Som en ihuga tilbudsjeger følger jeg nøye med på Gjerrigknarkens Facebook-side, og noen andre grupper hvor man deler kupp man kommer over, diskuterer matvarebransjen, og i det hele tatt snakker om matpriser. Men lenge har jeg hatt en følelse av at det er noe viktig som aldri blir sagt. For det er stort sett bare disse temaene som går igjen:
-Vi blir lurt!
-Kiloprisen på liten pakke er lavere enn kiloprisen på stor pakke!
-First Price er dyrere enn merkevaren!
-Brokkolien koster ikke det samme som i forrige uke!
Folk i kommentarfeltet er alltid like “hjelpsomme”:
-Det er uansett kiloprisen som teller!
-Jeg kjøper ikke de greiene der, det er gift!
-Det er ultraprosessert dritt, og vi må spise det!
-Hvor er myndighetene?
Dette undrer jeg meg over. Selvfølgeligheter blandet med sutring blandet med falske dilemmaer. Jeg følger Gjerrigknarken fordi jeg regner meg som en gjerrigknark selv. Men jeg får inntrykk av at mange regner seg som gjerrigknarker fordi de følger Gjerrigknarken.
Jeg har stor respekt for Gjerrigknarken, men det nåværende formatet er i ferd med å miste sin berettigelse. Med stadig flere medlemsskap og personlige tilbud, blir lister over ukas beste tilbud, som fra før er 1) subjektive og 2) relative, ganske meningsløst. Diskusjoner om “lureri” hisser opp leserne, men gjør ingenting med problemene.
Rent intuitivt skulle man tro at folk ikke liker å innrømme at de blir lurt. Men når man ikke er alene om å bli lurt, kan man finne et fellesskap i det. Og det er dette disse sidene og gruppene holder på å utvikle seg til – rene støttegrupper for dem som føler seg lurt. For det er ingen skam i det å bli lurt – noen har lurt deg, du er et offer, du er uskyldig. Og når man kan snakke med andre som har blitt lurt, av det samme, så er det nesten deilig. Man kan rette pekefingeren mot en klart definert ytre fiende.
Det er en felle. Fienden blir ikke definert i det hele tatt.
For vi blir ikke lurt, vi blir manipulert. Hva er forskjellen? Den er vanskelig å se, men den er der: Når vi blir lurt, er det noen andre som lurer oss. Når vi blir manipulert, blir vi lurt til å lure oss selv. Og vi merker ikke at vi blir manipulert, fordi vi ikke vil merke det, fordi det er så deilig. Hva er det jeg sier??
Manipulasjon er å systematisk lokke, rose, skremme, true, holde tilbake informasjon, overøse med informasjon, på en måte som får offeret til å handle på en måte som ikke gagner offeret, men den som manipulerer. Det brukes skremselspropaganda, som ikke høres ut som skremselspropaganda, men som sannhet, som advarsler. Frykten holdes bare i sjakk så lenge man gjør som man blir formanet til. Det skapes en følelse av å være opplyst, men man blir tvertimot blendet. Og dermed er man ikke lenger bare et offer, man er også medskyldig – man lurer seg selv, og jobber aktivt, om enn ubevisst, med å finne gode grunner til å fortsette å la seg lure.
Dagligvarekjedene bruker fraser som “billig”, “presser prisene”, “sluttsummen på kassalappen” – helt lovlig, fordi dette er:
– ikke definerbare begreper, og
– ikke forventet at kunden skal ta det for god fisk.
Loven har ikke blitt endret i takt med mentalitetsendringen, men det burde den kanskje. For det er blitt en mentalitetsendring som trenger en lovendring. Før hadde folk noe man kalte “sunn skepsis”. Nå er det ikke godt å vite hva man skal tro. Før hadde vi ironisk distanse til påstander i reklame og media. Nå er det ikke godt å vite hva “ironi” betyr. Når språket forvitrer, forfaller tenkeevnen. Selv om man holder fast på språket, er det så mye støy at man blir svimmel.
I gamle dager hadde reklamen til hensikt å friste til kjøp, ved å overbevise kunden om hvor overlegent ens eget produkt er konkurrentenes produkter. Sånn er det ikke nå lenger. Nå skal reklamen fjerne sperrene mot å kjøpe, gjennom å fremheve hvor mye mindre dårlig produktet er – enn hva, det overlates kunden til selv å gjette. Kunden bombarderes med dårlig samvittighet for miljø, helse, dyrevelferd og umenneskelige arbeidsbetingelser, som kjøp av dette produktet lover øyeblikkelig lindring av. Produktkategoriene eser ut, under påskudd av “valgfrihet”. De som selger “dyrevennlige”, “økologiske”, “glutenfrie” og “plantebaserte” produkter som kan inntas “på farten” fremstår som snille, og disse påskriftene får produktene til å oppfattes som “bedre”, og dermed føles det “helt riktig“ at prisene er høyere for disse varene, og det blir en slags “rettferdighet” i det, man betaler seg ut av et problem, et problem man er eller ikke er skyld i selv. Og det er et poeng at man som kunde skal pepres med vage anklager, sånn at man ikke kan vite hvor ens eget ansvar ligger, og hva man i grunnen bare kan ignorere.
Det er vondt å se på dette. Ikke bare at folk blir lurt, eller at de lurer seg selv – men at lureriet bidrar til at prisene øker. For det er ikke de prisbevisste som styrer prisutviklingen, det er de som sikter seg inn etter det dyreste, eller bare kjøper det de antar er best, og alt de tror de trenger, basert på følelser, som igjen er basert på markedsføring. Produsentene og butikkene tar så høye priser som de har lov til, og det er kundene som gir dem lov, hver gang de kjøper noe. Det hjelper ikke å sutre i kommentarfeltene om man fortsetter å gjøre det man sutrer over.
Man snakker om å “stemme med lommeboka”, og det er det vi gjør. Og etterhvert som manipulasjonene blir mer effektive, blir det fler og fler som stemmer på “stort utvalg” og høye priser.
For å kunne kritisere manipulasjon, må man kritisere både den som manipulerer og den som blir manipulert. Og det skal den som manipulerer, men aller mest den som blir manipulert, ha seg frabedt. Om man likevel skulle driste seg til det, spilles man ut som en brikke, av den som manipulerer – i kamp mot den som blir manipulert, som i sin tur ender opp med å forsvare den som manipulerer, og angripe den som prøver å hjelpe.
Det er ikke for ingenting at det er fryktelig vanskelig å komme seg ut av et voldelig forhold, eller å være venn med en som er i et voldelig forhold.
Dagligvarebransjen har det samme grepet på oss.
Det er et sitat som går sånn: “Det er mye lettere å lure noen enn å få dem til å innrømme at de har blitt lurt”. Nå synes jeg at jeg har dissekert dette sitatet, men hvis vi bytter ut “lure” med “manipulere”, holder det fremdeles vann:
Idet man blir svindlet, føler man seg smigret.
Idet svindelen blir avslørt, føler man seg ydmyket.
Nytter det å si ifra? Til avisene, for eksempel? Man skulle jo tro det. Men det er de samme historiene som går igjen der også. Og hvorfor det? Er ikke mediene “vaktbikkjer”? De er vel heller kosebamser. Hvorfor det? Fordi kundene også er lesere, og ved å avsløre manipulasjon, fornærmer man kundene og støter fra seg leserne. Et søk på “slik lurer du deg selv” ga meg to sider med treff på Google. Søket “slik blir du lurt!” ga meg fjorten sider.
Og avisene er avhengige av leserne, fordi de er avhengige av annonseinntekter. Og der ligger den egentlige grunnen til at de samme forsiktige anklagene går igjen i artikkel etter artikkel: Dagligvarebransjen og matvarekjedene annonserer i avisene, og avisen kan ikke avsløre de virkelige triksene, for da vil annonsørene trekke seg, og kanskje true med søksmål.
Så hva gjør man, når systemet belønner selvbedrag og straffer klar tale? Når avsløringer føles som angrep, og sannheten er nesten uutholdelig?
“You’re not stuck in traffic. You are traffic”.
Vi kan ikke endre andre mennesker, men vi kan endre oss selv. Det er vanskelig. Men det meste som er verdifullt, er vanskelig.
Når noe stadig skurrer, er det vår fordømte plikt å undersøke hvorfor. Når det samme skjer gang på gang, er det ikke et uhell, det er et mønster. Når du kjenner lyst til å kjøpe noe, spør deg selv om det egentlig bare er et forsøk på å unngå ubehag. Og når den indre stemmen sier: “Dette har jeg fortjent” eller “Dette trenger jeg” – lytt nøye. Kommer stemmen innenfra? Eller utenfra?
Vi er en befolkning. Men vi er også enkeltmennesker. Hver gang én av oss gjennomskuer og overstyrer manipulasjon, er det en seier – både for den enkelte og for fellesskapet.
Og hvis vi alle bruker forbrukermakta – da blir den en kraft å regne med.