Ikke bare kort, sint, enig eller morsom

Kategori: språk

  • Å vite at man blir lurt – og late som man ikke vet

    Jeg var egentlig bare innom Facebook for å sjekke om noen hadde lagt ut tips om dagligvarekupp. Men før jeg visste ordet av det, hadde jeg falt i staver over en diskusjon om Freias hvite kokesjokolade og om at den hadde krympet.

    En kommentar lød:
    “Kjøp råkakao og bak selv – så mye sunnere, og så slipper du følelsen av å bli lurt.”

    Dette var allerede belønnet med likes og tomler opp, og jeg… mistet motet.
    For her snakker vi altså om hvit sjokolade – som ikke inneholder kakaopulver – og “råkakao”, som kun er et fancy navn for nettopp kakaopulver. Kort sagt: Vedkommende visste ikke hva hen snakket om, men var helt trygg på å være en av dem som ikke ble lurt. Jeg vet ikke om jeg skal le eller grine.

    Folk blir lurt hele tiden

    Og så var temaet Seltin. Et bilde av en liten og en stor boks som kostet det samme, det er få ting som virker like triggende! «De lurer oss!» og «Dette burde vært ulovlig!», fulgt av «Det er ikke samme produktet, da», for å vise at man ikke sover i timen. Og så kom det alltid like forutsigbare:
    “Seltin er uansett ikke sunt.» «Jeg bruker bare uraffinert salt.”

    Jeg kjenner igjen følelsen. Jeg har vært der. Og jeg vet hvor intens den følelsen kan være. Det verste med den er at den paradoksalt nok er en følelse av ro, en følelse av å være sikker.
    For den må for enhver pris forhindre at en dypere og mer skremmende tanke skal komme snikende:
    Vi elsker å snakke om hvordan vi blir lurt – men bare når det er noen andre som lurer oss.

    Å bli manipulert til selvbedrag

    Det er én ting å bli lurt. Det kan nesten være litt deilig – “vi ble rundlurt!” gir både fellesskap og fritak for skyld.

    Men det er noe annet – langt mer ubehagelig – å innse at man blir manipulert til å lure seg selv.
    At man vet, innerst inne, at reklamen smigrer oss, at butikkene bevisst dytter oss mot irrasjonelle valg, og at det “uraffinerte” saltet vi kjøper til seks- og tidobbel pris, ikke gjør noe mer enn vanlig salt.
    At «herlige du» slett ikke «velger godt med vilje» når du «i farta» føler det presserende å «unne deg» det butikken kommer til å tjene aller mest på.
    Det vi velger, er å ikke vite at vi vet.

    For når vi vet, er vi ikke lenger bare ofre. Med reell innsikt blir vi automatisk, på et vis, medskyldige. Og det rollebyttet – fra offer til medskyldig og med eget ansvar – er så ubehagelig at vi er villige til å gjøre nær sagt hva som helst for å unngå å tre inn i det.
    Derfor vil vi heller snakke om krympflasjon enn om hvordan og hvorfor vi faktisk fortsetter å kjøpe produktene. Vi vil heller rase over enkeltprodukter enn å innrømme at vi over en lav sko kjøper symboler på helse – istedenfor å ta grep som er effektive for god helse, helt uavhengig av hva de koster i kroner og øre, tid og innsats.

    Jeg har sluttet å kommentere (stort sett)

    Men jeg leser fortsatt. Sosiale medier er en gullgruve for etnografisk materiale. Og jeg blir observatør og samler stoff. Denne bloggen får bli det sårt tiltrengte utløpet for frustrasjonen, over reklamen, og over hvordan den blir tatt imot. For jeg er sikker på at det er flere enn meg som ikke synes det er noe særlig å bli lurt, og også ønsker å vite mer om hvordan markedsføring egentlig påvirker oss. Kanskje kan noe av det sette i gang selvstendig utforskning, en egen oppdagelsesreise. Men husk, det er på eget ansvar.

  • Fattighuset får restematen

    Dagligvarebransjen jubler over den nye Matsvinnloven. Da er det all grunn til å være skeptisk.

    Datodiskene pleide å være en skattkiste for oss prisbevisste. Ikke hver gang, men ofte, var det noe man kunne bruke, til en hyggelig pris. Men så ble nedprisede varer ikke lenger noe man forbandt med fattige og «Kiwi-Bob»-wannabe’s. Dermed kunne butikkene slippe unna med å tilby dårligere vilkår, og 50-70% på hverdagsvarer ble det slutt på.

    Nå er datodiskene fylt med ræl. Påsmurte baguetter, sushibrett, veganske «kjøttboller». Langt mellom matvarer man faktisk kan bruke til noe, og som holder seg en stund.

    Så hva er det som skjer? Det er mange ting. «Ultraprosessert» har blitt et buzzword, et ord folk elsker å bruke, i tide og utide – selv om det opprinnelig bare var en betegnelse som skulle beskrive den maten som var aller mest bearbeidet og aller minst næringsmessig verdifull. «Ultraprosessert» betyr nå for folk flest «giftig», og det aller meste kan betegnes som «ultraprosessert».

    Bearbeiding av matvarer hadde opprinnelig til hensikt å gjøre maten mer holdbar, mer appetittelig, og næringen mer tilgjengelig. Derfor har vi kokt, stekt, blandet, kvernet, krydret, tørket, speket, røkt, fermentert, og etterhvert dypfryst og hermetisert mat. Dette har fungert utmerket.

    Men etterhvert som mer effektive metoder for dyrking og produksjon ble utviklet, ble det mer og mer mat som ble produsert og måtte selges, men nå til folk som fikk mer og mer disponibel inntekt, så da var det nødvendig å legge en ny strategi. Nå var det folket som måtte «mørnes». I tradisjonelle samfunn var nøysomhet en dyd. Nå måtte dette vekk. Innholdet i sosiale forpliktelser måtte endres fra ansvar for en selv og egen familie, men også solidaritet med andre mennesker, til å overlate ansvar til myndighetene og konsentrere seg fullt og helt om å «realisere seg selv».

    Mat, matlaging og måltider har gått fra å være områder man så på med respekt, forventning og takknemlighet, til å ses på som utidig mas og en salderingspost. Matlaging blir på den ene siden presentert som veldig vanskelig og dyrt, på den andre siden unødvendig, kjedelig og tidkrevende. Gjett om bransjen – mange bransjer, egentlig – benytter seg av dette! Nå blir folk gjort usikre på kjøkkenet, noe som åpner opp for «ferdige mikser», som «bare skal tilsettes» de dyreste ingrediensene og «bare blandes/stekes» osv. Krydder kalles nå «hemmeligheter» og det gjøres et stort nummer ut av hvordan forskjellige krydder kan produsere forskjellige retter.

    Hvor lenge matvarer holder seg, visste folk før av erfaring. Mat ble sett på, luktet på, smakt på, før den eventuelt ble kastet. Men mat skulle ikke kastes, så rutiner ble fulgt for å unngå matsvinn. Nå baserer folk seg på datostemplingen. Er den passert, er det mange som tror at maten er «giftig».

    Mat inntas ikke lenger i form av måltider, men som småspising gjennom hele dagen, sånn at det skal bli lettere å få solgt oss mer næringsfattig mat, og få i oss altfor mange kalorier, fordi det ikke kjennes ut som om vi egentlig spiser. Mellommåltider og snacks, spesielt «sunn snacks», markedsføres aggressivt, gjennom å fortelle oss hvordan vi fortjener en «pause» fra drittjobbene våre, som ikke betegnes som drittjobber, men viktige, ansvarsfulle stillinger, som automatisk ses på som viktigere jo mer hektiske de er.

    Og siden stressede mennesker er sårbare for manipulasjon, brukes manipulasjon for alt det er verdt, og det er verdt enormt mye i penger. “Fersk” kan bety både “ikke bedervet”, og “konservert”. Dette er i seg selv ikke problematisk, eller var ikke problematisk, fordi kontekst alltid gir, eller ga, en forståelse for hvilken betydning som er den riktige i det aktuelle tilfellet. Det fungerer på samme måte som at “fronte” og “hjemmefra” kan bety det motsatte av seg selv – men disse er janusord, og “fersk” er ikke et janusord, fordi janusord går på retning, og ikke tid. Men når vi tar vekk faktoren tid, som en befolkning som er livredd for å vente, uten videre går med på, blir “fersk” også et autoantonym – et ord som betyr det motsatte av seg selv. Så lett kan det altså være å trikse med ord, og det ser ut som det er flere og flere som er villige til å gjøre det.

    Bearbeiding av matvarer hadde som sagt blant annet til hensikt å gjøre dem mer holdbare. I takt med velstandsøkningen de siste tiårene har det skjedd et skifte i retning av å produsere «ferdige» matvarer, som naturlig hører hjemme i kategorien «ultraprosessert». De er i utgangspunktet priset høyt, fordi kostnaden med tilberedningen er kalkulert inn. De blir markedsført som «fersk mat» fordi de verken er tørket, hermetisert eller fryst, men kjølevarer har kort holdbarhet fordi de er lettbedervelige. Og det er disse matvarene, som man ikke kan bruke til noe annet enn det snevre formålet de er utviklet for, som nå havner i datodiskene.

    Og det er disse varene, som butikkene ikke har fått solgt til full pris, og heller ikke til nedsatt pris, som man nå vil gi til de fattige.

    Jeg har i lengre tid reagert på påstanden «fattige må spise ultraprosessert mat og blir dermed syke i tillegg til fattige» med et «jammen, de kan jo kjøpe rimelige, enkle råvarer og lage maten sin selv!». Men nå lurer jeg på om det likevel er noe sant i den påstanden. Hvis man er fattig, har man kanskje ikke ressursene til å gjennomskue markedsføringstriks, man føler seg, som alle andre, overveldet over opplevde sosiale forpliktelser, man har ikke lyst til å lage mat fordi man har mottatt budskapet om at matlaging er et ork, og det føles urettferdig å ikke ha mulighet til å kjøpe alt det man hele tiden ser reklame for. Så det man har lyst på, eller tror man trenger, er noe lettvint og noe som kan gi en følelse av fest og nytelse for en stakket stund. Plastpakket ferdigmat treffer dette «behovet», og mange velger det.

    Og så skal halvråtten plastpakket ferdigmat tilbys dem som ikke engang kan velge å kjøpe noe annet. Dette synes jeg er blodig urettferdig. Jeg mener problemet matsvinn er strukturelt, og at det derfor må angripes på en helt annen måte. Akkurat hvordan, kan jeg ikke si – men det er vel slikt eksperter og politikere er til for?