I dag skal jeg ta for meg et av de mest kjente skriftsteder som finnes i Bibelen, nemlig Joh. 14:6: «Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» Her er det Thomas, Jesus først snakker til, før han henvender seg til hele disippelflokken. Dagen før hadde disiplene vert vitne til den fantastiske innmarsjen i Jerusalem, der folket hyllet Jesus som konge og Messias. Det fortelles ikke noe om hvilke tanker disiplene gjorde seg, etter denne opplevelsen. Jeg forestiller meg at de tenkte at Jesus skulle bli den som skulle fri Israel ut fra det romerske åket, og at han var den herlighetens Messias de hadde lært om og trodde på. De blir derfor svært forvirret når Jesus i Joh 13:33 sier: «Dit jeg går, kan dere ikke komme.» Simon Peter setter ord på undringen deres når han sier: «Herre, hvor går du hen?» (v.36)
Det er i grunnen ikke rart at disiplene syntes dette utsagnet var rart, like rart som at de ikke skulle være i stand til å følge Jesus dit han gikk. De hadde jo fulgt Jesus i tre år, hørt ham undervise og betjene menneskene, vert vitne til de skriftlærdes motstand, ja til og med vert utsatt for livsfare sammen med Ham. Likevel var de nå her sammen med ham, og jeg er overbevist om at de mente fremtiden var lys og ærefull. Selv om Jesus ved flere anledninger hadde sagt at han skulle bli henrettet, for deretter å stå opp fra de døde, hadde de åpenbart ikke forstått dette. Nå forteller Jesus dem at de vil ha behov for å ikke bli redde, og at de ikke må glemme hans egen og Guds allmakt «La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg!» sier han iJoh. 14:1, for så å avsløre at han skal dra bort fra dem for å gjøre i stand boliger. Deretter skal han komme tilbake for å hente dem til seg. (v.2 og 3) Det er dette som får Tomas til å uttrykke sin skepsis, og slå fast at de ikke kjenner veien. Dette får så Jesus til å uttrykke det som er temaskriftstedet i dagens andakt: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh 14:6:) I dette skriftstedet presenterer Jesus seg som den han er: Han kaller seg selv «Jeg er», eller på gresk: «Ego Eimi». Dette er den samme tittelen – navnet – som Gud gav seg selv, når Han presenterte seg for Moses. Vi leser fra 2.Mos 3:14: «Da sa Gud til Moses: Jeg er den jeg er. Og han sa: Så skal du si til Israels barn: JEG ER har sendt meg til dere.»
Slik Jesus Her forteller det., forstår vi at det kun er gjennom ham at menneskene kan finne tilbake til Gud, og dette er løsningen på et mysterium som hadde eksistert siden syndefallet: Hvordan skulle det syndfulle mennesket igjen kunne nærme seg den Evige, Allmektige Gud. Det er bare gjennom han som er veien til Gud, gjennom Jesus Kristus – Sønnen – fordi han er Veien, Sannheten og Livet, den eneste veien til Faderen. Han er dessuten ett med Faderen, noe han hadde fortalt dem tidligere, og vi kan lese nettopp dette i Joh 10:30, der Jesus sier: «Jeg og Faderen er ett.»
I samtalen mellom Jesu, Peter, Thomas og senere Filip i Johannes kapittel tretten og fjorten, sier da også Jesus videre i vers ni: «Den som har sett meg, har sett Faderen.» Han forsikrer dem da også om sin egen allmakt, når han i vers fjorten sier: «Om dere ber meg om noe i mitt navn, så skal jeg gjøre det!» Her møter vi altså ikke bare mennesket Jesus Kristus, men den evige Gud, himmelens og jordens skaper. Det er nemlig slik at Jesus – i egenskap av Sønnen – er ett med Gud Fader, og han var selv med da alle ting ble til, noe som klart kommer frem av ordene vi kan lese i Joh.1:3, der det står: «Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til.»
Jesus er altså skaperen av alle ting, den Allmektige Gud, og Bibelen forteller oss at Han har dratt til Guds Himmel for å lage til en evig bolig for oss. Slik presenterer han seg selv for oss, og slik presenterer Bibelen ham for oss.