I dag leste jeg et innlegg fra en mann som mente at han var sitt eget lys, og enkelt kunne lyse for seg selv. Mannen er en kjær bror, en mann som hadde opplevd mye vondt i livet sitt. Jeg leste innlegget hans, og har siden gått rundt og tenkt på det. Mitt spørsmål er: Har vi den energien som skal til for å lyse opp oss selv, samtidig som vi er et lys for menneskene som lever rundt oss i verden? La oss vende oss til Bibelen, for å se hva den sier om dette.
Verset som jeg har valgt å gå ut fra er hentet fra evangeliet etter Matteus, kapittel fem og det fjortende vers, og det lyder i sin helhet slik: «Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules.» Hva er det dette verset forteller oss? Betyr Jesu oppfordring at vi, i oss selv, har nok lys til å være lys for oss selv og de som lever rundt oss? Svaret er nei. I oss selv er vi ikke lys, men mørke. Ingen av de tanker vi selv tenker er preget av lys og innsikt, men heller av en famling i mørket. Om du leser de store filosofenes verk, vil du oppdage at det er lite forståelse av hva livets mening er, og det samme kan sies om de mange religionene som eksisterer i verden. Alle disse tankene – som i beste fall kan sies å være menneskelige – er preget av menneskenes manglende evne til å finne svarene på de store spørsmålene i livet. Bare i Bibelen finner vi denne innsikten, dette lyset, slik også salmisten sier det i Salme 36:10: «For hos deg er livets kilde. I ditt lys ser vi lys.» Vårt lys – altså det lys som er i oss – er alltid knyttet til Skaperen, Han som er livets kilde. I Johannes 1:4 sies det om Jesus: «I ham var liv, og livet var menneskenes lys.» Igjen ser vi at lyset som menneskene kan ha, er knyttet mot Skaperen, denne gangen Sønnen, som vers tre i samme kapittel avsløres som den som har skapt alt.
La oss vende tilbake til utgangspunktet, til ordet vi trakk ut av sammenhengen det stod i i Matteus fem. Vi leser disse versene i sammenheng: «Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner noen et lys og setter det under en skjeppe, men i lysestaken. Da lyser det for alle som er i huset. Slik skal dere la deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør og prise deres Far i himmelen.» (Matt 5:14-16)
Disse ordene er en del av verdens mest berømte preken, Bergprekenen, og i disse ordene er gjemt sannheten om lyset som finnes i noen mennesker. Jesus sier her at det som viser at vi har et lys i oss, er våre gode gjerninger. Når menneskene ser våre gode gjerninger, vil de nemlig prise Ham som er årsaken til lyset som er i oss: Vår Himmelske far.
Vi har altså ikke noe mystisk, evig, lys i oss. Det lyset som skinner ut fra oss er det lyset som kommer av Guds lys. Når dette lyset skinner inn i vårt liv, vil det også tennes et nytt lys i oss, et lys som vil lyse videre ut til menneskene rundt oss. Da, og bare da, kan vi oppfylle Jesu befaling når han sier: «Dere er verdens lys!»