Stikkord: matsvinn

  • Skjær pent av osten

    Eller: «Hvordan følge produsentens råd og kaste all maten din helt korrekt»

    Ost er digg, men det danner seg også lett mugg på den, om man er uheldig. Ikke sant? Nei, eller jo – det har ikke noe med om osteguden ser på deg med velvilje, det handler om å ha korrekt informasjon og en effektiv strategi. Regn deg selv som heldig i dag, for her får du begge!

    De vanlige rådene for å unngå mugg:

    • Behold osten i originalemballasjen, eller pakk den inn i matpapir eller vokspapir.
    • Oppbevar osten i grønnsaksskuffen. Legg den i en boks med rist.
    • Ikke ta på osten med hendene.
    • Skjær av mugg med en kniv, og med god margin.
    • Og det nye av året: Bruk ren ostehøvel. Vask den mellom hver gang.


    Ikke bare gjentas de til det kjedsommelige, de er ineffektive og ubrukelige. De adresserer ikke det reelle problemet – å unngå muggdannelse. Jeg «liker» spesielt rådet om å ikke ta på osten. Hvordan er det meningen at vi skal skjære av den da? Bruke pinsett? Eller bytte til skiver på tube?

    Noen som ser et felles tema her? Javisst – «riktige» råd som ikke lar seg praktisere – og som derfor gir dårligere samvittighet, men ikke bedre ost.

    Underteksten er nemlig en normalisering av mugg, som flytter ansvaret over på deg, som ikke «tok vare på osten». Fokuset er på skadebegrensning, i stedet for forebygging, og dermed lærer vi å akseptere problemet som uunngåelig. Det er en ren ansvarsfraskrivelse. Men det er også løgn.

    For det er mulig å unngå mugg på osten.

    Det er så banalt, at det kan være vanskelig å akseptere at man ikke alltid har gjort det: Sørg for at ingen sider av osten blir «gamle». Skjær fra minst én ny side hver gang. Gå systematisk gjennom alle sidene. Hold vinklene rette, men skjær mer fra kortsidene enn langsidene, sånn at osten etterhvert blir mer og mer kubisk. Til slutt sitter man igjen med en terning, som kan skjæres i skiver til det siste, istedenfor å lage en «hoppbakke» og ende opp med en lang flat flis.

    Det er noe man skal være obs på. Osten er gjerne tett pakket i plastomslaget. Og den må helt ut for at man skal komme til alle sidene. Det kan være litt jobb. Men her ligger muligens en av grunnene til at «skjær og snu»-metoden ikke allerede er etablert som den normale: Det er ikke lett å få osten ut av plasten og tilbake igjen. Til gjengjeld er det altfor lett å anta at den delen av osten som fremdeles er pakket i plast, er beskyttet mot mugg. Det er den ikke. Idet forseglingen brytes, kommer det luft til, overalt.

    Jeg er ikke noen Einstein, men når jeg klarte å finne en metode for å unngå mugg på ost – hvorfor har ikke de som lager og selger osten, klart det samme?


    Gode råd gir ikke mersalg

    Tenk over det: Hvis osten holder dobbelt så lenge, kjøper vi bare halvparten så mye. Hvis du vet hvordan du unngår mugg, trenger du ikke kaste ost. Og hvis du skjønner at måten du skjærer osten på er årsaken til at den mugner… så trenger du kanskje ikke nye Tupperware-bokser, bivokspapir, eller antimikrobielle ostekluter.

    Det er kynisk – men det er også forutsigbart.

    Bransjen liker å smykke seg med et skinn av miljøvennlighet og forbrukeromsorg. I virkeligheten er de ute etter å tjene penger, og helst så mye som mulig.

    Har du også lagt merke til at emballasjen snakker til deg som om du er dum? «Fjern korken før du prøver å helle av flasken»? Eller som om de selv aldri engang har forestilt seg å bruke produktet selv: «Stek lungemosen i en stekepanne»? De snakker ikke bare ned til deg, eller i tåka. Du kjøper ost, knekkebrød eller kaffe, og får med en bruksanvisning så detaljert og spesifikk som om det var en udetonert granat – og sammenligningen er ikke tilfeldig, for det er meningen at du skal bli usikker på deg selv. Hvert «tips» bidrar derfor, direkte eller indirekte, til å øke matsvinnet. Vi er et molboland når vi uten å mukke gir dem som lager og selger en ting definisjonsmakten for hvordan tingen skal brukes.

    Ikke tenk selv. Ikke vær smart. Gjør som vi sier, og kjøp mer når det mugner, tørker ut eller «går ut på dato».

    Det betyr tap av myndighet over din egen kjøkkenhverdag når produsenten legger føringer for:

    • Hvordan produktet brukes
    • Når det «ikke lenger er bra nok»
    • Og hvordan du skal føle deg hvis det går galt (hint: det er alltid litt din feil)

    Trivielt produkt + idiotisk bruksanvisning = manipulasjon forkledd som hjelp

    Så… ja. Det ser hjelpsomt ut. Men det er laget for å:

    • Begrense levetid.
    • Skyve skylda på deg når det går galt.
    • Øke behovet for å kjøpe mer.

    Det høres brutalt ut, men det er realiteten:
    Hvis folk lærer seg teknikker for å bevare matvarer lenger – som her, med den hverdagslige osten – kollapser den delen av markedet som lever av utskifting og erstatning. Klarer vi det? Vil vi det?

  • Smøreostgate

    eller: Toogtyve tuber tubeost

    En fortelling fra det åpne byrom, der matsvinn, moral og mystikk møttes – og jeg gikk hjem med sekken full av smøreost.


    Det begynte med et bilde. Den faste runden Facebook-sveip brakte meg som vanlig til en gruppe som diskuterer dagligvarepriser og deler kupp på nedprisede matvarer. Men i dag var det noe spesielt: En anonym bruker hadde lagt ut et bilde av en reol fylt med tuber – smøreost, tett i tett, sikkert tre hundre, i velkjent lysegult og blått. Stedsangivelse: Kjedebutikk i gangavstand. På reolen hang en håndskrevet lapp: «Til renovasjon».

    Kommentarfeltet var allerede i kok: «Søppel!», «Hvem vil ha dette, det er jo ødelagt i solsteiken!» Noen var sinte, noen var sinte på dem som var sinte, noen bare ivrige etter å få sin mening hørt, selv om, eller kanskje fordi, meningen allerede var blitt uttrykt av andre.

    Men jeg ble sittende og stirre. Det var ikke bare et bilde av ost for meg – det var barndom, camping, luftmadrass og lukten av tang og tare. Den smøreosten på tube hadde overlevd både varme telt og uortodoks klemming. Den var en pålitelig følgesvenn, laget for å motstå atomvinter, så en forsommerdag tar den på strak arm.

    Men nok mimring, nå kreves det handling! Jeg tok på meg skoene og dro i vei.

    **

    Midt på det nyspylte fortauet, foran et par traller og en lastebil, sto den der fortsatt – reolen. Kanskje 150 tuber igjen. Jeg gløttet meg rundt. Ingen kø. Ingen stormløp. Én butikkansatt var i ferd med å ta imot varer. En annen så bare påtatt opptatt ut.

    De så meg. Jeg så dem. Men vi sa ingenting. Det var en merkelig stillhet i luften, som i et rom der noen later som de ikke hører noen andre gjøre noe de kanskje ikke burde gjøre.

    Jeg prøvde å ta inn situasjonen. Begynte å telle i hodet: hvor mange har jeg egentlig plass til i sekken? Og i boden? Hvor mange kan jeg spise før det begynner å tyte ut av ørene mine? Hvor mange bør jeg la ligge igjen, for at det fortsatt skal føles greit?

    Jeg tok 11 av hver.

    **

    Hjemme igjen, og bildet var borte. Facebook-posten var slettet. Ingen spor, som om det aldri hadde skjedd. Det fikk hjernen min til å gå i spinn. Hvorfor slettet noen bildet? Hvem la det ut i første omgang? Var det butikken selv, i et anfall av dårlig samvittighet? En ansatt med opprørstrang? En kunde med moralsk kompass?

    Ble det slettet i frykt? Frykt for at noen skulle anmelde dem for ulovlig utdeling av mat? Frykt for dårlig PR – eller enda verre, god PR, som fører til at noen begynner å forvente dette?

    Kanskje reolen var en slags scene. En test. Et eksperiment i etikk og synlighet.

    Men det var ingen plakater med «vær så god». Ingen ansatte som delte ut. Ingen poser, ingen veiledning. Bare tuber. I offentligheten. På et fortau. Mellom søppeldunkene og vareinntaket.

    **

    Det slo meg at dette var en slags omvendt butikk. Her var ingen pris, ingen kvittering, ingen butikkansatt som sa «ha en fin dag». Bare et stille slagsmål mellom regler og virkelighet. En reol der noen matvarer fikk en siste sjanse – og det var opp til oss forbipasserende å bestemme om vi var mennesker eller kunder.

    Jeg var menneske den dagen. Jeg valgte 22 tuber, og jeg kommer til å spise hver eneste en.


    Ettersmak

    Jeg vet ikke hvor lenge reolen ble stående. Kanskje havnet de siste tubene i containeren. Eller kanskje noen tok hele resten i én jafs og fylte garasjen med ost.

    Jeg vet fremdeles ikke hvem som la ut bildet, eller hvem som slettet det. Kanskje noen ble redde for å gjøre noe galt. Kanskje noen innså at de allerede hadde gjort noe riktig – men uten lov.

    Men jeg vet dette: Smøreosten smaker nøyaktig som før. Den minner meg om campingplasser og halvmyke knekkebrød. Og den minner meg om at mellom søppel og salg finnes et tredje rom – det uformelle, det tause, det som skjer når ingen ser, eller alle later som de ikke gjør det.

    Der sto jeg. Med sekken full av tubeost, og en følelse av å ha vært med på noe lite, men viktig. En reol ble plutselig et speil, og et valg ble gjort i forbifarten. Ikke perfekt. Bare menneskelig.

    Og kanskje er det akkurat det vi trenger litt mer av.