eller: Toogtyve tuber tubeost
En fortelling fra det åpne byrom, der matsvinn, moral og mystikk møttes – og jeg gikk hjem med sekken full av smøreost.
Det begynte med et bilde. Den faste runden Facebook-sveip brakte meg som vanlig til en gruppe som diskuterer dagligvarepriser og deler kupp på nedprisede matvarer. Men i dag var det noe spesielt: En anonym bruker hadde lagt ut et bilde av en reol fylt med tuber – smøreost, tett i tett, sikkert tre hundre, i velkjent lysegult og blått. Stedsangivelse: Kjedebutikk i gangavstand. På reolen hang en håndskrevet lapp: «Til renovasjon».
Kommentarfeltet var allerede i kok: «Søppel!», «Hvem vil ha dette, det er jo ødelagt i solsteiken!» Noen var sinte, noen var sinte på dem som var sinte, noen bare ivrige etter å få sin mening hørt, selv om, eller kanskje fordi, meningen allerede var blitt uttrykt av andre.
Men jeg ble sittende og stirre. Det var ikke bare et bilde av ost for meg – det var barndom, camping, luftmadrass og lukten av tang og tare. Den smøreosten på tube hadde overlevd både varme telt og uortodoks klemming. Den var en pålitelig følgesvenn, laget for å motstå atomvinter, så en forsommerdag tar den på strak arm.
Men nok mimring, nå kreves det handling! Jeg tok på meg skoene og dro i vei.
**
Midt på det nyspylte fortauet, foran et par traller og en lastebil, sto den der fortsatt – reolen. Kanskje 150 tuber igjen. Jeg gløttet meg rundt. Ingen kø. Ingen stormløp. Én butikkansatt var i ferd med å ta imot varer. En annen så bare påtatt opptatt ut.
De så meg. Jeg så dem. Men vi sa ingenting. Det var en merkelig stillhet i luften, som i et rom der noen later som de ikke hører noen andre gjøre noe de kanskje ikke burde gjøre.
Jeg prøvde å ta inn situasjonen. Begynte å telle i hodet: hvor mange har jeg egentlig plass til i sekken? Og i boden? Hvor mange kan jeg spise før det begynner å tyte ut av ørene mine? Hvor mange bør jeg la ligge igjen, for at det fortsatt skal føles greit?
Jeg tok 11 av hver.
**
Hjemme igjen, og bildet var borte. Facebook-posten var slettet. Ingen spor, som om det aldri hadde skjedd. Det fikk hjernen min til å gå i spinn. Hvorfor slettet noen bildet? Hvem la det ut i første omgang? Var det butikken selv, i et anfall av dårlig samvittighet? En ansatt med opprørstrang? En kunde med moralsk kompass?
Ble det slettet i frykt? Frykt for at noen skulle anmelde dem for ulovlig utdeling av mat? Frykt for dårlig PR – eller enda verre, god PR, som fører til at noen begynner å forvente dette?
Kanskje reolen var en slags scene. En test. Et eksperiment i etikk og synlighet.
Men det var ingen plakater med «vær så god». Ingen ansatte som delte ut. Ingen poser, ingen veiledning. Bare tuber. I offentligheten. På et fortau. Mellom søppeldunkene og vareinntaket.
**
Det slo meg at dette var en slags omvendt butikk. Her var ingen pris, ingen kvittering, ingen butikkansatt som sa «ha en fin dag». Bare et stille slagsmål mellom regler og virkelighet. En reol der noen matvarer fikk en siste sjanse – og det var opp til oss forbipasserende å bestemme om vi var mennesker eller kunder.
Jeg var menneske den dagen. Jeg valgte 22 tuber, og jeg kommer til å spise hver eneste en.
Ettersmak
Jeg vet ikke hvor lenge reolen ble stående. Kanskje havnet de siste tubene i containeren. Eller kanskje noen tok hele resten i én jafs og fylte garasjen med ost.
Jeg vet fremdeles ikke hvem som la ut bildet, eller hvem som slettet det. Kanskje noen ble redde for å gjøre noe galt. Kanskje noen innså at de allerede hadde gjort noe riktig – men uten lov.
Men jeg vet dette: Smøreosten smaker nøyaktig som før. Den minner meg om campingplasser og halvmyke knekkebrød. Og den minner meg om at mellom søppel og salg finnes et tredje rom – det uformelle, det tause, det som skjer når ingen ser, eller alle later som de ikke gjør det.
Der sto jeg. Med sekken full av tubeost, og en følelse av å ha vært med på noe lite, men viktig. En reol ble plutselig et speil, og et valg ble gjort i forbifarten. Ikke perfekt. Bare menneskelig.
Og kanskje er det akkurat det vi trenger litt mer av.
Legg igjen en kommentar