sier?? 

    Manipulasjon er å systematisk lokke, rose, skremme, true, holde tilbake informasjon, overøse med informasjon, på en måte som får offeret til å handle på en måte som ikke gagner offeret, men den som manipulerer. Det brukes skremselspropaganda, som ikke høres ut som skremselspropaganda, men som sannhet, som advarsler. Frykten holdes bare i sjakk så lenge man gjør som man blir formanet til. Det skapes en følelse av å være opplyst, men man blir tvertimot blendet. Og dermed er man ikke lenger bare et offer, man er også medskyldig – man lurer seg selv, og jobber aktivt, om enn ubevisst, med å finne gode grunner til å fortsette å la seg lure.

    Dagligvarekjedene bruker fraser som “billig”, “presser prisene”, “sluttsummen på kassalappen” – helt lovlig, fordi dette er: 
    – ikke definerbare begreper, og
    – ikke forventet at kunden skal ta det for god fisk. 

    Loven har ikke blitt endret i takt med mentalitetsendringen, men det burde den kanskje. For det er blitt en mentalitetsendring som trenger en lovendring. Før hadde folk noe man kalte “sunn skepsis”. Nå er det ikke godt å vite hva man skal tro. Før hadde vi ironisk distanse til påstander i reklame og media. Nå er det ikke godt å vite hva “ironi” betyr. Når språket forvitrer, forfaller tenkeevnen. Selv om man holder fast på språket, er det så mye støy at man blir svimmel.

    I gamle dager hadde reklamen til hensikt å friste til kjøp, ved å overbevise kunden om hvor overlegent ens eget produkt er konkurrentenes produkter. Sånn er det ikke nå lenger. Nå skal reklamen fjerne sperrene mot å kjøpe, gjennom å fremheve hvor mye mindre dårlig produktet er – enn hva, det overlates kunden til selv å gjette. Kunden bombarderes med dårlig samvittighet for miljø, helse, dyrevelferd og umenneskelige arbeidsbetingelser, som kjøp av dette produktet lover øyeblikkelig lindring av. Produktkategoriene eser ut, under påskudd av “valgfrihet”. De som selger “dyrevennlige”, “økologiske”, “glutenfrie” og “plantebaserte” produkter som kan inntas “på farten” fremstår som snille, og disse påskriftene får produktene til å oppfattes som “bedre”, og dermed føles det “helt riktig“ at prisene er høyere for disse varene, og det blir en slags “rettferdighet” i det, man betaler seg ut av et problem, et problem man er eller ikke er skyld i selv. Og det er et poeng at man som kunde skal pepres med vage anklager, sånn at man ikke kan vite hvor ens eget ansvar ligger, og hva man i grunnen bare kan ignorere.

    Det er vondt å se på dette. Ikke bare at folk blir lurt, eller at de lurer seg selv – men at lureriet bidrar til at prisene øker. For det er ikke de prisbevisste som styrer prisutviklingen, det er de som sikter seg inn etter det dyreste, eller bare kjøper det de antar er best, og alt de tror de trenger, basert på følelser, som igjen er basert på markedsføring. Produsentene og butikkene tar så høye priser som de har lov til, og det er kundene som gir dem lov, hver gang de kjøper noe. Det hjelper ikke å sutre i kommentarfeltene om man fortsetter å gjøre det man sutrer over.

    Man snakker om å “stemme med lommeboka”, og det er det vi gjør. Og etterhvert som manipulasjonene blir mer effektive, blir det fler og fler som stemmer på “stort utvalg” og høye priser. 

    For å kunne kritisere manipulasjon, må man kritisere både den som manipulerer og den som blir manipulert. Og det skal den som manipulerer, men aller mest den som blir manipulert, ha seg frabedt. Om man likevel skulle driste seg til det, spilles man ut som en brikke, av den som manipulerer – i kamp mot den som blir manipulert, som i sin tur ender opp med å forsvare den som manipulerer, og angripe den som prøver å hjelpe.

    Det er ikke for ingenting at det er fryktelig vanskelig å komme seg ut av et voldelig forhold, eller å være venn med en som er i et voldelig forhold. 

    Dagligvarebransjen har det samme grepet på oss.

    Det er et sitat som går sånn: “Det er mye lettere å lure noen enn å få dem til å innrømme at de har blitt lurt”. Nå synes jeg at jeg har dissekert dette sitatet, men hvis vi bytter ut “lure” med “manipulere”, holder det fremdeles vann: 

    Idet man blir svindlet, føler man seg smigret.
    Idet svindelen blir avslørt, føler man seg ydmyket.

    Nytter det å si ifra? Til avisene, for eksempel? Man skulle jo tro det. Men det er de samme historiene som går igjen der også. Og hvorfor det? Er ikke mediene “vaktbikkjer”? De er vel heller kosebamser. Hvorfor det? Fordi kundene også er lesere, og ved å avsløre manipulasjon, fornærmer man kundene og støter fra seg leserne. Et søk på “slik lurer du deg selv” ga meg to sider med treff på Google. Søket “slik blir du lurt!” ga meg fjorten sider. 

    Og avisene er avhengige av leserne, fordi de er avhengige av annonseinntekter. Og der ligger den egentlige grunnen til at de samme forsiktige anklagene går igjen i artikkel etter artikkel: Dagligvarebransjen og matvarekjedene annonserer i avisene, og avisen kan ikke avsløre de virkelige triksene, for da vil annonsørene trekke seg, og kanskje true med søksmål.

    Så hva gjør man, når systemet belønner selvbedrag og straffer klar tale? Når avsløringer føles som angrep, og sannheten er nesten uutholdelig? 

    “You’re not stuck in traffic. You are traffic”.

    Vi kan ikke endre andre mennesker, men vi kan endre oss selv. Det er vanskelig. Men det meste som er verdifullt, er vanskelig.

    Når noe stadig skurrer, er det vår fordømte plikt å undersøke hvorfor. Når det samme skjer gang på gang, er det ikke et uhell, det er et mønster. Når du kjenner lyst til å kjøpe noe, spør deg selv om det egentlig bare er et forsøk på å unngå ubehag. Og når den indre stemmen sier: “Dette har jeg fortjent” eller “Dette trenger jeg” – lytt nøye. Kommer stemmen innenfra? Eller utenfra?

    Vi er en befolkning. Men vi er også enkeltmennesker. Hver gang én av oss gjennomskuer og overstyrer manipulasjon, er det en seier – både for den enkelte og for fellesskapet.

    Og hvis vi alle bruker forbrukermakta – da blir den en kraft å regne med.

  • Skjær pent av osten

    Eller: «Hvordan følge produsentens råd og kaste all maten din helt korrekt»

    Ost er digg, men det danner seg også lett mugg på den, om man er uheldig. Ikke sant? Nei, eller jo – det har ikke noe med om osteguden ser på deg med velvilje, det handler om å ha korrekt informasjon og en effektiv strategi. Regn deg selv som heldig i dag, for her får du begge!

    De vanlige rådene for å unngå mugg:

    • Behold osten i originalemballasjen, eller pakk den inn i matpapir eller vokspapir.
    • Oppbevar osten i grønnsaksskuffen. Legg den i en boks med rist.
    • Ikke ta på osten med hendene.
    • Skjær av mugg med en kniv, og med god margin.
    • Og det nye av året: Bruk ren ostehøvel. Vask den mellom hver gang.


    Ikke bare gjentas de til det kjedsommelige, de er ineffektive og ubrukelige. De adresserer ikke det reelle problemet – å unngå muggdannelse. Jeg «liker» spesielt rådet om å ikke ta på osten. Hvordan er det meningen at vi skal skjære av den da? Bruke pinsett? Eller bytte til skiver på tube?

    Noen som ser et felles tema her? Javisst – «riktige» råd som ikke lar seg praktisere – og som derfor gir dårligere samvittighet, men ikke bedre ost.

    Underteksten er nemlig en normalisering av mugg, som flytter ansvaret over på deg, som ikke «tok vare på osten». Fokuset er på skadebegrensning, i stedet for forebygging, og dermed lærer vi å akseptere problemet som uunngåelig. Det er en ren ansvarsfraskrivelse. Men det er også løgn.

    For det er mulig å unngå mugg på osten.

    Det er så banalt, at det kan være vanskelig å akseptere at man ikke alltid har gjort det: Sørg for at ingen sider av osten blir «gamle». Skjær fra minst én ny side hver gang. Gå systematisk gjennom alle sidene. Hold vinklene rette, men skjær mer fra kortsidene enn langsidene, sånn at osten etterhvert blir mer og mer kubisk. Til slutt sitter man igjen med en terning, som kan skjæres i skiver til det siste, istedenfor å lage en «hoppbakke» og ende opp med en lang flat flis.

    Det er noe man skal være obs på. Osten er gjerne tett pakket i plastomslaget. Og den må helt ut for at man skal komme til alle sidene. Det kan være litt jobb. Men her ligger muligens en av grunnene til at «skjær og snu»-metoden ikke allerede er etablert som den normale: Det er ikke lett å få osten ut av plasten og tilbake igjen. Til gjengjeld er det altfor lett å anta at den delen av osten som fremdeles er pakket i plast, er beskyttet mot mugg. Det er den ikke. Idet forseglingen brytes, kommer det luft til, overalt.

    Jeg er ikke noen Einstein, men når jeg klarte å finne en metode for å unngå mugg på ost – hvorfor har ikke de som lager og selger osten, klart det samme?


    Gode råd gir ikke mersalg

    Tenk over det: Hvis osten holder dobbelt så lenge, kjøper vi bare halvparten så mye. Hvis du vet hvordan du unngår mugg, trenger du ikke kaste ost. Og hvis du skjønner at måten du skjærer osten på er årsaken til at den mugner… så trenger du kanskje ikke nye Tupperware-bokser, bivokspapir, eller antimikrobielle ostekluter.

    Det er kynisk – men det er også forutsigbart.

    Bransjen liker å smykke seg med et skinn av miljøvennlighet og forbrukeromsorg. I virkeligheten er de ute etter å tjene penger, og helst så mye som mulig.

    Har du også lagt merke til at emballasjen snakker til deg som om du er dum? «Fjern korken før du prøver å helle av flasken»? Eller som om de selv aldri engang har forestilt seg å bruke produktet selv: «Stek lungemosen i en stekepanne»? De snakker ikke bare ned til deg, eller i tåka. Du kjøper ost, knekkebrød eller kaffe, og får med en bruksanvisning så detaljert og spesifikk som om det var en udetonert granat – og sammenligningen er ikke tilfeldig, for det er meningen at du skal bli usikker på deg selv. Hvert «tips» bidrar derfor, direkte eller indirekte, til å øke matsvinnet. Vi er et molboland når vi uten å mukke gir dem som lager og selger en ting definisjonsmakten for hvordan tingen skal brukes.

    Ikke tenk selv. Ikke vær smart. Gjør som vi sier, og kjøp mer når det mugner, tørker ut eller «går ut på dato».

    Det betyr tap av myndighet over din egen kjøkkenhverdag når produsenten legger føringer for:

    • Hvordan produktet brukes
    • Når det «ikke lenger er bra nok»
    • Og hvordan du skal føle deg hvis det går galt (hint: det er alltid litt din feil)

    Trivielt produkt + idiotisk bruksanvisning = manipulasjon forkledd som hjelp

    Så… ja. Det ser hjelpsomt ut. Men det er laget for å:

    • Begrense levetid.
    • Skyve skylda på deg når det går galt.
    • Øke behovet for å kjøpe mer.

    Det høres brutalt ut, men det er realiteten:
    Hvis folk lærer seg teknikker for å bevare matvarer lenger – som her, med den hverdagslige osten – kollapser den delen av markedet som lever av utskifting og erstatning. Klarer vi det? Vil vi det?

  • Å vite at man blir lurt – og late som man ikke vet

    Jeg var egentlig bare innom Facebook for å sjekke om noen hadde lagt ut tips om dagligvarekupp. Men før jeg visste ordet av det, hadde jeg falt i staver over en diskusjon om Freias hvite kokesjokolade og om at den hadde krympet.

    En kommentar lød:
    “Kjøp råkakao og bak selv – så mye sunnere, og så slipper du følelsen av å bli lurt.”

    Dette var allerede belønnet med likes og tomler opp, og jeg… mistet motet.
    For her snakker vi altså om hvit sjokolade – som ikke inneholder kakaopulver – og “råkakao”, som kun er et fancy navn for nettopp kakaopulver. Kort sagt: Vedkommende visste ikke hva hen snakket om, men var helt trygg på å være en av dem som ikke ble lurt. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine.

    Folk blir lurt hele tiden

    Og så var temaet Seltin. Et bilde av en liten og en stor boks som kostet det samme, det er få ting som virker like triggende! «De lurer oss!» og «Dette burde vært ulovlig!», fulgt av «Det er ikke samme produktet, da», for å vise at man ikke sover i timen. Og så kom det alltid like forutsigbare:
    “Seltin er uansett ikke sunt.» «Jeg bruker bare uraffinert salt.”

    Jeg kjenner igjen følelsen. Jeg har vært der. Og jeg vet hvor intens den følelsen kan være. Det verste med den er at den paradoksalt nok er en følelse av ro, en følelse av å være sikker.
    For den må for enhver pris forhindre at en dypere og mer skremmende tanke skal komme snikende:
    Vi elsker å snakke om hvordan vi blir lurt – men bare når det er noen andre som lurer oss.

    Å bli manipulert til selvbedrag

    Det er én ting å bli lurt. Det kan nesten være litt deilig – “vi ble rundlurt!” gir både fellesskap og fritak for skyld.

    Men det er noe annet – langt mer ubehagelig – å innse at man blir manipulert til å lure seg selv.
    At man vet, innerst inne, at reklamen smigrer oss, at butikkene bevisst dytter oss mot irrasjonelle valg, og at det “uraffinerte” saltet vi kjøper til seks- og tidobbel pris, ikke gjør noe mer enn vanlig salt.
    At «herlige du» slett ikke «velger godt med vilje» når du «i farta» føler det presserende å «unne deg» det butikken kommer til å tjene aller mest på.
    Det vi velger, er å ikke vite at vi vet.

    For når vi vet, er vi ikke lenger bare ofre. Med reell innsikt blir vi automatisk, på et vis, medskyldige. Og det rollebyttet – fra offer til medskyldig og med eget ansvar – er så ubehagelig at vi er villige til å gjøre nær sagt hva som helst for å unngå å tre inn i det.
    Derfor vil vi heller snakke om krympflasjon enn om hvordan og hvorfor vi faktisk fortsetter å kjøpe produktene. Vi vil heller rase over enkeltprodukter enn å innrømme at vi over en lav sko kjøper symboler på helse – istedenfor å ta grep som er effektive for god helse, helt uavhengig av hva de koster i kroner og øre, tid og innsats.

    Jeg har sluttet å kommentere (stort sett)

    Men jeg leser fortsatt. Sosiale medier er en gullgruve for etnografisk materiale. Og jeg blir observatør og samler stoff. Denne bloggen får bli det sårt tiltrengte utløpet for frustrasjonen, over reklamen, og over hvordan den blir tatt imot. For jeg er sikker på at det er flere enn meg som ikke synes det er noe særlig å bli lurt, og også ønsker å vite mer om hvordan markedsføring egentlig påvirker oss. Kanskje kan noe av det sette i gang selvstendig utforskning, en egen oppdagelsesreise. Men husk, det er på eget ansvar.

  • Graham Greene kurerer hikke

    I romanen «Tante Augusta» forteller selvsamme tante fortelleren, altså sin nevø, hvordan man stopper hikke: «Drikk av den motsatte siden av glasset – det behøver ikke å være noe i det».

    Jeg syntes jo dette hørtes for utrolig ut, det var helt sikkert akkurat som alle andre råd mot hikke, som å holde pusten, stå på hodet, la seg skremme, eller hva som helst egentlig. Men hva hadde jeg å tape på å gi det et forsøk? Hikke kan være et reelt problem, og for meg kom de i serier på først ca 120 (jeg har telt!), så en pause, og så en serie på 80. Det er slitsomt, og man får verken snakket eller spist mens det holder på. Og jeg elsker både å snakke og å spise!

    Så da forsøkte jeg, ved første anledning. Og det virket! Først kunne jeg ikke tro det, det var sikkert bare en tilfeldighet, for hikken tar jo slutt etter hvert, tross alt. Men så fikk jeg hikke igjen senere – og det virket som om det også var lenger siden sist – og hikken ga seg umiddelbart når jeg «drakk av den motsatte siden av glasset». Det kunne forsåvidt også være en kopp.

    Så dere som hikker og heller vil være en ikke-hikker – forslaget gis herved gratis, men dermed også uten bytterett.

  • Smøreostgate

    eller: Toogtyve tuber tubeost

    En fortelling fra det åpne byrom, der matsvinn, moral og mystikk møttes – og jeg gikk hjem med sekken full av smøreost.

    Det begynte med et bilde. Den faste runden Facebook-sveip brakte meg som vanlig til en gruppe som diskuterer dagligvarepriser og deler kupp på nedprisede matvarer. Men i dag var det noe spesielt: En anonym bruker hadde lagt ut et bilde av en reol fylt med tuber – smøreost, tett i tett, sikkert tre hundre, i velkjent lysegult og blått. Stedsangivelse: Kjedebutikk i gangavstand. På reolen hang en håndskrevet lapp: «Til renovasjon».

    Kommentarfeltet var allerede i kok: «Søppel!», «Hvem vil ha dette, det er jo ødelagt i solsteiken!» Noen var sinte, noen var sinte på dem som var sinte, noen bare ivrige etter å få sin mening hørt, selv om, eller kanskje fordi, meningen allerede var blitt uttrykt av andre.

    Men jeg ble sittende og stirre. Det var ikke bare et bilde av ost for meg – det var barndom, camping, luftmadrass og lukten av tang og tare. Den smøreosten på tube hadde overlevd både varme telt og uortodoks klemming. Den var en pålitelig følgesvenn, laget for å motstå atomvinter, så en forsommerdag tar den på strak arm.

    Men nok mimring, nå kreves det handling! Jeg tok på meg skoene og dro i vei.

    **

    Midt på det nyspylte fortauet, foran et par traller og en lastebil, sto den der fortsatt – reolen. Kanskje 150 tuber igjen. Jeg gløttet meg rundt. Ingen kø. Ingen stormløp. Én butikkansatt var i ferd med å ta imot varer. En annen så bare påtatt opptatt ut.

    De så meg. Jeg så dem. Men vi sa ingenting. Det var en merkelig stillhet i luften, som i et rom der noen later som de ikke hører noen andre gjøre noe de kanskje ikke burde gjøre.

    Jeg prøvde å ta inn situasjonen. Begynte å telle i hodet: hvor mange har jeg egentlig plass til i sekken? Og i boden? Hvor mange kan jeg spise før det begynner å tyte ut av ørene mine? Hvor mange bør jeg la ligge igjen, for at det fortsatt skal føles greit?

    Jeg tok 11 av hver.

    **

    Hjemme igjen, og bildet var borte. Facebook-posten var slettet. Ingen spor, som om det aldri hadde skjedd. Det fikk hjernen min til å gå i spinn. Hvorfor slettet noen bildet? Hvem la det ut i første omgang? Var det butikken selv, i et anfall av dårlig samvittighet? En ansatt med opprørstrang? En kunde med moralsk kompass?

    Ble det slettet i frykt? Frykt for at noen skulle anmelde dem for ulovlig utdeling av mat? Frykt for dårlig PR – eller enda verre, god PR, som fører til at noen begynner å forvente dette?

    Kanskje reolen var en slags scene. En test. Et eksperiment i etikk og synlighet.

    Men det var ingen plakater med «vær så god». Ingen ansatte som delte ut. Ingen poser, ingen veiledning. Bare tuber. I offentligheten. På et fortau. Mellom søppeldunkene og vareinntaket.

    **

    Det slo meg at dette var en slags omvendt butikk. Her var ingen pris, ingen kvittering, ingen butikkansatt som sa «ha en fin dag». Bare et stille slagsmål mellom regler og virkelighet. En reol der noen matvarer fikk en siste sjanse – og det var opp til oss forbipasserende å bestemme om vi var mennesker eller kunder.

    Jeg var menneske den dagen. Jeg valgte 22 tuber, og jeg kommer til å spise hver eneste en.

    Ettersmak

    Jeg vet ikke hvor lenge reolen ble stående. Kanskje havnet de siste tubene i containeren. Eller kanskje noen tok hele resten i én jafs og fylte garasjen med ost.

    Jeg vet fremdeles ikke hvem som la ut bildet, eller hvem som slettet det. Kanskje noen ble redde for å gjøre noe galt. Kanskje noen innså at de allerede hadde gjort noe riktig – men uten lov.

    Men jeg vet dette: Smøreosten smaker nøyaktig som før. Den minner meg om campingplasser og halvmyke knekkebrød. Og den minner meg om at mellom søppel og salg finnes et tredje rom – det uformelle, det tause, det som skjer når ingen ser, eller alle later som de ikke gjør det.

    Der sto jeg. Med sekken full av tubeost, og en følelse av å ha vært med på noe lite, men viktig. En reol ble plutselig et speil, og et valg ble gjort i forbifarten. Ikke perfekt. Bare menneskelig.

    Og kanskje er det akkurat det vi trenger litt mer av.

  • Det beste i livet er gratis.

    I våre dager må man selge seg selv, for å få en jobb. Som i “selge sjela si”. De fleste jobber er drittjobber, hvor man lever av å smigre andre for å selge dem ting de ikke trenger og ikke engang visste om eksisterte, før de fikk høre om dem og øyeblikkelig innså at det må man jo bare ha, hvis man skal være en som følger med i tiden og føler at man er miljøbevisst, dyrevenn og spiser riktig. Det virker på meg som det er veldig vanskelig å finne noen som vil betale deg for faktisk å gjøre godt.

    Innimellom har jeg også undret meg over hvorfor så mange jobber frivillig, og ulønnet? 

    Så slo det meg: Fordi det er de beste jobbene! Det å jobbe med noe man brenner for, noe man synes er godt, sant og viktig, det er jo fantastisk.

    I dag ble jeg en tilfeldig hjelper av Fugleadvokatenes hjelpegruppe. Eller hjelper og hjelper, jeg var vel mest heiagjeng. Men kråkeungen fikk skyss opp på taket, og mor og far kråke ble blide igjen. Den egentlige fuglehjelpen lærte meg masse om fugler og mennesker, og hva som skjer i byen når disse så forskjellige, men likevel også veldig like, gruppene møtes.

    Det var ikke bare fugleungen som ble løftet opp. Jeg følte meg også oppløftet over å få være med på dette, og kanskje, kanskje, bidra til å gjøre en ørliten forskjell.

    Takk til dere to i dag!

  • Fattighuset får restematen

    Dagligvarebransjen jubler over den nye Matsvinnloven. Da er det all grunn til å være skeptisk.

    Datodiskene pleide å være en skattkiste for oss prisbevisste. Ikke hver gang, men ofte, var det noe man kunne bruke, til en hyggelig pris. Men så ble nedprisede varer ikke lenger noe man forbandt med fattige og «Kiwi-Bob»-wannabe’s. Dermed kunne butikkene slippe unna med å tilby dårligere vilkår, og 50-70% på hverdagsvarer ble det slutt på.

    Nå er datodiskene fylt med ræl. Påsmurte baguetter, sushibrett, veganske «kjøttboller». Langt mellom matvarer man faktisk kan bruke til noe, og som holder seg en stund.

    Så hva er det som skjer? Det er mange ting. «Ultraprosessert» har blitt et buzzword, et ord folk elsker å bruke, i tide og utide – selv om det opprinnelig bare var en betegnelse som skulle beskrive den maten som var aller mest bearbeidet og aller minst næringsmessig verdifull. «Ultraprosessert» betyr nå for folk flest «giftig», og det aller meste kan betegnes som «ultraprosessert».

    Bearbeiding av matvarer hadde opprinnelig til hensikt å gjøre maten mer holdbar, mer appetittelig, og næringen mer tilgjengelig. Derfor har vi kokt, stekt, blandet, kvernet, krydret, tørket, speket, røkt, fermentert, og etterhvert dypfryst og hermetisert mat. Dette har fungert utmerket.

    Men etterhvert som mer effektive metoder for dyrking og produksjon ble utviklet, ble det mer og mer mat som ble produsert og måtte selges, men nå til folk som fikk mer og mer disponibel inntekt, så da var det nødvendig å legge en ny strategi. Nå var det folket som måtte «mørnes». I tradisjonelle samfunn var nøysomhet en dyd. Nå måtte dette vekk. Innholdet i sosiale forpliktelser måtte endres fra ansvar for en selv og egen familie, men også solidaritet med andre mennesker, til å overlate ansvar til myndighetene og konsentrere seg fullt og helt om å «realisere seg selv».

    Mat, matlaging og måltider har gått fra å være områder man så på med respekt, forventning og takknemlighet, til å ses på som utidig mas og en salderingspost. Matlaging blir på den ene siden presentert som veldig vanskelig og dyrt, på den andre siden unødvendig, kjedelig og tidkrevende. Gjett om bransjen – mange bransjer, egentlig – benytter seg av dette! Nå blir folk gjort usikre på kjøkkenet, noe som åpner opp for «ferdige mikser», som «bare skal tilsettes» de dyreste ingrediensene og «bare blandes/stekes» osv. Krydder kalles nå «hemmeligheter» og det gjøres et stort nummer ut av hvordan forskjellige krydder kan produsere forskjellige retter.

    Hvor lenge matvarer holder seg, visste folk før av erfaring. Mat ble sett på, luktet på, smakt på, før den eventuelt ble kastet. Men mat skulle ikke kastes, så rutiner ble fulgt for å unngå matsvinn. Nå baserer folk seg på datostemplingen. Er den passert, er det mange som tror at maten er «giftig».

    Mat inntas ikke lenger i form av måltider, men som småspising gjennom hele dagen, sånn at det skal bli lettere å få solgt oss mer næringsfattig mat, og få i oss altfor mange kalorier, fordi det ikke kjennes ut som om vi egentlig spiser. Mellommåltider og snacks, spesielt «sunn snacks», markedsføres aggressivt, gjennom å fortelle oss hvordan vi fortjener en «pause» fra drittjobbene våre, som ikke betegnes som drittjobber, men viktige, ansvarsfulle stillinger, som automatisk ses på som viktigere jo mer hektiske de er.

    Og siden stressede mennesker er sårbare for manipulasjon, brukes manipulasjon for alt det er verdt, og det er verdt enormt mye i penger. “Fersk” kan bety både “ikke bedervet”, og “konservert”. Dette er i seg selv ikke problematisk, eller var ikke problematisk, fordi kontekst alltid gir, eller ga, en forståelse for hvilken betydning som er den riktige i det aktuelle tilfellet. Det fungerer på samme måte som at “fronte” og “hjemmefra” kan bety det motsatte av seg selv – men disse er janusord, og “fersk” er ikke et janusord, fordi janusord går på retning, og ikke tid. Men når vi tar vekk faktoren tid, som en befolkning som er livredd for å vente, uten videre går med på, blir “fersk” også et autoantonym – et ord som betyr det motsatte av seg selv. Så lett kan det altså være å trikse med ord, og det ser ut som det er flere og flere som er villige til å gjøre det.

    Bearbeiding av matvarer hadde som sagt blant annet til hensikt å gjøre dem mer holdbare. I takt med velstandsøkningen de siste tiårene har det skjedd et skifte i retning av å produsere «ferdige» matvarer, som naturlig hører hjemme i kategorien «ultraprosessert». De er i utgangspunktet priset høyt, fordi kostnaden med tilberedningen er kalkulert inn. De blir markedsført som «fersk mat» fordi de verken er tørket, hermetisert eller fryst, men kjølevarer har kort holdbarhet fordi de er lettbedervelige. Og det er disse matvarene, som man ikke kan bruke til noe annet enn det snevre formålet de er utviklet for, som nå havner i datodiskene.

    Og det er disse varene, som butikkene ikke har fått solgt til full pris, og heller ikke til nedsatt pris, som man nå vil gi til de fattige.

    Jeg har i lengre tid reagert på påstanden «fattige må spise ultraprosessert mat og blir dermed syke i tillegg til fattige» med et «jammen, de kan jo kjøpe rimelige, enkle råvarer og lage maten sin selv!». Men nå lurer jeg på om det likevel er noe sant i den påstanden. Hvis man er fattig, har man kanskje ikke ressursene til å gjennomskue markedsføringstriks, man føler seg, som alle andre, overveldet over opplevde sosiale forpliktelser, man har ikke lyst til å lage mat fordi man har mottatt budskapet om at matlaging er et ork, og det føles urettferdig å ikke ha mulighet til å kjøpe alt det man hele tiden ser reklame for. Så det man har lyst på, eller tror man trenger, er noe lettvint og noe som kan gi en følelse av fest og nytelse for en stakket stund. Plastpakket ferdigmat treffer dette «behovet», og mange velger det.

    Og så skal halvråtten plastpakket ferdigmat tilbys dem som ikke engang kan velge å kjøpe noe annet. Dette synes jeg er blodig urettferdig. Jeg mener problemet matsvinn er strukturelt, og at det derfor må angripes på en helt annen måte. Akkurat hvordan, kan jeg ikke si – men det er vel slikt eksperter og politikere er til for?