Eller: «Hvordan følge produsentens råd og kaste all maten din helt korrekt»
Ost er digg, men det danner seg også lett mugg på den, om man er uheldig. Ikke sant? Nei, eller jo – det har ikke noe med om osteguden ser på deg med velvilje, det handler om å ha korrekt informasjon og en effektiv strategi. Regn deg selv som heldig i dag, for her får du begge!
De vanlige rådene for å unngå mugg:
- Behold osten i originalemballasjen, eller pakk den inn i matpapir eller vokspapir.
- Oppbevar osten i grønnsaksskuffen. Legg den i en boks med rist.
- Ikke ta på osten med hendene.
- Skjær av mugg med en kniv, og med god margin.
- Og det nye av året: Bruk ren ostehøvel. Vask den mellom hver gang.
Ikke bare gjentas de til det kjedsommelige, de er ineffektive og ubrukelige. De adresserer ikke det reelle problemet – å unngå muggdannelse. Jeg «liker» spesielt rådet om å ikke ta på osten. Hvordan er det meningen at vi skal skjære av den da? Bruke pinsett? Eller bytte til skiver på tube?
Noen som ser et felles tema her? Javisst – «riktige» råd som ikke lar seg praktisere – og som derfor gir dårligere samvittighet, men ikke bedre ost.
Underteksten er nemlig en normalisering av mugg, som flytter ansvaret over på deg, som ikke «tok vare på osten». Fokuset er på skadebegrensning, i stedet for forebygging, og dermed lærer vi å akseptere problemet som uunngåelig. Det er en ren ansvarsfraskrivelse. Men det er også løgn.
For det er mulig å unngå mugg på osten.
Det er så banalt, at det kan være vanskelig å akseptere at man ikke alltid har gjort det: Sørg for at ingen sider av osten blir «gamle». Skjær fra minst én ny side hver gang. Gå systematisk gjennom alle sidene. Hold vinklene rette, men skjær mer fra kortsidene enn langsidene, sånn at osten etterhvert blir mer og mer kubisk. Til slutt sitter man igjen med en terning, som kan skjæres i skiver til det siste, istedenfor å lage en «hoppbakke» og ende opp med en lang flat flis.
Det er noe man skal være obs på. Osten er gjerne tett pakket i plastomslaget. Og den må helt ut for at man skal komme til alle sidene. Det kan være litt jobb. Men her ligger muligens en av grunnene til at «skjær og snu»-metoden ikke allerede er etablert som den normale: Det er ikke lett å få osten ut av plasten og tilbake igjen. Til gjengjeld er det altfor lett å anta at den delen av osten som fremdeles er pakket i plast, er beskyttet mot mugg. Det er den ikke. Idet forseglingen brytes, kommer det luft til, overalt.
Jeg er ikke noen Einstein, men når jeg klarte å finne en metode for å unngå mugg på ost – hvorfor har ikke de som lager og selger osten, klart det samme?
Gode råd gir ikke mersalg
Tenk over det: Hvis osten holder dobbelt så lenge, kjøper vi bare halvparten så mye. Hvis du vet hvordan du unngår mugg, trenger du ikke kaste ost. Og hvis du skjønner at måten du skjærer osten på er årsaken til at den mugner… så trenger du kanskje ikke nye Tupperware-bokser, bivokspapir, eller antimikrobielle ostekluter.
Det er kynisk – men det er også forutsigbart.
Bransjen liker å smykke seg med et skinn av miljøvennlighet og forbrukeromsorg. I virkeligheten er de ute etter å tjene penger, og helst så mye som mulig.
Har du også lagt merke til at emballasjen snakker til deg som om du er dum? «Fjern korken før du prøver å helle av flasken»? Eller som om de selv aldri engang har forestilt seg å bruke produktet selv: «Stek lungemosen i en stekepanne»? De snakker ikke bare ned til deg, eller i tåka. Du kjøper ost, knekkebrød eller kaffe, og får med en bruksanvisning så detaljert og spesifikk som om det var en udetonert granat – og sammenligningen er ikke tilfeldig, for det er meningen at du skal bli usikker på deg selv. Hvert «tips» bidrar derfor, direkte eller indirekte, til å øke matsvinnet. Vi er et molboland når vi uten å mukke gir dem som lager og selger en ting definisjonsmakten for hvordan tingen skal brukes.
Ikke tenk selv. Ikke vær smart. Gjør som vi sier, og kjøp mer når det mugner, tørker ut eller «går ut på dato».
Det betyr tap av myndighet over din egen kjøkkenhverdag når produsenten legger føringer for:
- Hvordan produktet brukes
- Når det «ikke lenger er bra nok»
- Og hvordan du skal føle deg hvis det går galt (hint: det er alltid litt din feil)
Trivielt produkt + idiotisk bruksanvisning = manipulasjon forkledd som hjelp
Så… ja. Det ser hjelpsomt ut. Men det er laget for å:
- Begrense levetid.
- Skyve skylda på deg når det går galt.
- Øke behovet for å kjøpe mer.
Det høres brutalt ut, men det er realiteten:
Hvis folk lærer seg teknikker for å bevare matvarer lenger – som her, med den hverdagslige osten – kollapser den delen av markedet som lever av utskifting og erstatning. Klarer vi det? Vil vi det?